En annonse for fagforfatterstudiet ved OsloMet lokket meg tilbake til skolebenken. Men etter hvert som fokuset skiftet fra skriveprosessen til journalistikk og metode, ble jeg frustrert. Jeg bestemte meg for å finne ut mer om studiet og hva andre tenkte om det.

Skarpt angrep på rådende museumsideologi hadde tjent på mer nysgjerrighet for rekkevidden av meningsmotstandernes argumenter.

Einar Haakaas løfter fram en viktig og vanskelig sak, men sakprosaen er svekket av slurv.

Syn og Segn holder samtalen i gang – gjennom trøkk, lett vrede, poesi, varme og sårhet.

Historie på tvers veksler elegant mellom detaljerte nærbilder og de lange linjene i historien. Refleksjonsnivået er derimot for overflatisk.

Alfreds Fidjestøl gode fortellergrep viser oss et komplekst ideologisk landskap og lar Georg Johannesen beholde sin aura av uforståelighet.

Sakprosa er ikkje alltid ført i pennen av personen som har namnet på omslaget. Korleis arbeider skuggeforfattaren, og korleis er vilkåra for denne typen oppdrag?

Det lukter av røyk når forfatteren postulerer sin egen nøytralitet, men Cecilie Hellestveits nye bok er balansert, med interessante drøftinger av juss og politikk i Ukrainakrigen.

Drapet på forfatteren Rafiq Taği tok motet fra en stor del av 2000-tallets forfattergenerasjon i Aserbajdsjan. Noen begynte å utøve streng selvsensur, noen flyktet fra landet, og noen valgte å selge talentet sitt til djevelen. Jeg og mannen min rømte til Tbilisi i Georgia. Vi visste ikke at vi om få år skulle bli nødt til å rømme derfra også.

Haugianerne har alt hva man kan finne på å kreve av grundighet, oversikt og kritisk refleksjon. Men å lese den, er som å lese en roman.

Når blir en kritiker inhabil? Eller: Finnes egentlig den uavhengige vurderingen?

Dette er fortellingen om hvorfor jeg ikke lenger er sakprosaanmelder og tviler på at jeg blir det igjen. Det er en historie om en ljå, en øks og en kortstokk full av hjerterdronninger.

Årets siste utgåve ser nærare på kva det er å vere habil, forstått både som kompetent og som uhilda.

Det er etter kvart velkjent at det som er mest avgjerande for mottakinga av ei bok, skjer i kulissane: om redaksjonen vel ho ut for kritikk, og kven som får oppdraget. I den prosessen er habilitetsvurderingar, i begge tydingar av ordet, heilt avgjerande.

En kan begrunne nær sagt ethvert samfunns- og menneskesyn ved å plukke eksempler fra biologi og økologi.