Arenaene for en opplyst, offentlig samtale skrumper inn.
Prosa er 30 år i år. Gratulerer til oss! I forrige nummer antydet vi at det ville komme et selvhøytidelig jubileumsnummer. Så nå kaster vi et tilbakeblikk på den aller første utgaven av Prosa, men vi benytter først og fremst anledningen til å se på noen tendenser i offentligheten rundt oss.
I Prosa nr 1/1995 hadde Internet nettopp startet sitt inntog i de skrivendes liv – et verktøy man kunne bruke, med fordeler og ulemper. Siden den gang har digitaliseringen valset over de tradisjonelle rommene i offentligheten. Kulturjournalistikken og kritikken er i nedgang. Samtaler som før var allemannseie i dagsavisene, er nå forbeholdt nisjemedier som Klassekampen, Morgenbladet og de allmennkulturelle tidsskriftene.
Selv om de nevnte avisene både gjør det godt kommersielt og mottar en fin slant med pressestøtte, er vilkårene for tidsskriftene dårligere.i Både Samtiden (Aschehoug) og Vagant (Cappelen Damm) har for lengst blitt amputert av forlagene som eide dem, mens Vinduet (Gyldendal) har blitt heldigitalisert. Abonnementstallene til kulturtidsskriftene er jevnt over et trist skue.
Bernhard Ellefsen og Aasne Jordheim har skrevet hvert sitt bidrag om tidsskriftene – førstnevnte er nedstemt på våre vegne, mens sistnevnte er mer oppstemt. Det er verdt å påpeke at Norsk tidsskriftforening i dag har rundt 100 medlemstidsskrifter – floraen er fremdeles rik.
Å ha en solid utgiver i ryggen betyr mye: Opplaget til Prosa er på nivå med det det var i 1995, og vi når ut til noen flere enn kjernepublikummet på nett. Så lenge NFFO fortsetter å prioritere tidsskriftet og sender det ut til medlemmene, vil det leve videre.
Klikkøkonomien er preget av en kamp om blikkfanget og krav til umiddelbar aktualitet. Det kan ha sin virkning på journalistiske standarder. Mikael Godø undersøker noen påfallende tendenser i sin tekst. I den nye medievirkeligheten oppstår det også nye aktører. Danby Choi, redaktør i kulturavisen Subjekt, reflekterer over deres bidrag til offentligheten.
Fjernsynet er heller ikke hva det var før, da alle så det samme samtidig. Jostein Gripsrud skrev Norges første bokessay, om fjernsynet, i Prosa nr. 1/1995. I dette nummeret kan dere lese hans syn på allmennkringkastingens skjebne i dag.
Etikken og etterretteligheten i sakprosaen har blitt stadig bedre gjennom årene, tross noen humper i veien. I sitt bidrag reflekterer Birgitte Kjos Fonn, Ellen Hovlid og Paul Bjerke over utviklingen, med utgangspunkt i boken Partiet.
Selv om arenaene for en opplyst, offentlig samtale skrumper inn, skorter det ikke på potensielle nye deltakere. Når man leser nettavisene, kan man få inntrykk av at ungdommen nå til dags har blitt mer selvsentrert og materialistisk. Om vi ser på deltakerne i Prosas kritikkonkurranse for unge – riktignok neppe et representativt utvalg – er det derimot gjenkjennelige temaer de er opptatt av: revolusjon, eksistensielle spørsmål, språkets finurligheter, kunst og aktuelle samfunnsspørsmål.
Vi fikk inn mange bidrag til konkurransen, og ifølge juryen hadde alle klare kvaliteter. Vinneren er Hanna Mortensdatter Vandeskog, for sin anmeldelse av Ludivine Bantignys Revolusjon. Nummer 2 og 3 er henholdsvis Amanda Torsteinsdatter Hersvik (Eivind Torgersens Rattus norvegicus) og Sigurd Stranda (Helene Uris Jeg naken drakk). Gratulerer! De tre tekstene kan leses i dette nummeret.
Jeg er ikke i tvil om at folk vil ha den langsomme tanken, det fordøyde inntrykket, som bøker og tidsskrifter representerer. Det ettertenksomme ordskiftet er helt nødvendig for samfunnet og demokratiet. Ønsket om å forstå er tross alt en grunnleggende menneskelig egenskap.
De algoritmestyrte mediene er en stor trussel mot dette. Vi blir presentert for helt ulike aspekter av virkeligheten, avhengig av hva vi ønsker å se – og det virkelige blandes sammen med det uvirkelige, på en måte som blir stadig vanskeligere å få øye på.
Løsningene, hvordan vi kan bevare og styrke det vi har igjen av tilløp til offentlighet, og hvorvidt vi klarer det, vil tiden vise. La de tusen podkaster og tidsskrifter blomstre? Kollektiv skjermdetox nå? Det er som alltid enklere å beskrive problemet. Men noen gjør det enklere enn andre. For å si det med Vandeskog, kritikkonkurransens vinner: «Jeg lurer på om Lenin kunne forutse kapitalismens fullstendig fryktinngytende plastisitet.»
