Innlegget er svar på Eric Nævdals anmeldelse «Økologisk økonomi uten økologi og med fint lite økonomi» i Prosa #2 2020.
Kommentarer til anmeldelsen av Økologisk økonomi – Et perspektiv fra fremtiden.
Mine oppgaver som professor i økologisk økonomi er forskning, undervisning og formidling. Økologisk økonomi – Et perspektiv fra fremtiden er ment som en populærvitenskapelig formidling av hvordan økologisk økonomi har utviklet seg i løpet av de siste 100 årene frem mot etableringen av The international society of ecological economics på slutten av 1990- tallet og videre inn i det 21. århundre. Et viktig poeng i boken er å vise hvordan faget skiller seg fra ressursøkonomi og grønn økonomi.
På samme måte som Nævdal fremhever sin akademiske bakgrunn i sin vurdering av boken Økologisk økonomi – Et perspektiv fra fremtiden, tillater jeg meg å sette mine kommentarer inn i en tilsvarende sammenheng.
Boken er en popularisering av forskning jeg har presentert i disse bøkene: Circulation Economics – Theory and Practice (sammen med Stig Ingebrigtsen, Peter Lang 2007), Transformative Ecological Economics – Process Philosophy, Ideology and Utopia (Routledge 2017), Integral Ecology and Sustaiable Business (sammen med Laszlo Zsolnai, Emerald 2018) og Anarchism and Ecological Economics – A transformative approach to a sustainable future (Routledge 2019). I tillegg har jeg publisert en rekke vitenskapelig artikler innenfor fagområdet. Min bakgrunn for å arbeide med økologisk økonomi er blant annet høyere siviløkonomeksamen (HAE), dr.oecon-grad fra NHH og cand.philol.-grad med hovedfag i vitenskapsfilosofi fra UiB.
Nævdals anmeldelse av boken bærer preg av noe som er sentralt i Thomas Kuhns beskrivelse av vitenskapelige paradigmer, nemlig at det som fortoner seg uforståelig fra ett paradigme, kan være det sentrale og viktige i et annet. Kuhn sier også at dialog på tvers av paradigmer er vanskelig, for ikke å si umulig. Når det er sagt, viser erfaring at det faktisk er mulig å føre en meningsfull dialog om felles utfordringer dersom samtalepartene viser vilje og evne til åpenhet og respekt for uvante perspektiver.
Ut fra beskrivelsen Nævdal gir av seg selv er det tydelig at han forholder seg til ressursøkonomi som en del av det dominerende økonomiske paradigmet. Økologisk økonomi ble etablert som universitetsfag på slutten av 1990-tallet i Maryland USA som et alternativ til den tradisjonelle ressursøkonomien. Sentralt i etableringen av faget sto blant annet Herman Daly og Robert Costanza som påpekte at en grunnleggende ontologisk forskjell mellom etablert økonomisk teori og økologisk økonomi er skiftet fra en mekanistisk til en organisk virkelighetsoppfatning. Epistemologiske og praktiske konsekvenser en slik endring har siden stått sentralt innenfor forskningsfeltet økologisk økonomi.
Kompleksiteten i de globale utfordringene beskrevet gjennom FNs 17 bærekraftmål oppfordrer oss til å stille nye spørsmål som åpner for radikale løsninger. Utfordringen er todelt, for det første står vi overfor praktiske utfordringer som berører samspillet mellom miljø, samfunn og økonomi. For det andre finnes det ingen enkeltvitenskap som fanger opp denne kompleksiteten. Økologisk økonomi er definert som et transdisiplinært fag, det vil si at det ikke er snakk om en blanding av økonomi og økologi. Endringen stikker dypere og innebærer en holistisk måte å forholde seg til virkeligheten på. Det er ingen som sier at dette er enkelt eller at noen sitter med løsningen på hvordan denne transformasjonen skal skje i alle detaljer. Dette er en utfordring som mange av de som er omtalt i boken tar seriøst, for eksempel den chilenske økonomen Manfred Max-Neef.
For å finne ut av denne viktige, interessante og fremtidsrettede utfordringen har jeg i overensstemmelse med vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend latt meg inspirere av en rekke ulike filosofiske og vitenskapelige tradisjoner, blant annet det Nævdal finner merkelig, buddhistisk filosofi og antroposofi. Feyerabend påpeker at det er nødvendig å stille spørsmål ved etablerte sannheter for å åpne for ny innsikt. Slik jeg forstår Nævdal har han vanskelig for å se at en slik åpenhet representerer et verdifullt bidrag i bestrebelsene på å finne løsninger på dagens utfordringer.
