Noen bøker er forma som flytevester, bomberom, livbøyer eller rustninger. Når jeg fikk mulighet til å redigere én utgave av Prosa, måtte den handle om dem.
Jeg skriver denne lederen mens jeg følger The Sowetans direktesending der Sør-Afrikas justisminister anklager Israel for folkemord foran FN-domstolen. I går tapte miljøbevegelsen søksmålet mot staten, så til høsten skal Førdefjorden fylles med gruveslam. Omtrent samtidig satt en mann i en annen rettssal og gråt fordi han ikke får ha kontakt med andre som syns det er greit å drepe raseforrædere. En uke inn i 2024 hadde Norge fått fem nye drapssaker – minst to, kanskje fire av dem er femicid. Det kjennes litt som om dommedag er nær, det gjør jo det. Det vil overraske meg om det har endra seg veldig før du leser dette.
Jeg føler meg likevel heldig, her jeg sitter, fordi jeg allerede har alle tekstene til Prosa nr. 1/2024 liggende på skrivebordet mitt. Det er tekster jeg kan holde meg fast i når verdens elendighet truer med å drukne meg. Tekster om bøker forma som flytevester, bomberom, livbøyer eller rustninger. Om hvordan leksjoner i overlevelse kan overføres fra én del av verden til en annen. Om forfattere og oversettere som virkelig prøver å redde verden.
Da NFFO spurte om jeg kunne tenke meg å være gjesteredaktør for et nummer av Prosa, visste jeg med en gang at det var de oversetterne, forfatterne og bøkene jeg ville løfte fram. Jeg ville undersøke hvorfor noen tenker at sakprosa kan redde verden, og hvordan ulike forfattere og oversettere jobber for å skape bøker som kan klare det. Jeg ville spørre hva det koster å skrive verdensreddende sakprosa, og hva man bør være villig eller ikke villig til å ofre for å få det til. Jeg ville finne ut om sakprosaen som er laga for å redde verden, faktisk har noen effekt – og hvordan man kan unngå å miste håpet også når det kan se ut som om svaret på det er «Nei, ikke i det hele tatt».
Noen av disse spørsmålene er forfattere og oversettere de beste til å svare på, men ikke alle, og ikke alltid. Mange av de som skriver i dette nummeret, er ingen av delene – de er psykologer, professorer, politiske rådgivere og aktivister. De er aktive brukere av verdensreddende sakprosa og dermed de som står nærmest til å vurdere, kritisere og løfte fram bøker i sjangeren. Dessuten har de alle relevant faglig kompetanse utenfor litteraturfeltet.
Mange har også personlige erfaringer som på ulike måter spiller inn når de leser. Når Siri Broch Johansen leser Lisa Esohel Knudsens Woke, er det med et samisk blikk, når Robert Nyheim Jomisko skriver om klimalitteratur, skriver han mer fra Puerto Rico enn fra Norge, og når Rana Issa skriver om Palestina-bøker, gjør hun det som palestiner – i sorg og raseri, på jakt etter trøst og håp. I Samtale om bror snakker Nosizwe Baqwa og Camara Lundestad Joof blant annet om hva det koster å bruke sine personlige erfaringer i skrivearbeid. Det er tungt å forsøke å formidle en innsikt man selv har betalt dyrt for, til folk som ikke alltid opplever at de trenger den. Jeg er takknemlig for at så mange skribenter har valgt å gjøre det i dette nummeret av Prosa. Jeg håper du som leser, også kan finne tekster å holde deg fast i her.
Tusen takk til tidligere redaktør Merete Røsvik og kommende redaktør Roman Eliassen som etterlot én utgaves hull i overlappen mellom engasjementene sine, og til NFFO som ga meg muligheten til å fylle det. Det har vært en ære.
