En ny vår for litteraturpolitikken?
Med Trine Skei Grande har vi nå endelig igjen fått en faglig kvalifisert kulturminister. Det gir grunn til forventninger om en revitalisert kulturpolitikk de neste årene, også når det gjelder litteraturområdet.
Leder
Drukningsdød eller yrtingsmot?
For den som er opptatt av betingelsene for kritikk, debatt og ytringsklimaet generelt, har denne høsten gitt noe å tenke på. Selv om muligheten til å uttrykke seg fritt og ærlig tilsynelatende lever i beste velgående – ikke minst på sosiale medier – er det flere tendenser i tiden som peker mot et kjøligere klima for fri kritikk. De siste månedenes direkte trusler mot utøvende kritikere, enten det er i form av ølglass i trynet eller ønske om drukningsdød, kan lett bagatelliseres som utslag av kunstnerisk overfølsomhet eller direkte fyllerør. Men like fullt bør vi spørre oss om dette er krusninger på overflaten av et større dyp som skjuler en foraktfull holdning overfor dem som utøver sin skribentgjerning uten å skjele til hva som er opportunt eller taktisk «smart».
Løft blikket
Når dette leses, har norske forfattere, forleggere og andre bokmennesker i flokk og følge nettopp returnert fra årets bokmesse i Frankfurt. Forventningene til Norges opptreden som hovedland på verdens største bokmesse i 2019 er for alvor i ferd med å bygge seg opp, og det småkoker i hele det norske litterære miljøet.
Portvoktere eller døråpnere?
Sommerens debatt om sakprosaens særpreg og utviklingstrekk har vært interessant lesning. Det som utløste det hele, var P2s vellykkede serie «Faktasjekken», der NRK i samarbeid med NFF har kåret de viktigste sakprosabøkene i Norge etter krigen, innenfor ti ulike kategorier.
Språk og formidling
Det er gøy å bli satt pris på. Tidligere i år mottok Prosa Norsk Tidsskriftforenings pris for språk og formidling 2017. I begrunnelsen heter det blant annet at prisen går til et tidsskrift «som selv tematiserer dette i sine omtaler av norsk og oversatt sakprosa». Juryen trekker også fram flere debatter Prosa har sparket i gang i året som gikk, blant annet den store og viktige debatten om teoripress og klarspråk i profesjonsfagene generelt og språket i bøker for sykepleierutdanningen spesielt.
Et spørsmål om tillit
Falske nyheter, alternative fakta, ekkokamre. Begrepene hagler, men peker alle tilbake på et fenomen som preger mediesituasjonen akkurat nå: en økende tillitskrise mellom borgerne og mediene, som støttes opp og forsterkes av sterke politiske og økonomiske krefter. Krefter som ikke har mye mer til felles enn at de på en eller annen måte vil dra nytte av en slik tillitskløft mellom de etablerte mediene og befolkningen.
Tid for tidsskrift
Det er mildt sagt turbulente tider i mediebransjen. Ikke bare her i Norge, hvor mediekrisen i dag er blitt en realitet og ikke bare en trussel. Også internasjonalt er mediesituasjonen utsatt for store endringer. Det gjelder strukturelle utfordringer, som overgangen til digitale plattformer og bortfall av tradisjonelle løssalgs- og annonseinntekter. Men vel så mye er det en grunnleggende tillitskrise som har fått utvikle seg. Sterke politiske krefter seiler i medvind på en populistisk bølge og serverer uten blygsel «alternative nyheter» når de uavhengige mediehusene ikke forteller den historien de helst vil høre. Slik uthules gradvis tilliten mellom mediene og mediebrukerne, og det i en situasjon der behovet for en fri og kritisk fjerde statsmakt synes større enn på svært lenge.
Den norske modellen
Signalet er gått ut til norsk bokbransje, og den lange marsjen mot Frankfurt 2019 har startet. Norge skal være hovedland på verdens største bokmesse, og mulighetene for norsk litteratur i utlandet sies å være nærmest grenseløse.
Et personlig anliggende
«Volden har begynt å virke.» Ordene tilhører Flemming Rose, en av de aller viktigste bidragsyterne i debatten om ytringsfrihetens grenser. Mannen som for over ti år siden publiserte Muhammed-tegningene, og som deretter har måttet leve under kontinuerlig vakthold, er ingen optimist når det gjelder situasjonen for det frie ord akkurat nå.
