«Å utdanne nye generasjoner er det samme som å gjøre dem til medlemmer av et ‘vi’ – et fellesskap som gjør visse standarder til sine», skriv Kristian Bjørkdahl i dette nummeret av Prosa. Temaet for årets femte utgåve er fagfornyinga med fokus på tverrfaglege tema i læreplanane som vart tatt i bruk i haust, men òg med eit blikk på korleis digitalisert undervising påverkar lærar og elev.
Vi treng kritisk medvit om det visuelle fordi sosiale medium har gjort at vi snart lever like mykje i ein biletkultur som i ein skriftkultur. Bilettolking kan krevje like mykje forkunnskap og kontekst som lesing av tekst.
I år er det 25 år sidan Mari Toft opna den første leiarartikkelen i Prosas historie med setninga «Faglitteraturen har mye å si om kråka», før ho utpeika den frekke, men intelligente åtseletaren til «Prosas høye beskytter».
Overskrifta for denne leiarartikkelen skulle etter planen vere «Kulturen er trygda», som ein kommentar til kor avhengig bokbransjen er av offentlege og private støtteordningar – samtidig som det ikkje er regulert kor dårlege vilkår ein kan tilby frilansarar. Men den planlagde artikkelen om forlagsøkonomi måtte utsetjast på grunn av sjukdom. Så kom dei nasjonale tiltaka for å stoppe koronaviruset, og alt såg med eitt annleis ut.
Mange av dei store debattane i tiåret vi nyleg la bak oss, handla om ytringsfridom. Men no melder eit nytt spørsmål seg som like presserande: Er det nokon som verkeleg lyttar?
Det tok ikkje lang tid frå eg tok plass i redaktørstolen på Prosa-kontoret, til dei første bøkene om kunst og skjønnlitteratur landa på bordet. Først vurderte eg at dette ikkje var ordentleg sakprosa – det er nemleg historie, filosofi, politikk og naturvitskap. Forfattarbiografiar fekk til naud gå, elles tenkte eg at kunsten får nok merksemd. Men ettersom bunken vaks, måtte eg revurdere.
Noreg er ein open økonomi: Vi er avhengige av vareimport, men eksporten er så stor at vi går godt i pluss. Rett nok har handelsoverskotet visse skuggesider: «Fredsnasjonen» Noreg, som meklar i internasjonale konfliktar og deler ut Nobels fredspris, eksporterte våpen for 5,8 milliardar kroner i 2018. Og vi veit alle kva norsk olje og gass gjer med atmosfæren. Men éi eksportvare kan vi vere udelt stolte av: norsk litteratur.
Eg er neppe den einaste forelderen i Noreg som gjerne skulle ha forvist Apple, iPhone, Snapchat, YouTube og alt deira digitale vesen til ein av dei djupare kretsane i Inferno – ein utan wifi og 4G.
At kjensler påverkar alt vi gjer, er løyndomen alle kjenner, men få pratar om. Men sensitivitet og emosjonell intelligens kan vere like avgjerande for ein god fagperson som evna til logisk tenking, fordi mykje av informasjonen om verda kjem til oss via kjenslene.
2019 er eit år for feiring i norsk litteraturbransje, med både gjestestatus ved bokmessa i Frankfurt og 500-årsjubileum for den trykte norske boka. Og som i alle andre år vil diverse kåringar ta opp både tid, pengar og merksemd. Men å drysse konfetti over seg sjølv er neppe det som skal til for å snu trenden når boksalet går ned og konkurransen frå elektroniske medium gjer det vanskeleg å rekruttere nye lesarar.
Når årets første nummer av Prosa har fått temaet «debattklima», er det for å peike på samanhengen mellom klima i overført og konkret meining: Ja, det er uheldig med polarisert debatt, men at temperaturen stig i ordskiftet, er ein konsekvens av konkrete endringar i verda.
Det er store litteratursatsinger på gang i 2019. Norge skal være gjesteland ved bokmessen i Frankfurt, og samtidig arrangeres Bokåret 2019 her hjemme. Bokåret skal fokusere på lesning og litteraturformidling, og har fått bevilget 30 millioner fra Norsk Tippings spilloverskudd. Målet er 500 arrangementer i 500 bibliotek i løpet av 2019.
Denne uken er det ett år siden den maltesiske journalisten Daphne Caruana Galizia ble drept av en bilbombe utenfor sitt eget hjem. Tre menn er siktet for drapet, men hvem de handlet på vegne av, er fremdeles ikke avklart.
Ett tusen tonn med bøker rett i søpla hvert år. Tygg på den. Slik fungerer norsk bokbransje på sitt verste, når norske forlag med jevne mellomrom sender overproduksjonen sin i den store kverna, tilsynelatende uten etiske eller miljømessige skrupler.
Under årets litteraturfestival på Lillehammer kunne Morgenbladet og avisas samarbeidspartnere Aftonbladet, Weekendavisen og Broen.xyz presentere lista over det de mener er de ti beste sakprosabøkene skrevet i Skandinavia siden år 2000.
Norske forfattere og interesseorganisasjonene deres står foran svært viktige veivalg i tiden som kommer. Det neste året kan bli avgjørende for om forfatterstanden går videre i samlet flokk, eller om det blir framrykning i spredt orden. De skjønnlitterære forfatterne er kanskje de som har det mest utfordrende akkurat nå, men også landets faglitterære forfattere har ting å tenke på.
