Stortinget vil høyst sannsynlig vedta en boklov i Norge før valget til høsten. Prosessen er i gang, lovutkastet er ute til høring, og innen 15. mars må høringsinstansene melde tilbake hvilke ingredienser de mener loven bør inneholde. Hvordan blir så den ferdige bokloven?
Torsdag 11. oktober åpnet nye Bokhylla. Over 100 000 skannede bøker i fulltekst er tilgjengelig digitalt i Nasjonalbibliotekets base. Innen 2017 vil antallet være 250 000. Alle norske bøker utgitt fram til år 2000 vil da kunne brukes av alle som måtte ønske det. Kulturminister Hadia Tajik åpnet bokhyllafesten med å si blant annet: ”En av Nasjonalbibliotekets oppgaver er å gjøre verdenslitteraturen tilgjengelig. Bokhylla er et eksempel på at Nasjonalbiblioteket løser oppgaven på en enestående måte.” Noen dager tidligere uttalte nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein: ”Alle bøkene i Bokhylla kan leses i sin helhet, fra perm til perm, på nettet.”
I Prosa nr. 4 skrev jeg en leder hvor jeg etterlyste ”den store fortellingen”. Jeg bladde meg gjennom høstens kataloger fra norske forlag for å se hva bøkene handlet om, og brukte kategoriene tid, rom og tematikk som verktøy i kataloglesingen. Noen større fortellinger fant jeg, men ikke mange. Lederen vakte reaksjoner – fra kulturredaktør Karin Haugen på lederplass i Klassekampens Bokmagasin 13.10, og fra Morten Strøksnes i bokessayet om Bagdad Indigo i denne utgaven av Prosa.
Vi er godt inne i bokhøsten, og de aller fleste forlagene har vist fram hva bokleserne kan vente seg i løpet av de neste månedene. Hvilke hovedtendenser peker seg ut?
Det sies at når Jeff Bezos, administrerende direktør i Amazon.com, innkaller til ledermøte, er det ofte en stol til overs. Ikke fordi Bezos har telt feil, men fordi den viktigste personen i rommet ikke kan være til stede. Den tomme stolen skal minne lederne i Amazon på hvem de er til for: kunden.
Når jeg går innom et gjennomsnittlig kjøpesenter med de vanlige kjedebutikkene, tenker jeg ofte: Er dette så langt vår sivilisasjon har kommet? Var det dette vi ønsket oss? I mine mørkeste stunder er jeg tilbøyelig til å svare ja, men ved nærmere ettertanke har jeg kommet til en mer oppløftende konklusjon: Kjededannelser er et produkt av vår tid, det er en måte å organisere butikkdrift på som har vist seg effektiv og lønnsom de siste 30 årene, men det betyr ikke at de varer evig. Kjedene er hele tiden prisgitt kundenes aksept og lojalitet, kort sagt at vi er fornøyde med dem. Men hvor fornøyde er vi egentlig? Når begynner kjedestrukturene å slå sprekker?
I løpet av de siste månedene er jeg blitt svært bekymret på vegne av norsk bokbransje og norsk litteratur. Bekymringen kan uttrykkes i følgende setning: Hvis ikke bokbransjen tar den digitale utviklingen inn over seg, er de i ferd med å miste selve arvesølvet: leserne.
I denne utgaven av Prosa har journalist og forfatter Mette Karlsvik dratt på rundtur i Norge for å intervjue fire sakprosaforfattere som forsøker å leve av sine forfatterskap. Det er ulike historier som fortelles, fra Fartein Horgar som bor i en liten båt og jobber nattevakter for å finansiere skrivingen, til Erik Møller Solheim som kan lene seg på en velholden familie når ikke økonomien går opp.
Etter at lederen i Stortingets kulturkomite, Gunn Karin Gjul, i januar i år lanserte forslaget om å innføre en boklov i Norge som skal sikre faste bokpriser, har en samlet bokbransje gitt sin tilslutning. Dermed hopper bransjen bukk over alle endringene som har skjedd etter at faste bokpriser ble en realitet i 1962. Man argumenterer som om den litterære virkelighet og dynamikken i verdikjeden er den samme nå som for nesten 50 år siden.
