Signalet er gått ut til norsk bokbransje, og den lange marsjen mot Frankfurt 2019 har startet. Norge skal være hovedland på verdens største bokmesse, og mulighetene for norsk litteratur i utlandet sies å være nærmest grenseløse.

«Volden har begynt å virke.» Ordene tilhører Flemming Rose, en av de aller viktigste bidragsyterne i debatten om ytringsfrihetens grenser. Mannen som for over ti år siden publiserte Muhammed-tegningene, og som deretter har måttet leve under kontinuerlig vakthold, er ingen optimist når det gjelder situasjonen for det frie ord akkurat nå.

En av årets viktigste litterære debatter så langt har handlet om sakprosa. Nærmere bestemt om lærebøker slik de skrives og anvendes innenfor profesjonsfagene. Cathrine Krøgers essay om pensumbøkene for sykepleieutdanningen i forrige utgave av Prosa har vakt bred og berettiget oppsikt.

Så er det endelig i boks: Norge blir hovedland under bokmessen i Frankfurt i 2019, og dermed er det klart for den største mønstringen av norsk litteratur overfor et internasjonalt marked noensinne.

Noen ganger er det lov å være redd. Den siste tidens terrorangrep i Paris og Brussel gjør at mange europeere nå føler truslene fra voldelige ekstremister langt tettere på kroppen enn tidligere. En slik situasjon preger ikke bare den enkeltes følelse av personlig utrygghet. Den preger også hvordan vi forholder oss til omgivelsene våre, både enkeltvis og som kollektiv. Kanskje mest alvorlig er det at den preger selve omgangstonen i det offentlige rom og legger føringer på hvordan vi uttrykker oss. Politisk og religiøs ekstremisme vil alltid ha frie ytringer som sin hovedfiende, og vold og trusler vil alltid være våpnene ekstremistene først griper til. Derfor er den situasjonen som nå eksisterer i Europa, også en trussel mot grunnvilkårene for ytringsfriheten.

I løpet av rekordtid har begrepet delingsøkonomi etablert seg i det norske språket. Fra å omfatte private løsninger som bilkollektiver og overnattingstilbud innbefatter begrepet nå alt fra verdensomspennende taxitjenester til distribusjon av nyheter på digitale plattformer. Vi er alle i ferd med å bli ikke bare konsumenter, men også produsenter av delingstjenester i større eller mindre grad, og det forventes at stadig mer av det som skapes innenfor kulturfeltet, blir delt uten forsinkelser eller fordyrelser.

Samme uke som dette nummeret av Prosa utkommer, blir Svetlana Aleksijevitsj overrakt diplomet som markerer at hun er vinner av nobelprisen i litteratur for 2015. Den hviterussiske forfatteren, med mor fra Ukraina, er den første rendyrkede sakprosaforfatteren som mottar denne prisen siden 1953.

Hvordan bygger man en forfatteridentitet? Spørsmålet burde være grunnleggende for alle som sysler med norsk litteratur, enten det er forleggere, bokhandlere eller forfatterne selv. Men i en tid da interessen for det personlige, det selvutleverende og det private i litteraturen er konstant høy, er den én gruppe som glimrer med sitt fravær i medieoffentligheten. Og det er de norske sakprosaforfatterne. Med unntak av en håndfull som kanskje kan kalles «kjendisforfattere», framstår norske sakprosaister som en merkelig ansiktsløs og anonym flokk. En gruppe hardt arbeidende mennesker som synes sak er viktigere enn person, og som oftere identifiserer seg med sin fagutdannelse enn med sin forfatterrolle.

For 10 år siden var jeg med på noe historisk. Det nyutnevnte vurderingsutvalget for sakprosa hadde sitt aller første møte en augustdag i 2005, og med det var en langvarig kampsak for det norske sakprosamiljøet om en egen innkjøpsordning endelig blitt en realitet. Selv var jeg medlem av vurderingsutvalget de første seks årene, og sammen med kapasiteter som Aslaug Nyrnes, Eli Randmo, Stig Sæterbakken og Camilla Stoltenberg ble arbeidet en inspirerende opplevelse som jeg fremdeles tenker tilbake på med glede. Det var et privilegium å kunne møte så kvalifiserte lesere og diskutere litteratur ut fra kriterier som kvalitet, vesentlighet og aktualitet. At innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa var og er en selektiv ordning, bidro til å gjøre arbeidet ekstra krevende, men faktisk også ekstra interessant.

På Dagbladets kultursider 7. mars 1995 kunne man under tittelen «Prosa og kråkesølv» lese følgende: «Savnet av tilstrekkelig og kvalifisert offentlig oppmerksomhet rundt faglitteraturen har vært en viktig drivkraft bak etableringen av PROSA, kom det fram under sjøsettingen i går.» Videre siterte avisa tidligere NFF-leder Andreas Hompland: «En viktig ambisjon for PROSA må være å etablere en tradisjon for vurdering og formidling av faglitteratur. En tradisjon som kan bygge bro mellom offentligheten og skribentmiljøene.» Med henvisning til at det nystartede tidsskriftet hadde valgt kråka som sin høye beskytter, la så Dagbladets journalist for egen regning til disse eleverte ord: «Jo da, PROSA viser gode takter i sitt første nummer. Mange gullkorn – og litt kråkesølv.»

Like før påske besøkte jeg den franske litteraturmessen Salon du livre i Paris. Det var et imponerende og interessant møte med flere hundre utstillere, både forlag, blader og aviser var representert. Akkurat denne terrorvinteren gjorde det spesielt inntrykk å se hvor sterkt den litterære kulturen står i Frankrike. Et land der satire og religionskritikk – ja all form for kritisk tenkning – utgjør en helt selvfølgelig del av nasjonens kultur og tradisjon. Det reflekterer en grunnleggende respekt og forståelse for litteraturens betydning, det skrevne ords egenart og verdi. I kulturnasjonen Frankrike er litteratur i alle sjangre et felles nasjonalt anliggende, ikke en nisje blant mange andre kunstuttrykk.

Året 2015 fikk den verst tenkelige start for alle som har et engasjement for det frie ord. Attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris rammet selve hjertet av ytringsfriheten. Et redaksjonsmiljø måtte betale den høyeste prisen for sin daglige utøvelse av retten til å mene, skrive og tegne hva man vil.

Det har vært et dramatisk år. Endringene som så lenge har vært spådd, varslet og fryktet innen medieområdet, kom med et brak denne høsten. VG kutter drastisk ned på bokanmeldelsene sine, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad gjør det samme, men prøver å kamuflere det som en «satsning».

«Kommersialiseringa av norsk bokhandel har gått så langt at interesse og engasjement for litteratur er meir å rekne som ei ulempe enn eit gode.» Kraftsalven kommer fra Dag H. Nestegard, tidligere redaktør i bransjebladet Bok & samfunn.

Bokhøsten er i gang, og med den en flom av utgivelser som skal kritiseres, vurderes og ikke minst plasseres på riktig sted i det litterære landskapet. De gamle grensene mellom diktning og dokumentar, skjønnlitteratur og sakprosa, har lenge vært utfordret og utprøvd av stadig flere skrivende mennesker.

Før jeg startet som redaktør i Prosa, var jeg i ti år frilanser. Det er en tilværelse som byr på mange utfordringer: en grunnleggende usikkerhet ikke minst når det gjelder økonomi, og store krav til egen arbeidsdisiplin og struktur. Samtidig er det en tilværelse som gir mange muligheter, og kanskje det viktigste av alt: stor frihet.