Kapittel 3 i min bok, som han betegner som «det merkeligste jeg har lest», er en beskrivelse av mer enn 40 ulike bidrag til utvikling av en alternativ forståelse av økonomi i et transdisiplinært perspektiv. Dette er et materiale jeg har arbeidet med i flere tiår, og der jeg har gått inn i en meget omfattende originallitteratur fra alle som er nevnt. Materialet er hentet fra bidragsytere fra alle kontinenter; kvinner og menn over en tidsperiode på mer enn 100 år. Når Nævdal trekker frem Peter Kropotkin som noe helt meningsløst, sier det mer om Nævdal enn om den betydningen (kommunitaristisk) anarkistisk filosofi har hatt for utviklingen av en ny økonomi forankret i en organisk virkelighetsforståelse.
Stoffet i kapittel 3 blir behandlet med en fenomenologisk tilnærming. Det vil si at jeg gjennom en eidetisk reduksjon forsøker å finne frem til essensen, det som er felles for alle bidragene. Kapitlet er kategorisert ut fra hvilke fenomener de ulike bidragsyterne fokuser på innenfor samfunnsøkonomi, bedriftsøkonomi og personlig økonomi. De fleste bidragene som er omtalt, diskuterer problemer knyttet til at mekanistiske modeller blir benyttet for å forstå en organisk virkelighet. Noen av de sentrale konklusjonene er at samarbeidende nettverk erstatter atomistisk konkurranse, at kvalitativ utvikling er viktigere enn kvantitativ vekst, at partnership approach er mer hensiktsmessig enn strategisk tenkning, og at etikk bør ha sentral posisjon i økonomien. Når det gjelder etikk, står blant annet bidragene fra Amartya Sen, Amitai Etzioni og Peter Pruzan sentralt.
At Nævdal synes en slik tilnærming er uforståelig, er et eksempel på at problemer knyttet til kommunikasjon på tvers av paradigmer er en realitet. Jeg er mer enn gjerne med i en dialog om hvilket paradigme som er mest relevant for å håndtere de utfordringene som skisseres i FNs bærekraftmål, men jeg finner det mindre interessant dersom poenget er å harselere over tilnærminger som bryter med eget faglig perspektiv. Dialog, som Nævdal beskriver som håpløst naivt, har stått sentralt i utviklingen av en integrert forståelse av samspillet mellom økonomi, natur og samfunn. At dialog ikke er Nævdals sterke side går tydelig frem av hans sarkastiske stil, der målet åpenbart ikke er å finne frem til en felles forståelse, men å slenge ut en endeløs rekke av useriøse karakteristikker av dialogpartneren.
Når det gjelder kritikken av at det siste kapitlet som omhandler utopier er for kort, er svaret at jeg argumenterer i boken for at utopiforskning, fra Thomas Mores Utopia fra 1516 og frem til den engelske sosiologiprofessoren Ruth Levitas’ forskning i dag, har som formål å bidra til at mennesker selv skal være med på utforme ideer om hvordan de ønsker fremtiden skal bli, ikke at eksperter kommer med løsningen. Økologisk økonomi – Et perspektiv fra fremtiden er med andre ord ment som en fargerik og kompleks kilde til inspirasjon for personer, organisasjoner og lokalsamfunn som ønsker å utvikle utopier som de selv er med på å virkeliggjøre. Ved Senter for økologisk økonomi og etikk ved Handelshøgskolen/Nord universitet har vi i mange år arbeidet teoretisk og praktisk med å utvikle systematiske dialogmetoder der formålet er å bidra til å skape et bottom-up-engasjement i arbeidet med å utvikle bærekraftige fremtidssamfunn som menneskene selv ønsker å leve i.
Til slutt, når Nævdal hevder at boken passer for ledelseskonsulenter og at den kan plasseres sammen med bøker om ledelsesteori på flyplasser, er det et glimrende poeng som sammenfaller med Thomas Hylland Eriksens utsagn på bokens forside der han konkluderer med at denne kunnskapsmettede og engasjerte boken er unik og at den fortjener mange lesere, ikke minst blant beslutningstakere.
