Svar til Birgitte Kjos Fonn
Samfunnsvitenskapelig metode for å forstå seg på hva en tekst er og hva en tekst gjør, er en dårlig strategi.
Samfunnsvitenskapelig metode for å forstå seg på hva en tekst er og hva en tekst gjør, er en dårlig strategi.
Det er vanskelig å studere sakprosa på 2000-tallet uten å forholde seg til journalistikkens innflytelse.
En kan begrunne nær sagt ethvert samfunns- og menneskesyn ved å plukke eksempler fra biologi og økologi.
Fortsatt bruker de som kaller seg abortmotstandere, i stor grad bilder for å framstille fostre som selvstendige individer, med egne rettigheter.
Morgenbladet-kritikar Bernhard Ellefsen nyt sjølv godt av eit solid renommé, men vil ikkje inn på at han har reell makt i bokbransjen.
Den som søker en logikk i Simen Sætres fagetiske bestrebelser på sakprosaens område, har en utfordrende oppgave.
Det finst gode grunnar til å sjå alvorleg på korleis debatt går føre seg når den kan øydeleggje renommé og karrierar.
Bernhard Ellefsen skriver vekselsvis at Hugo Lauritz Jenssen har plagiert, og at han ikke har gjort det. Nå bør han klargjøre.
Sakprosaen er ikke sport, og har ingen offsideregel. Men den har klare og tydelige normer, selv om Simen Sætre fortsetter å late som det motsatte.
At Hamsun fekk eit stort publikum, også blant venstreorienterte, er ikkje meir merkeleg enn at reaksjonære forfattarar som Balzac og Dostojevskij blir beundra og studerte av både marxistar og konservative.
Å si at Dingstads bok «truer med å kansellere Hamsun», slik noen har hevdet, er å snu realitetene på hodet.
Det finnes én eneste grunn til å lese Hamsun, og det er at vi kan lære noe av ham, ikke nødvendigvis god moral, den finnes i ethvert debattinnlegg, men noe vi ikke visste fra før.
I meldinga av Ståle Dingstads Knut Hamsun og det norske Holocaust kjem Håvard Friis Nilsen med nokre merkelege påstandar om Hamsun, om forholdet mellom Hamsun og venstrerørsla og om moderne nasjonsdanning og antisemittisme.
Erik Martiniussen misforstår kritikken min mot boka Krigen mot bakteriene. Derfor er det verken mulig eller interessant å svare på spørsmålene han stiller.
Ved å fare med harelabb over 12 lærebøker og klippe litt herfra og derfra for å underbygge sine påstander, gjør Bjørkdahl seg skyldig i en forseelse av samme type som han mener forfatterne av alle disse lærebøkene har gjort, nemlig å skjære alle over én kam.
Forfattere kommentere ikke anmeldelser av sine egne bøker. Slik er sedvanen og slik bør det være. Kritikerne står selvfølgelig fritt til å mene hva de vil om de bøkene de anmelder. Men hva gjør forfatteren om det reises fagkritikk mot boken i en generell anmeldelse?