Når fagkritikk fremmes som litteraturkritikk: Hvordan skal forfatterne svare?

Da jeg leste Eivind Torgersens anmeldelse av min bok Krigen mot bakteriene i Prosa, ble jeg stilt overfor dette dilemmaet. For selv om Torgersens skriver at boken er god, fremmer han også en del faglig kritikk. Torgersen mener jeg skriver for lettvint om bakteriofager og bare har «anekdotiske bevis» for at bakteriofager fungerer.

Før sommeren reiste medisinhistoriker Ketil Slagstad samme type kritikk i en anmeldelse i Morgenbladet.¹ Ettersom kutymen er å ikke svare på anmeldelser, valgte jeg å ikke svare. Men når Torgersen nå velger å gjenta de samme faglige innvendingene, med referanse til Slagstad, kan jeg ikke lenger sitte stille.

Grunnpåstanden til Torgersen og Slagstad er at jeg behandler bakteriofager ukritisk. Torgersens skriver at jeg bare fører anekdotiske bevis for at bakteriofager fungerer, mens Slagstad skriver at jeg bruker studier som ikke er designet til å kunne uttale seg om behandlingseffekt til å uttale meg om nettopp behandlingseffekt. Det smeller bra.

Jeg mener påstandene er uriktige. Svakhetene ved bruk av bakteriofager er grundig redegjort for i boken, blant annet gjennom intervju med førsteamanuensis Benjamin Chan ved Yale University,² førsteamanuensis Anders Nilsson ved Stockholms Universitet,³ og doktor Carl Merril i Adaptive Phage Therapeutics, i tillegg til andre steder i boken.

I boken skriver jeg om hvordan bakteriofager har blitt brukt til å behandle kronisk bakteriell prostatitt. At slik behandling kan ha en medisinsk funksjon er dokumenter av blant annet Górski mfl.⁴ og Letkiewicz mfl.⁵ Studiene deres er designet nettopp for å kunne si noe om behandlingseffekt, og det stemmer derfor ikke at jeg misbruker studiene. Slagstad mener jeg ikke kontekstualiserer dem godt nok. Men i boken intervjuer jeg både nevnte Górski og Letkiewicz samt flere av deres pasienter ved Ludwig Hirszfeld-instituttet i Polen. Det kontekstualiserer studiene, og alle jeg snakker med har fått kritiske spørsmål. Det skulle da bare mangle. Funnene jeg viser til er publisert i anerkjente vitenskapelige tidsskrift. Det er altså ikke bare tale om «anekdotiske bevis», men virkelige studier med reelle og dokumenterte funn.

I boken viser jeg også til studier gjort ved Ludwig Hirszfeld-instituttet i perioden 2000–2012, med lovende funn for bakteriofager til å behandle urinveisinfeksjon, furunkulose og bihulebetennelse.⁶ Hvorfor skriver Slagstad at jeg ikke har problematisert svakheten ved disse studiene? I boken skriver jeg klart og tydelig at de aktuelle studiene fra før 2012 «ikke er resultat av randomiserte, kliniske tester». Slagstad låner nettopp denne formuleringen fra boken når han skriver at det ikke finnes noen «randomiserte kontrollerte studier» av bakteriofager overhodet.

Hvor har Slagstad dette fra? I årenes løp er det gjort mange prekliniske og kliniske tester ved bruk av bakteriofager. Omfanget er stort, men jeg kan kort nevne Wright mfl. (2009)⁷ for pseudomonasinfeksjon, Rose mfl. (2014)⁸ for behandling av infeksjon etter brannskader, og Brej mfl. (2018) for behandling av MRSA.⁹ At de regulatoriske rammene legger alvorlig begrensing på bakteriofager er dokumentert av bl.a. Furfaro mfl. (2018).¹⁰

Slagstad er sikkert kjent med at vi daglig omgir oss med milliarder av bakteriofager. De finnes i vannet vi drikker og maten vi spiser. Det finnes ikke noe forskningsmessig belegg for at de skader oss. Likevel framstiller Slagstad det som kontroversielt når jeg skriver i boken at man har til gode å finne pasienter som har tatt skade av bakteriofager. Han kaller det «en sterk påstand» og mener den burde vært bedre kildebelagt. Men påstanden er altså grundig redegjort for i boken og er kjent fra faglitteraturen. Så hva er Slagstads grunnlag for å hevde det motsatte? Hvis han mener påstanden er kontroversiell, hvorfor viser han ikke til eksempler på at bakteriofager har skadet pasienter?

I dag vet vi også at antibiotika forringer mikrobiota i tarmen, noe som kan ha negative bivirkninger. Bakteriofager har ikke samme negative effekt. I boken forteller jeg bl.a. om forskningen til den kjente amerikanske mikrobiologen Elaine Hsiao og hennes forskergruppe ved University of California, som har funnet sammenhenger mellom mikrobiota og autisme. Forskningen deres er grundig redegjort for på side 308 og 309 i boken med kildebelagt litteratur. Likevel skriver Slagstad at jeg ikke har kildebelagt det jeg skriver om sammenhengene mellom autisme og mikrobiotia? Denne fagkritikken framstår rett og slett som sleivete.

Torgersen har likevel svelget en del av kritikken fra Slagstad. I Prosa skriver han til at Slagstad er utdannet lege og at han derfor må være en troverdig kritiker. Men verken Slagstad eller Torgersen har altså godgjort sine faglige innvendinger. Hadde kritikken blitt framsatt i en kronikk, måtte de antakelig ha dokumentet sine påstander. Men når det kommer i form av en anmeldelse, trenger de tydeligvis ikke det?

Forholdet til virkeligheten skiller sakprosa fra skjønnlitteraturen. Svikter sakprosaforfatteren i virkelighetsbeskrivelsen, eller baserer boken sin på rene faktafeil, spiller det nesten ingen rolle hvor godt boken ellers er: Er faktagrunnlaget dårlig, faller boken uansett igjennom som god sakprosa. Dette må også anmelderne være seg bevisst. De må stå fritt til å mene hva de vil om bokens litterære kvalitet, men påpeker de faktafeil, bør det stilles samme dokumentasjonskrav til en anmelder som til en sakprosaforfatter.

Les Eivind Torgersens anmeldelse her