I meldinga av Ståle Dingstads Knut Hamsun og det norske Holocaust kjem Håvard Friis Nilsen med nokre merkelege påstandar om Hamsun, om forholdet mellom Hamsun og venstrerørsla og om moderne nasjonsdanning og antisemittisme.
Erik Martiniussen misforstår kritikken min mot boka Krigen mot bakteriene. Derfor er det verken mulig eller interessant å svare på spørsmålene han stiller.
Ved å fare med harelabb over 12 lærebøker og klippe litt herfra og derfra for å underbygge sine påstander, gjør Bjørkdahl seg skyldig i en forseelse av samme type som han mener forfatterne av alle disse lærebøkene har gjort, nemlig å skjære alle over én kam.
Forfattere kommentere ikke anmeldelser av sine egne bøker. Slik er sedvanen og slik bør det være. Kritikerne står selvfølgelig fritt til å mene hva de vil om de bøkene de anmelder. Men hva gjør forfatteren om det reises fagkritikk mot boken i en generell anmeldelse?
SyloTaraku gjør en vri på den irriterte forfatterens «Her har anmelderen åpenbart ønsket seg en annen bok», og prøver å parkere min vurdering av Frihetskampen som «en avsporing av en viktig debatt».
Kommentarer til anmeldelsen av Økologisk økonomi – Et perspektiv fra fremtiden.
Det er Grans anmeldelse som virker ideologisk ladet, skriver Sylo Taraku i dette svaret på anmeldelsen av hans bok Frihetskampen i islam, publisert i Prosa #1 2020.
Bjarne Kvam og hans medforfattere tar urimelighetene til et nytt nivå i sitt tilsvar til min anmeldelse av Politivoldsaken.
Litteraturviter Frode Helmich Pedersen prøver å hvitvaske Norges største forskningssvindel. De fordreininger og usannheter som han serverer om boken Politivoldsaken må forstås blant annet på bakgrunn av hans inhabilitet.
Ingebjørg Tonne har brukt mykje meir tid og krefter på revideringa av læreplanen for norskfaget enn eg har. Ho har site i gruppa som har utforma forslaget til ny læreplan som Kunnskapsdepartementet fekk i vår, og når Tonne då tek tenning på mine kritiske tankar om denne læreplanen, framført i teksten Sentrum og periferi i det nye norskfaget (Prosa 4/19), er det all grunn til å høyra etter.
Jeg fikk Prosa nr. 4 i hende her om dagen og leste med interesse og etter hvert vantro artikkelen til Øystein Vangsnes om læreplanen i norsk i fagfornyelsen, LK20. I ingressen går han hardt ut: «Språkleg mangfald og variasjon blant elevane i den norske skulen er ein potensiell pedagogisk ressurs som ikkje vert sett og utnytta i den nye læreplanen i norsk». Dette er en drøy påstand. Den bør underbygges godt.
Geir Hestmark mener jeg ikke er etterrettelig, siden jeg skriver i Prosa nr. 2/2019 at mottakelsen av hans bok Istidens oppdager. Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden ikke var «overstrømmende». Boken var refusert av tre forlag. Etter Hestmarks oppklaring kan jeg nå se for meg den overstrømmende mottakelsen boken fikk i Aschehoug, Cappelen Damm og Gyldendals sakprosaredaksjoner – hvordan redaktørene kastet seg om halsen på hverandre, stagedivet fra pultene og skålte i champagne etter å ha fått Hestmarks manus inn på kontoret.
På Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i 2018 ble min bok Istidens oppdager (2017) kåret til en av de ti beste skandinaviske sakprosabøkene siden årtusenskiftet, og den ble beskrevet som «vittig, viktig og velskrevet». I en artikkel om litterære priser og juryer i Prosa 2/2019 skriver Simen Sætre: «For dem som hadde fulgt boken, var avgjørelsen overraskende.» Han hevder at boken før kåringen hadde fått lite oppmerksomhet og en blandet mottakelse.
Debatten mellom Stubhaug og meg handler om historiske/biografiske kilder og fortolkningen av dem. Stubhaug velger prinsipielt å begrense tolkningen av kildene til et minimum, og har en svært kildenær tilnærming der kontekst ofte utelates. Men et slikt minimumsprinsipp garanterer ikke noe objektivt bilde, en tolkningsunnlatelse og mangel på etablering av kontekst kan gjøre bildet både skjevt og utydelig. I Rokkan-biografien ser han ikke noe påfallende i at Rokkan som NS-barn etter mange år i utlandet stiler mot en rolle som autoritet på norsk politisk historie. Dette fremgår av hans egne kilder, men han lar det stå ukommentert.
Mitt poeng med å vise relasjonen Seip-Rokkan var at Stubhaugs materiale åpner for langt flere tolkningsmuligheter enn han leverer. Jeg har ikke endret standpunkt.
Håvard Friis Nilsen svarer meg i Klassekampen 5. juli. Det er ikke omtalen i retning god/dårlig av Rokkan-biografien jeg reagerer på i Friis Nilsens tekst (27. juni), men tolkningen av forholdet mellom Rokkan og Seip.
Forfatter Arild Stubhaug kaller min anmeldelse av hans biografi om Stein Rokkan «tendensiøs», «tabloid», «psykologiserende» og «en farse», uten på noe punkt å diskutere det substansielle i min kritikk. Noen feil påviser han ikke, det dreier som smaksvalg og irritasjon over min lesning.
