God grunn til pessimisme
Kulturminister Lubna Jaffery bør så snart som råd setje i gang eit eige utgreiingsarbeid om kunstig intelligens og opphavsrett.
Kulturminister Lubna Jaffery bør så snart som råd setje i gang eit eige utgreiingsarbeid om kunstig intelligens og opphavsrett.
Om ein påstår at ein set pris på språkleg og kulturelt mangfald, må ein også vere villig til å betale prisen for å bevare mangfaldet.
Å unndra seg eller sabotere ettersyn, eller undergrave truverdet til den som kritiserer, er autoritære strategiar.
Dei kollektive avtalane er ryggrada i det norske litterære systemet.
Det er etter kvart velkjent at det som er mest avgjerande for mottakinga av ei bok, skjer i kulissane: om redaksjonen vel ho ut for kritikk, og kven som får oppdraget. I den prosessen er habilitetsvurderingar, i begge tydingar av ordet, heilt avgjerande.
Kva gjer vi når svært mange opplever at den offentleg samtalen ikkje handlar om sanning, men om makt?
Utviklinga av nye sakprosaformat som lydbok, dokumentarfilm og podkast, har ikkje berre har bydd på mogelegheiter, men også ein kompleksitet som kan vere krevjande.
I ein medielandskap prega av stadig meir avansert innhaldsmarknadsføring, må redaktørstyrte medium kommunisere svært tydeleg om kvifor dei fortener tillit som formidlar av solid kunnskap og uavhengige vurderingar.
Sjølvbiografien er ein viktig sjanger. Men uansett kor ærlege skribentane er, gir dei oss redigerte versjonar av livet basert på sjølvforståing og eigne interesser.
Utan vilje til å lytte aktivt og utfordre sine eigne førestillingar blir den offentlege samtalen redusert til ein maktkamp der målet er å gjere sitt eige perspektiv einerådande.
Simen Sætre ser i dette nummeret tilbake på skuldingane om «kunnskapstyveri» som Hugo Lauritz Jenssen møtte i Morgenbladet etter utgjevinga av En samisk verdenshistorie i 2019. Saka viser at den maktkritiske impulsen internt i bransjen ikkje har vore sterk nok, heller ikkje i Prosa.
Internasjonal sakprosa matar den norske offentlege samtalen med ny kunnskap og friske perspektiv. Av og til kan ein få inntrykk av at dette skjer enten bøkene blir omsette til norsk eller ikkje.
«Boka er en allmenning hvor vi samarbeider om å løse problemer og belyse utfordringer kritisk», skriv Kjetil Røed i bokessayet «Reflekterende sorgarbeid». Det er éi av tilnærmingane til temaet for haustens første Prosa: «Vegen vidare». Korleis reiser vi oss og går vidare etter personlege og kollektive kriser? Aktuell sakprosa både skildrar og praktiserer krisebearbeiding.
Eg håper i det lengste at den vidare debatten om krigshistoria ikkje vil handle om å felle dommar over historiske og nolevande aktørar, men lære oss å tenkje nyansert om ein periode som var like kompleks som vår eiga samtid.
Ordet grenseverdi blir i medisin brukt om verdiane som definerer det normale og kva som er eit akseptabelt nivå av det potensielt skadelege (som kjemikaliar og støy). Grenseverdi som tema for årets andre Prosa viser til både problem og verdiar som oppstår når grenser blir kryssa.
Enno lever vi i uvissa om 2021 vil bli eit betre år enn fjoråret, men det er uansett på sin plass å reflektere over kva sakprosaåret 2020 har gitt oss med på reisa.