Menn som skriver om menn som skriver om menn

En bok som leses av en promille av befolkningen, kan få store oppslag i landets største aviser og de gjeveste litteraturpriser. Bøker som alle har lest, får nærmest ingen offentlig oppmerksomhet overhodet: lærebøker.

Dyreprosaen åpenbarer vårt slektskap med og ansvar for våre medskapninger.

Velkommen til Prosas valgspesial 2025 – en rekordstor utgave!

I høstens stortingsvalg kan forsvar og sikkerhet bli den viktigste saken for velgerne. Det burde være godt nytt for litteraturen og kulturen. Bøkene, mediene og kunsten er det beste forsvar mot desinformasjon og despoters tøv og tant – en avgjørende del av landets sivile beredskap og demokratiets grunnmur. Men har politikerne skjønt det?

Arenaene for en opplyst, offentlig samtale skrumper inn.

Uten tydelige, egne retningslinjer vil forfattere bli målt etter andre profesjoners målestokk.

Et eget Nav-kontor med kompetanse på kunstnerøkonomi burde være en nobrainer for en regjering med velorganisert arbeidsliv som fanesak.

I en tid der krig og geopolitiske konflikter gjør det offentlige ytringsrommet mer risikabelt å tre inn i, må vi slå ring om akademia som arnested for frie tanker og ytringer.

Noen bøker er forma som flytevester, bomberom, livbøyer eller rustninger. Når jeg fikk mulighet til å redigere én utgave av Prosa, måtte den handle om dem.

Ein kan iblant få inntrykk av at kulturpolitikken er til for oss som arbeider i bransjen, men det større formålet er jo kulturell verdi for folket.

På same måten som ansikta våre har så mange verksame musklar at målarkunsten ikkje kan fange eit heilt vanleg smil, har eit personleg litterært språk så mange nyansar, og mennesket ei så stor evne til å kople saman ulike idear og ulike uttrykk, at maskingenerert språk alltid vil vere sekunda vare.

Kulturminister Lubna Jaffery bør så snart som råd setje i gang eit eige utgreiingsarbeid om kunstig intelligens og opphavsrett.

Om ein påstår at ein set pris på språkleg og kulturelt mangfald, må ein også vere villig til å betale prisen for å bevare mangfaldet.

Å unndra seg eller sabotere ettersyn, eller undergrave truverdet til den som kritiserer, er autoritære strategiar.

Dei kollektive avtalane er ryggrada i det norske litterære systemet.

Det er etter kvart velkjent at det som er mest avgjerande for mottakinga av ei bok, skjer i kulissane: om redaksjonen vel ho ut for kritikk, og kven som får oppdraget. I den prosessen er habilitetsvurderingar, i begge tydingar av ordet, heilt avgjerande.