Erik Martiniussen misforstår kritikken min mot boka Krigen mot bakteriene. Derfor er det verken mulig eller interessant å svare på spørsmålene han stiller.
I Prosa nummer 4-2020 skrev jeg en begeistret anmeldelse av Martiniussens bok. Jeg håper flest mulig leser Krigen mot bakteriene fordi den tar for seg et veldig viktig tema – og fordi den er god. At jeg også hadde noen innvendinger, faller Martiniussen så tungt for brystet at han valgte å svare. Det er selvfølgelig helt greit.
Det er ikke like greit at han gjengir meg feil og hevder at jeg skriver at Ketil Slagstad (Morgenbladets anmelder) «må være en troverdig kritiker» siden han er lege. Det står ingenting om Slagstads troverdighet i min anmeldelse.
Det er heller ikke greit at Martiniussen prøver å snakke meg ned ved å skrive at jeg «svelger» Slagstads kritikk. Jeg har ikke svelget noe som helst. Redaktøren hadde bedt meg om å se tilbake på tidligere anmeldelser av boka, men jeg ventet selvfølgelig til etter egen lesning.
Det jeg gjør er å påpeke at ulike kritikere med ulik bakgrunn vurderer en bok forskjellig. Det er jo ikke noe nytt. Se for eksempels Aftenpostens to anmeldelser av Niels Christian Geelmuydens Sannheten i glasset. Det bør ikke overraske noen at vi som har jobbet tett på realfaglig og medisinsk forskning, kan komme til å lese slike bøker på en annen måte.
Martiniussens beretning om bakteriofager er vitenskapshistorie og forskningsformidling på sitt aller beste. Der tror jeg alle som har anmeldt boka er mer eller mindre enige. Men for meg ringer det noen varselbjeller når en forfatter ser ut til å omfavne én løsning på et såpass komplisert problem som antibiotikaresistens. Martiniussen nevner innvendingene mot bakteriofagene, men hovedinntrykket er at han mener dette er løsningen og at det er ytre forhold som holder akkurat denne forskningen tilbake.
Og her kommer Martiniussens misforståelse. Jeg har ikke kritisert studiene og forskerne Martiniussen refererer til. Langt ifra. Jeg synes bakteriofager er kjempespennende, og jeg har selv intervjuet og skrevet om forskere som bruker dem i kreftbehandling. Derfor blir det meningsløst når Martiniussen ber meg om dokumentasjon for påstander om faktafeil. Rett og slett fordi jeg ikke har påpekt faktafeil når det gjelder bakteriofagene.
Jeg stoler både på forskerne og tidsskriftene de er publisert i. Men det hjelper ikke å slå i bordet med ti, tjue eller femti studier, uansett hvor «anerkjente» tidsskriftene er. Poenget mitt er at det er for tidlig å konkludere med at bakteriofager er løsningen på resistenskrisen. I hvert fall finner jeg ikke nok dokumentasjon for det i Krigen mot bakteriene.
Hvis jeg var ute etter å påpeke faktafeil, ville jeg tatt tak i Martiniussens påstand om John Snow-pumpen i London: «Den er der ikke lenger», skriver han (s. 115). Å, jo da, den står der den, finere enn noen gang, utenfor John Snow pub, til minne om kolerabekjemperen fra 1850-tallet. Hvis noen vil ha dokumentasjon, kan jeg sende et selfie jeg tok der i februar.
