Årets utgivelser om 22. juli tar et etterlengtet oppgjør med vår manglende evne til å forstå den høyreekstreme terrorens politiske dimensjoner, men gir ingen eller overfladiske svar på terroristers glidning fra radikale ideer til voldelig handling.
«Boka er en allmenning hvor vi samarbeider om å løse problemer og belyse utfordringer kritisk», skriv Kjetil Røed i bokessayet «Reflekterende sorgarbeid». Det er éi av tilnærmingane til temaet for haustens første Prosa: «Vegen vidare». Korleis reiser vi oss og går vidare etter personlege og kollektive kriser? Aktuell sakprosa både skildrar og praktiserer krisebearbeiding.
Meningsjournalistikken har fått hard konkurranse fra sosiale medier og er i endring. Men vi trenger den kanskje mer enn noen gang.
Korleis jobbar ein faktasjekkar, og kor stort ansvar har fagkonsulenten for ferdig bok? Korleis påverkar konspirasjonsteoriar den offentlege samtalen, og kva treng vi eigentleg meningsjournalistikken til no som alle kan publisere eigne synspunkt i sosiale medium? Alt dette kan du lese om i vårens tredje nummer av Prosa.
Tilhøva er vanskelege for bokbransjen på det afrikanske kontinentet. I det totale fråværet av offentleg støtte og tilrettelegging har bistand frå Kopinor og NFFO på nokre vis fått statens rolle.
Prosa #2 2021 inneheld to svært ulike tilnærmingar til TV-serien «Atlantic Crossing»s handsaming av historiske hendingar. Les også historia om Kopinors og NFFOs innsats for å styrke bokbransjen i fleire afrikanske land.
Det er egentlig synd at det finnes en aura av opphøyethet rundt litteraturen, for da ser vi ikke hvordan den produseres.
Ved ei rekkje tilfelle den siste tida har sakprosaforfattarar oppsøkt debattspaltene for å forsvare bøkene sine mot kritikk. Har sakprosakritikarane blitt tøffare, eller har terskelen for å svare blitt lågare?
I Prosas første utgåve i 2021 ser vi tilbake på sakprosaåret 2020 og tar temperaturen på resepsjonsdebatten. Marte Michelets svar på kritikken frå Berggren, Bruland og Tangestuen er utsett til Prosa #2.
Blomar i bruksprosa: Trass håpet som tindrar blåkvitt frå skjermen, er den jamne Tinder-teksten minimalistisk og anonym på grensa til det sjølvutslettande.
No er det like før julefreden senkjer seg, og vi får håpe at det blir ein rikare og meir frydefull fred enn den koronainduserte roa som har prega haustkveldane dei siste vekene. Det er vel ingen som er lei seg for å sjå enden på dette merkelege året.
Sakprosadebatten om krig og okkupasjon startet ut med høy temperatur rundt Den norske Forfatterforenings æresrett og avslutter med høy temperatur rundt holocaust i Norge. Men det som gjør mest inntrykk i bokåret er nyskrevne referanseverk – basert på års forskning og arbeid.
Gjennomgangstema i årets siste Prosa er korleis biletet av krig endrar seg med tida. Men nummeret byr også på ei tolking av Ari Behn som offentleg figur og ei ny spalte av det lettbeinte slaget: Blomar i bruksprosa, der første studieobjekt er menns formuleringskunst på Tinder.
Forfattarane bak haustens nye læreverk i norsk tar hardt i for å gjere elevane til kritiske lesarar. Men kvifor er dei så politisk korrekte i tekstutvalet?
