Det har vært et dramatisk år. Endringene som så lenge har vært spådd, varslet og fryktet innen medieområdet, kom med et brak denne høsten. VG kutter drastisk ned på bokanmeldelsene sine, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad gjør det samme, men prøver å kamuflere det som en «satsning».
«Kommersialiseringa av norsk bokhandel har gått så langt at interesse og engasjement for litteratur er meir å rekne som ei ulempe enn eit gode.» Kraftsalven kommer fra Dag H. Nestegard, tidligere redaktør i bransjebladet Bok & samfunn.
Bokhøsten er i gang, og med den en flom av utgivelser som skal kritiseres, vurderes og ikke minst plasseres på riktig sted i det litterære landskapet. De gamle grensene mellom diktning og dokumentar, skjønnlitteratur og sakprosa, har lenge vært utfordret og utprøvd av stadig flere skrivende mennesker.
Før jeg startet som redaktør i Prosa, var jeg i ti år frilanser. Det er en tilværelse som byr på mange utfordringer: en grunnleggende usikkerhet ikke minst når det gjelder økonomi, og store krav til egen arbeidsdisiplin og struktur. Samtidig er det en tilværelse som gir mange muligheter, og kanskje det viktigste av alt: stor frihet.
Det er vår og tid for opprydning. En av de ivrigste til å svinge feiekosten er kulturminister Thorhild Widvey. Noe av det første hun har gått løs på, er Kulturrådet.
2014 er året vi skal feire oss selv. Grunnlovsjubileet er også Ytringsfrihetsåret, noe som skal markeres både grundig og omfattende i hele landet. Alle nasjonale jubileer er i bunn og grunn en anledning til å fortelle historier, gjerne slike som bringer sammenheng, konsekvens og logikk inn i den rekken av begivenheter som har ledet fram til dagens virkelighet. Historieskriving er et viktig fag i Norge, og gjennom de 200 årene som har gått siden 1814, er det blitt skrevet side etter side, bind etter bind, verk etter verk som forteller historien om oss selv, om nasjonen, folket, landskapet og kulturen som til sammen definerer begrepet Norge. Historieverkene var i mange år den viktigste sakprosaskrivingen ment for et allment publikum. Men hvilke historier finner vi egentlig i disse verkene? Hvordan har de endret seg gjennom desenniene, og like viktig: Hvordan har disse historiene endret oss? For å forstå nåtiden må man kjenne historien, og i dette nummeret av Prosa tar Hans Fredrik Dahl på seg oppgaven å forklare og fortolke det eventyret om Norge som fortelles i historieverkene som langt på vei har vært folkelesning her i landet.
Etter tre år som redaktør i Prosa har jeg valgt å takke av for nye utfordringer. Det har vært tre svært givende år med bratt læringskurve, noe jeg tenker avspeiles gjennom hvordan bladet redigeres nå sammenlignet med da jeg begynte.
Ordbøker er en sakprosasjanger som sjelden oppnår store overskrifter. Desto gledeligere når det først skjer. To ordbøker har tatt lesere med storm den siste tiden: Ordbok for underklassen (Spartacus) av Arne Klyve og Jon Severud ble en bestselger i vår, mens Norsk etymologisk ordbok (Kagge) av Yann de Caprona ble lansert i august og gikk inn på bestselgerlistene rett etterpå. Førstnevnte bok har nådd et opplagstall på 7000 eksemplarer, mens Capronas bok er trykt i totalt 13 000 eksemplarer.
I en artikkel i Aftenposten i slutten av mai om utlån av bøker ble det hevdet at unge kvinner låner 116 ganger mer skjønnlitteratur enn menn ved landets folkebibliotek. Det hørtes for utrolig ut. Og viste seg å være det. En sifferfeil i en tabell i boken Gutter og lesing av Kåre Kverndokken (red.), utgitt av Fagbokforlaget (se reportasje s. 6), viste seg å være synderen. Det riktige tallet er at unge kvinner låner 4 ganger mer. Både Fagbokforlaget og Aftenposten har beklaget feilen i etterkant, så alt er i skjønneste orden, og det er heller ikke poenget.
Det er formiddag, onsdag 11. april. Jeg tar t-banen til universitetet i Oslo (Blindern) og går innom Akademika-bokhandelen. Ikke fordi jeg har et spesielt ærend der, men fordi jeg har lyst til å ta en titt på en av butikkene i kjeden som gikk med 53 millioner kroner i underskudd i 2012.
Stortinget vil høyst sannsynlig vedta en boklov i Norge før valget til høsten. Prosessen er i gang, lovutkastet er ute til høring, og innen 15. mars må høringsinstansene melde tilbake hvilke ingredienser de mener loven bør inneholde. Hvordan blir så den ferdige bokloven?
Torsdag 11. oktober åpnet nye Bokhylla. Over 100 000 skannede bøker i fulltekst er tilgjengelig digitalt i Nasjonalbibliotekets base. Innen 2017 vil antallet være 250 000. Alle norske bøker utgitt fram til år 2000 vil da kunne brukes av alle som måtte ønske det. Kulturminister Hadia Tajik åpnet bokhyllafesten med å si blant annet: ”En av Nasjonalbibliotekets oppgaver er å gjøre verdenslitteraturen tilgjengelig. Bokhylla er et eksempel på at Nasjonalbiblioteket løser oppgaven på en enestående måte.” Noen dager tidligere uttalte nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein: ”Alle bøkene i Bokhylla kan leses i sin helhet, fra perm til perm, på nettet.”
I Prosa nr. 4 skrev jeg en leder hvor jeg etterlyste ”den store fortellingen”. Jeg bladde meg gjennom høstens kataloger fra norske forlag for å se hva bøkene handlet om, og brukte kategoriene tid, rom og tematikk som verktøy i kataloglesingen. Noen større fortellinger fant jeg, men ikke mange. Lederen vakte reaksjoner – fra kulturredaktør Karin Haugen på lederplass i Klassekampens Bokmagasin 13.10, og fra Morten Strøksnes i bokessayet om Bagdad Indigo i denne utgaven av Prosa.
Vi er godt inne i bokhøsten, og de aller fleste forlagene har vist fram hva bokleserne kan vente seg i løpet av de neste månedene. Hvilke hovedtendenser peker seg ut?
Det sies at når Jeff Bezos, administrerende direktør i Amazon.com, innkaller til ledermøte, er det ofte en stol til overs. Ikke fordi Bezos har telt feil, men fordi den viktigste personen i rommet ikke kan være til stede. Den tomme stolen skal minne lederne i Amazon på hvem de er til for: kunden.
Når jeg går innom et gjennomsnittlig kjøpesenter med de vanlige kjedebutikkene, tenker jeg ofte: Er dette så langt vår sivilisasjon har kommet? Var det dette vi ønsket oss? I mine mørkeste stunder er jeg tilbøyelig til å svare ja, men ved nærmere ettertanke har jeg kommet til en mer oppløftende konklusjon: Kjededannelser er et produkt av vår tid, det er en måte å organisere butikkdrift på som har vist seg effektiv og lønnsom de siste 30 årene, men det betyr ikke at de varer evig. Kjedene er hele tiden prisgitt kundenes aksept og lojalitet, kort sagt at vi er fornøyde med dem. Men hvor fornøyde er vi egentlig? Når begynner kjedestrukturene å slå sprekker?
