Den som søker en logikk i Simen Sætres fagetiske bestrebelser på sakprosaens område, har en utfordrende oppgave.

Det finst gode grunnar til å sjå alvorleg på korleis debatt går føre seg når den kan øydeleggje renommé og karrierar.

Bernhard Ellefsen skriver vekselsvis at Hugo Lauritz Jenssen har plagiert, og at han ikke har gjort det. Nå bør han klargjøre.

Sakprosaen er ikke sport, og har ingen offsideregel. Men den har klare og tydelige normer, selv om Simen Sætre fortsetter å late som det motsatte.

At Hamsun fekk eit stort publikum, også blant venstreorienterte, er ikkje meir merkeleg enn at reaksjonære forfattarar som Balzac og Dostojevskij blir beundra og studerte av både marxistar og konservative.

Å si at Dingstads bok «truer med å kansellere Hamsun», slik noen har hevdet, er å snu realitetene på hodet.

Det finnes én eneste grunn til å lese Hamsun, og det er at vi kan lære noe av ham, ikke nødvendigvis god moral, den finnes i ethvert debattinnlegg, men noe vi ikke visste fra før.

I meldinga av Ståle Dingstads Knut Hamsun og det norske Holocaust kjem Håvard Friis Nilsen med nokre merkelege påstandar om Hamsun, om forholdet mellom Hamsun og venstrerørsla og om moderne nasjonsdanning og antisemittisme.

Erik Martiniussen misforstår kritikken min mot boka Krigen mot bakteriene. Derfor er det verken mulig eller interessant å svare på spørsmålene han stiller.

Ved å fare med harelabb over 12 lærebøker og klippe litt herfra og derfra for å underbygge sine påstander, gjør Bjørkdahl seg skyldig i en forseelse av samme type som han mener forfatterne av alle disse lærebøkene har gjort, nemlig å skjære alle over én kam.

Forfattere kommentere ikke anmeldelser av sine egne bøker. Slik er sedvanen og slik bør det være. Kritikerne står selvfølgelig fritt til å mene hva de vil om de bøkene de anmelder. Men hva gjør forfatteren om det reises fagkritikk mot boken i en generell anmeldelse?

SyloTaraku gjør en vri på den irriterte forfatterens «Her har anmelderen åpenbart ønsket seg en annen bok», og prøver å parkere min vurdering av Frihetskampen som «en avsporing av en viktig debatt».

Kommentarer til anmeldelsen av Økologisk økonomi – Et perspektiv fra fremtiden.

Det er Grans anmeldelse som virker ideologisk ladet, skriver Sylo Taraku i dette svaret på anmeldelsen av hans bok Frihetskampen i islam, publisert i Prosa #1 2020.

Bjarne Kvam og hans medforfattere tar urimelighetene til et nytt nivå i sitt tilsvar til min anmeldelse av Politivoldsaken.

Litteraturviter Frode Helmich Pedersen prøver å hvitvaske Norges største forskningssvindel. De fordreininger og usannheter som han serverer om boken Politivoldsaken må forstås blant annet på bakgrunn av hans inhabilitet.