Frisk kritikk av dårlige lærebøker
En av årets viktigste litterære debatter så langt har handlet om sakprosa. Nærmere bestemt om lærebøker slik de skrives og anvendes innenfor profesjonsfagene. Cathrine Krøgers essay om pensumbøkene for sykepleieutdanningen i forrige utgave av Prosa har vakt bred og berettiget oppsikt.
På vei ut i verden
Så er det endelig i boks: Norge blir hovedland under bokmessen i Frankfurt i 2019, og dermed er det klart for den største mønstringen av norsk litteratur overfor et internasjonalt marked noensinne.
Terror og satire
Noen ganger er det lov å være redd. Den siste tidens terrorangrep i Paris og Brussel gjør at mange europeere nå føler truslene fra voldelige ekstremister langt tettere på kroppen enn tidligere. En slik situasjon preger ikke bare den enkeltes følelse av personlig utrygghet. Den preger også hvordan vi forholder oss til omgivelsene våre, både enkeltvis og som kollektiv. Kanskje mest alvorlig er det at den preger selve omgangstonen i det offentlige rom og legger føringer på hvordan vi uttrykker oss. Politisk og religiøs ekstremisme vil alltid ha frie ytringer som sin hovedfiende, og vold og trusler vil alltid være våpnene ekstremistene først griper til. Derfor er den situasjonen som nå eksisterer i Europa, også en trussel mot grunnvilkårene for ytringsfriheten.
Den egentlige delingsøkonomien
I løpet av rekordtid har begrepet delingsøkonomi etablert seg i det norske språket. Fra å omfatte private løsninger som bilkollektiver og overnattingstilbud innbefatter begrepet nå alt fra verdensomspennende taxitjenester til distribusjon av nyheter på digitale plattformer. Vi er alle i ferd med å bli ikke bare konsumenter, men også produsenter av delingstjenester i større eller mindre grad, og det forventes at stadig mer av det som skapes innenfor kulturfeltet, blir delt uten forsinkelser eller fordyrelser.
Sakprosaens muligheter
Samme uke som dette nummeret av Prosa utkommer, blir Svetlana Aleksijevitsj overrakt diplomet som markerer at hun er vinner av nobelprisen i litteratur for 2015. Den hviterussiske forfatteren, med mor fra Ukraina, er den første rendyrkede sakprosaforfatteren som mottar denne prisen siden 1953.
Et forsøk verdt
Hvordan bygger man en forfatteridentitet? Spørsmålet burde være grunnleggende for alle som sysler med norsk litteratur, enten det er forleggere, bokhandlere eller forfatterne selv. Men i en tid da interessen for det personlige, det selvutleverende og det private i litteraturen er konstant høy, er den én gruppe som glimrer med sitt fravær i medieoffentligheten. Og det er de norske sakprosaforfatterne. Med unntak av en håndfull som kanskje kan kalles «kjendisforfattere», framstår norske sakprosaister som en merkelig ansiktsløs og anonym flokk. En gruppe hardt arbeidende mennesker som synes sak er viktigere enn person, og som oftere identifiserer seg med sin fagutdannelse enn med sin forfatterrolle.
10 år og 149 millioner kroner
For 10 år siden var jeg med på noe historisk. Det nyutnevnte vurderingsutvalget for sakprosa hadde sitt aller første møte en augustdag i 2005, og med det var en langvarig kampsak for det norske sakprosamiljøet om en egen innkjøpsordning endelig blitt en realitet. Selv var jeg medlem av vurderingsutvalget de første seks årene, og sammen med kapasiteter som Aslaug Nyrnes, Eli Randmo, Stig Sæterbakken og Camilla Stoltenberg ble arbeidet en inspirerende opplevelse som jeg fremdeles tenker tilbake på med glede. Det var et privilegium å kunne møte så kvalifiserte lesere og diskutere litteratur ut fra kriterier som kvalitet, vesentlighet og aktualitet. At innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa var og er en selektiv ordning, bidro til å gjøre arbeidet ekstra krevende, men faktisk også ekstra interessant.
