2019 er eit år for feiring i norsk litteraturbransje, med både gjestestatus ved bokmessa i Frankfurt og 500-årsjubileum for den trykte norske boka. Og som i alle andre år vil diverse kåringar ta opp både tid, pengar og merksemd. Men å drysse konfetti over seg sjølv er neppe det som skal til for å snu trenden når boksalet går ned og konkurransen frå elektroniske medium gjer det vanskeleg å rekruttere nye lesarar.
Når årets første nummer av Prosa har fått temaet «debattklima», er det for å peike på samanhengen mellom klima i overført og konkret meining: Ja, det er uheldig med polarisert debatt, men at temperaturen stig i ordskiftet, er ein konsekvens av konkrete endringar i verda.
Det er store litteratursatsinger på gang i 2019. Norge skal være gjesteland ved bokmessen i Frankfurt, og samtidig arrangeres Bokåret 2019 her hjemme. Bokåret skal fokusere på lesning og litteraturformidling, og har fått bevilget 30 millioner fra Norsk Tippings spilloverskudd. Målet er 500 arrangementer i 500 bibliotek i løpet av 2019.
Denne uken er det ett år siden den maltesiske journalisten Daphne Caruana Galizia ble drept av en bilbombe utenfor sitt eget hjem. Tre menn er siktet for drapet, men hvem de handlet på vegne av, er fremdeles ikke avklart.
Ett tusen tonn med bøker rett i søpla hvert år. Tygg på den. Slik fungerer norsk bokbransje på sitt verste, når norske forlag med jevne mellomrom sender overproduksjonen sin i den store kverna, tilsynelatende uten etiske eller miljømessige skrupler.
Under årets litteraturfestival på Lillehammer kunne Morgenbladet og avisas samarbeidspartnere Aftonbladet, Weekendavisen og Broen.xyz presentere lista over det de mener er de ti beste sakprosabøkene skrevet i Skandinavia siden år 2000.
Norske forfattere og interesseorganisasjonene deres står foran svært viktige veivalg i tiden som kommer. Det neste året kan bli avgjørende for om forfatterstanden går videre i samlet flokk, eller om det blir framrykning i spredt orden. De skjønnlitterære forfatterne er kanskje de som har det mest utfordrende akkurat nå, men også landets faglitterære forfattere har ting å tenke på.
Med Trine Skei Grande har vi nå endelig igjen fått en faglig kvalifisert kulturminister. Det gir grunn til forventninger om en revitalisert kulturpolitikk de neste årene, også når det gjelder litteraturområdet.
For den som er opptatt av betingelsene for kritikk, debatt og ytringsklimaet generelt, har denne høsten gitt noe å tenke på. Selv om muligheten til å uttrykke seg fritt og ærlig tilsynelatende lever i beste velgående – ikke minst på sosiale medier – er det flere tendenser i tiden som peker mot et kjøligere klima for fri kritikk. De siste månedenes direkte trusler mot utøvende kritikere, enten det er i form av ølglass i trynet eller ønske om drukningsdød, kan lett bagatelliseres som utslag av kunstnerisk overfølsomhet eller direkte fyllerør. Men like fullt bør vi spørre oss om dette er krusninger på overflaten av et større dyp som skjuler en foraktfull holdning overfor dem som utøver sin skribentgjerning uten å skjele til hva som er opportunt eller taktisk «smart».
Når dette leses, har norske forfattere, forleggere og andre bokmennesker i flokk og følge nettopp returnert fra årets bokmesse i Frankfurt. Forventningene til Norges opptreden som hovedland på verdens største bokmesse i 2019 er for alvor i ferd med å bygge seg opp, og det småkoker i hele det norske litterære miljøet.
Sommerens debatt om sakprosaens særpreg og utviklingstrekk har vært interessant lesning. Det som utløste det hele, var P2s vellykkede serie «Faktasjekken», der NRK i samarbeid med NFF har kåret de viktigste sakprosabøkene i Norge etter krigen, innenfor ti ulike kategorier.
Det er gøy å bli satt pris på. Tidligere i år mottok Prosa Norsk Tidsskriftforenings pris for språk og formidling 2017. I begrunnelsen heter det blant annet at prisen går til et tidsskrift «som selv tematiserer dette i sine omtaler av norsk og oversatt sakprosa». Juryen trekker også fram flere debatter Prosa har sparket i gang i året som gikk, blant annet den store og viktige debatten om teoripress og klarspråk i profesjonsfagene generelt og språket i bøker for sykepleierutdanningen spesielt.
Falske nyheter, alternative fakta, ekkokamre. Begrepene hagler, men peker alle tilbake på et fenomen som preger mediesituasjonen akkurat nå: en økende tillitskrise mellom borgerne og mediene, som støttes opp og forsterkes av sterke politiske og økonomiske krefter. Krefter som ikke har mye mer til felles enn at de på en eller annen måte vil dra nytte av en slik tillitskløft mellom de etablerte mediene og befolkningen.
Det er mildt sagt turbulente tider i mediebransjen. Ikke bare her i Norge, hvor mediekrisen i dag er blitt en realitet og ikke bare en trussel. Også internasjonalt er mediesituasjonen utsatt for store endringer. Det gjelder strukturelle utfordringer, som overgangen til digitale plattformer og bortfall av tradisjonelle løssalgs- og annonseinntekter. Men vel så mye er det en grunnleggende tillitskrise som har fått utvikle seg. Sterke politiske krefter seiler i medvind på en populistisk bølge og serverer uten blygsel «alternative nyheter» når de uavhengige mediehusene ikke forteller den historien de helst vil høre. Slik uthules gradvis tilliten mellom mediene og mediebrukerne, og det i en situasjon der behovet for en fri og kritisk fjerde statsmakt synes større enn på svært lenge.
Signalet er gått ut til norsk bokbransje, og den lange marsjen mot Frankfurt 2019 har startet. Norge skal være hovedland på verdens største bokmesse, og mulighetene for norsk litteratur i utlandet sies å være nærmest grenseløse.
«Volden har begynt å virke.» Ordene tilhører Flemming Rose, en av de aller viktigste bidragsyterne i debatten om ytringsfrihetens grenser. Mannen som for over ti år siden publiserte Muhammed-tegningene, og som deretter har måttet leve under kontinuerlig vakthold, er ingen optimist når det gjelder situasjonen for det frie ord akkurat nå.
