No er det like før julefreden senkjer seg, og vi får håpe at det blir ein rikare og meir frydefull fred enn den koronainduserte roa som har prega haustkveldane dei siste vekene. Det er vel ingen som er lei seg for å sjå enden på dette merkelege året.
Parafrasering, klipping og liming gjør det vanskelig å vite hvem som forteller hva i ny bok om de dansk-norske tropekoloniene.
Roar Løken
De dansk-norske tropekoloniene. Sukker, krydder, slaver og misjon
Solum Bokvennen, 2020
Sakprosadebatten om krig og okkupasjon startet ut med høy temperatur rundt Den norske Forfatterforenings æresrett og avslutter med høy temperatur rundt holocaust i Norge. Men det som gjør mest inntrykk i bokåret er nyskrevne referanseverk – basert på års forskning og arbeid.
Gjennomgangstema i årets siste Prosa er korleis biletet av krig endrar seg med tida. Men nummeret byr også på ei tolking av Ari Behn som offentleg figur og ei ny spalte av det lettbeinte slaget: Blomar i bruksprosa, der første studieobjekt er menns formuleringskunst på Tinder.
Nesten halvparten av amerikanske velgere har ved to anledninger stemt på Trump. Den liberale filosofen Lars Svendsen mener de lider av selvbedrag. Men kanskje er det liberalerne som bedrar seg selv?
Lars Fr. H. Svendsen
Løgnens filosofi
Kagge, 2020
I 2020 har siste vers av salmen «Alltid freidig» ofte tona gjennom hovudet mitt: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder! Da er livet ei så svært, døden ikke heller.» Det er nok fordi eg har lese om krigen – i år er det 75 år sidan frigjeringa frå naziregimet, og det har prega bokåret.
Erik Martiniussen misforstår kritikken min mot boka Krigen mot bakteriene. Derfor er det verken mulig eller interessant å svare på spørsmålene han stiller.
Ved å fare med harelabb over 12 lærebøker og klippe litt herfra og derfra for å underbygge sine påstander, gjør Bjørkdahl seg skyldig i en forseelse av samme type som han mener forfatterne av alle disse lærebøkene har gjort, nemlig å skjære alle over én kam.
Forfattere kommentere ikke anmeldelser av sine egne bøker. Slik er sedvanen og slik bør det være. Kritikerne står selvfølgelig fritt til å mene hva de vil om de bøkene de anmelder. Men hva gjør forfatteren om det reises fagkritikk mot boken i en generell anmeldelse?
SyloTaraku gjør en vri på den irriterte forfatterens «Her har anmelderen åpenbart ønsket seg en annen bok», og prøver å parkere min vurdering av Frihetskampen som «en avsporing av en viktig debatt».
