Å si at Dingstads bok «truer med å kansellere Hamsun», slik noen har hevdet, er å snu realitetene på hodet.
To reaksjoner har kommet etter min tekst om Ståle Dingstads Hamsun-bok i Prosa #3 2021, fra Jon Langdal og Andreas Lombnæs.
Det kommer noen gode innsikter og en god del langhalm fra Langdal. Først og fremst mener han at jeg ikke har forstått at Hamsun aldri politisk var på venstresiden, men alltid på høyresiden, og at min påstand om at Hamsun er elsket av både høyre- og venstresiden i Norge derfor er fullstendig feil. Å utlegge dette som min «kjepphest» som jeg «rir», etc., blir unødvendig spydig. Ellers er han jo også enig i mye av det jeg skriver, ser det ut til.
Langdal insinuerer at jeg ikke har lest Leo Löwenthals essay om Hamsun, og skriver «Nilsen trur at Löwenthal har skrevet artikkel om Markens grøde», mens «berre tre små avsnitt omtalar Markens grøde». Vel, realiteten er at Löwenthals essay handler om de av Hamsuns litterære grep som peker i retning av fascistisk tenkning i Löwenthals samtid, og der nevner han idealet om mannen som vender seg bort fra byen og den borgerlige sivilisasjonen og tilbake til naturen, til gårdsdrift og privateiendom på landsbygda: det er helten som temmer naturkreftene i en idealisert fremstilling av bonden. Löwenthal viser hvordan dette idealet egentlig er en tilbakevending til en tid med lydighet mot jordeiere som autoriteter, de autoritetene industrien frigjør fra. Han mener Hamsuns mangel på kritikk av autoriteter og hans forakt for arbeidere har en parallell i en tidstypisk irrasjonell naturdyrking og veksling mellom brutalitet og sentimentalitet. Alt dette er som kjent trekk som er særlig tydelige i Markens grøde.
Langdal nevner ikke at Löwenthal i sitt essay synes det er påfallende at både sosialister og liberalere var fulle av hyllest og beundring for Hamsun etter første verdenskrig. Fascister kom med den samme hyllesten i 30-årene. Poenget gir støtte til mitt argument: Hamsun appellerer til brede grupper også i Norge, og er elsket som en del av den litterære nasjonalarven. Ikke noe av det Langdal skriver får meg til å endre mening. Langdals argumentasjon for det motsatte er meget svak: «Verken for høgre eller venstre representerte Hamsun noko spesielt nasjonalt; derimot har portretta hans av ulike nordlandssamfunn spelt på regional-patriotiske strenger.» Jeg tror få vil være enige med Langdal i at Hamsuns nasjonale betydning for nordmenn bare gjelder lokalt for noen kommuner i Nordland.
Langdal spør om jeg kan nevne en annen «norsk litterat som delte en forståelse av nasjonalmakt og folkemakt som kunne berede grunnen for nazismen.» Ja, jeg tenker bl.a. på Bjørnson. Dette er ikke Langdal uenig i, men han viser at det er Bjørnson som «fører» Hamsun dyrker, ikke forsvareren av de streikende fyrstikkarbeiderne. Men tanken om en sterk fører for folket var svært viktig i den republikanske tradisjonen for folkestyre som er kjernen i all europeisk venstreside på 1800-tallet. En mann som kan målbære og gi presise uttrykk for folkets meninger blir en svært viktig person, av dette oppsto idealet om dikterhøvdingene på 1800-tallet, poetokratiet, menn som kan forme opinionen, som er maktens grunnlag i et folkestyre.
Når det gjelder antisemittismen, kan vi se til grunnlovsfedrene. Om man ser på hvilke delegater som stemte for jødeparagrafen på Eidsvoll i 1814, er det gjerne de mest progressive, de som er mest inspirert av revolusjonsideene fra USA og Frankrike (bl.a. Nicolai Wergeland). Det er ikke nødvendigvis fordi de er rasistiske, men fordi de hyller et begrep om folkestyre som forutsetter et sammensveiset og enhetlig folk. Jeg mener selvsagt ikke at Wergeland eller Bjørnson ønsket seg noen Hitler. Men når nazistene dyrket det nasjonale folket var det ikke tatt ut av luften, det var en utnyttelse og pervertering av et politisk ideal om folkestyre som hadde preget hele 1800-tallet, og som sto særlig sterkt i Norge. Dette politiske idealets motsats var aristokrati og kongedømme, og for mange var det lett å se England som innbegrepet av denne politiske styreformen, med en stormakt og et imperium som Hamsun alltid hatet.
I motsetning til Langdal roser Andreas Lombnæs min tekst for å ha et «blikk for rasismens rot i den nasjonale bevegelsen» vi ellers er stolte av, og skriver også at «fantasier som i Tyskland eltet seg sammen til nazisme, utgjorde i Hamsuns ungdom jordsmonnet for norsk litteratur: nasjonale bonde- og nyromantiske, irrasjonelle og vitalistiske forestillinger». Men han skriver at jeg bagatelliserer kanselleringspolitikken, og mener selv at Hamsun ble utnyttet politisk uten selv å være politisk. Til det siste: dette skriver Dingstad godt om i sin bok, så det trenger jeg ikke gjenta her. Men siden Dingstad skrev at Hamsun var uten makt etter rettssaken, påpekte jeg at han hadde investert svært mye i Gyldendal, og var en sentral eier, så helt uten makt var han ikke.
Til kanselleringspolitikken: Det verserer en påstand om at «politisk korrekte» miljøer i dag «truer ytringsfriheten» ved å blokkere for personer hvis holdninger de ikke liker. Til dette er å si at vi til alle tider har hatt kansellering. I alle samfunn og i alle epoker har det vært maktgrupperinger som har blokkert synspunkter de ikke liker og personene som målbærer dem. Det er ikke alle som får sine innlegg på trykk, og generelt er kanselleringen hardere jo nærmere makten man kommer. Å si at Dingstads bok «truer med å kansellere Hamsun», slik noen har hevdet, er å snu realitetene på hodet. Dingstad har ingen makt til å stoppe noen fra å lese Hamsun eller til å «kansellere» ham. Tvert om er det minoritetene som i alle år har vært «kansellert», i den forstand at det har vært lite rom for å ytre kritikk av en uhyre populær forfatter her til lands.
Ingen av innleggene sier stort om Ståle Dingstads bok, som er utgangspunktet for debatten, så jeg vil avslutte med å gjenta mitt hovedpoeng: Dingstad har skrevet en viktig bok som har fått en urettferdig og svak mottakelse, men som bringer oss nye innsikter om en av våre største skjønnlitterære forfattere. Derfor fortjener den mange lesere.
