Uten tydelige, egne retningslinjer vil forfattere bli målt etter andre profesjoners målestokk.
Partiet har blåst nytt liv i debatten om etiske retningslinjer for sakprosa. Boken, som er skrevet av Dagblad-journalistene Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne og utgitt av Gyldendal, baserer seg på anonyme kilder og har et allvitende fortellerperspektiv der tanker og scener rekonstrueres.
Forfatterne har fått kritikk for manglende imøtegåelse, varsling og kildehenvisninger, samt en rekke feil. Forfatterne mener anonymisering var nødvendig for å beskytte kildene, og at ingen av manglene påvirker «hovedhistorien». I andreopplaget har 30 feil blitt rettet, og en kort litteraturliste er inkludert.
Debatten om boken har vært preget av presseetisk gjørmebryting. For sakprosafeltet er det ikke viktig i seg selv om journalister følger presseetikken i arbeidet med en bok.
Det mest opplagte problemet med boken, i sakprosaens målestokk, er at summen av forfatternes metode og feilene i førsteopplaget utfordrer leserkontrakten. Det er vanskelig å stole på at det som står i boken, er sant.
Den øvrige etikken er ikke mindre viktig. Allmenn sakprosa er ikke en frisone for noen. Men det er sakprosafeltet selv som må sette den etiske standarden.
Det er komplisert å formulere en profesjonsetikk for dette mangslungne feltet. Noen åpenbare punkter, som også er relevante for Partiet, har alle felles, som leserkontrakten, å gjengi både fakta og kilder korrekt og å ta hensyn til de som omtales. Et etisk regelverk har blitt diskutert flere ganger de siste tiårene, sist initiert av Simen Sætre i Prosa i 2018. Året etter kom NFFOs etiske sjekkliste for sakprosa.
Listen inneholder en rekke nyttige kontrollspørsmål. Den er ikke forpliktende, men veiledende. Den er et skritt i retning av en profesjonsetikk. Er det på tide å ta det neste?
Det finnes ingen instans som kan dømme sakprosaforfattere, og det bør ikke være det. Men i journalistikken og i forskningen finnes det slike – og de truer med å kolonisere allmenn sakprosa. Feltet blir umyndiggjort når Vær Varsom-plakaten brukes som målestokk for Partiet, og når Forskningsetisk utvalg ved UiO undersøker om Dag Hessen utilbørlig har gjenbrukt egen tekst i sin siste populærvitenskapelige bok. Gjenbruk av egen tekst er ingen synd i slike utgivelser, selv om den som regel bør omskrives.
Frida Skatvik, som meldte inn Hessen-saken til utvalget (og for øvrig er bidragsyter i dette nummeret), uttalte at avgjørelsen kan bli en «viktig veiviser for andre faglitterære forfattere». Hessen svarte at dette ikke er et «spørsmål om forskningsetikk, men […] om siteringspraksis i ikke-vitenskapelig litteratur».
Begge peker dermed på det underliggende, større, problemet: uklare siteringsregler i allmenn sakprosa. I sjekklisten står det ingenting om dette. I 2005 hevdet bransjen at forfattere generelt har for lav bevissthet om henvisningsskikk. Problemet er neppe løst, og noen punkter om det kan ikke skade.
På NFFOs og Forleggerforeningens seminar 15. oktober ble det tatt til orde for å videreutvikle sjekklisten med henblikk på bøker som tar del i politiske debatter i samtiden, samt supplere den med tydelige ambisjoner på ytringsfrihetens og skrivekunstens vegne.
Og alle punktene må kanskje ikke formuleres som spørsmål?
Dette kan være noen innspill til en videreutvikling av de etiske retningslinjene. Kanskje er det viktigste at den eksisterende listen blir brukt? Vel, Gyldendal hevder den ble brukt i arbeidet med Partiet.
Nedfelte regler er ikke et poeng i seg selv, men de er et redskap for å styrke bevisstheten blant forfattere og forlag om skikk og bruk, og dermed sakprosaens generelle troverdighet.
Sakprosafeltet trenger økt selvstyre. Uten tydelige, egne retningslinjer vil forfattere fortsatt bli målt etter andre profesjoners målestokk. Det vil også bli enklere for freidige nykommere å følge god skikk hvis man kan fortelle dem hva reglene er – i klartekst.
