Dykkerne og sannheten

Hva skal man kunne komme unna med av lettvinte, dårlig begrunnede, men like fullt injurierende påstander før i hvert fall forlaget som står bak en utgivelse, setter foten ned?

Bokhandelens litterære forfall

Kommersialiseringa av norsk bokhandel har gått så langt at interesse og engasjement for litteratur er meir å rekne som ei ulempe enn eit gode. Bokhausten 2014 er det kunnskap om varehandel, kjededrift og kommersiell marknadstenking som gjeld.

Biografens personlege stemme

For å bli synleg i ei eksplosiv medieutvikling er det meir og meir nødvendig å glimre med sitt nærvær, skriv Arild Stubhaug i denne kommentaren til mottakinga av den siste boka hans: Jacob Aall i sin tid.

Er frie ytringer mulig i 2014?

Påminnelser om den frie ytrings helse og magemål i et jubileumsår er på sin plass. De store og velvillige ordene om arven fra Eidsvoll vil bli benyttet. La oss se på vår egen tid og spørre hvordan det står til med ytringsfrihetens kår — først og fremst her hjemme, men også ute.

Menneskeverd og dyreverd - uforenlige størrelser?

Inspirert av Gandhi og Arne Næss opplever jeg det som noe underlig å bli assosiert med økofascisme. Markus Lindholm har likevel noen gode poenger.

Står vi på kanten av klimastupet?

Før valget i høst var klimaendringer ett av de sentrale politiske spørsmålene. Politikere hevder å ville redde verden, gitt det underliggende premiss at endringene gir entydige katastrofale konsekvenser. Er imidlertid det naturvitenskapelige bildet så entydig? Kan det virkelig være slik at alt vil gå galt med en svak temperaturøkning?

Et svik mot læreboken

Jostein Ryssevik og Mette Haraldsen har tatt for lett på rollen som lærebokforfattere og som forvaltere av vår felles kunnskap.

Sviktende lærebokkritikk

Bør ikke omtaler av skolebøker bygge på den samme grundige lesning og akademiske redelighet som det er rimelig å forvente av fagbokomtaler i sin alminnelighet? Ikke ifølge høyrepolitiker og statsviter Erik Lundesgaard, som på et svært sviktende grunnlag feller sin dom over læreboken Fokus. Samfunnsfag i forrige utgave av Prosa.

Uten vilje til nytenkning

Fagbokforlagenes mangelfulle satsing på det innovative kan få svært uheldige konsekvenser.

Hokuspokus – kulturradikalismen er borte!

I fjorårets siste nummer av Prosa avlegger Håvard Friis Nilsen meg en visitt på slutten av et ”bokessay” om Jan-Erik Ebbestad Hansens bok om Mykle-saken og Helge Volds biografi om Helge Krog, med tittelen ”Myten om kulturradikalismen”. Jeg anmeldte biografien om Krog positivt i Klassekampen (1). Men jeg kritiserte Vold for å avvise betegnelsen ”kulturradikal” som treffende for Krog. Betegnelsen tåkelegger mer enn den klarlegger, den er ”ullen” og bør følgelig ”hives på historiens skraphaug”, hevder Vold (2). Det er som å høre et ekko av Friis Nilsens artikkel i Nytt norsk tidsskrift (3–4/2004) med den misvisende tittelen ”Vi har aldri vært kulturradikale”. Friis Nilsen påpekte helt korrekt at Georg Brandes ikke selv kalte seg kulturradikaler. Dette er ingen nyhet, siden Sigurd Hoel og Elias Bredsdorff først ga begrepet slagkraft i 1955, lenge etter Brandes’ død. Og det kan sikkert være sider ved Brandes som nedtones når man setter etiketten ”kulturradikalisme” på ham. Men er det nok til å hive begrepet ”på skraphaugen”? Hverken Friis Nilsen eller Vold har begrunnet dette. Helge Vold har i en velskrevet og godt dokumentert biografi dessverre latt seg forlede av Friis Nilsens artikkel til å forkaste begrepet ”kulturradikalisme” som sådan.

Hva er galt med begrepshistorie?

Mener Tjønneland at det er illegitimt å skrive begrepshistorie, eller å ha en kritisk, undersøkende holdning til begreper som i flere tiår er brukt som analytiske verktøy uten å utsettes for kritikk?, spør Håvard Friis Nilsen.

Betydningen av Moskvaprosessene

Helge Vold er fornøyd med anmeldelsens positive innstilling til hans bok, men hevder at jeg på noen punkter er ”unøyaktig”. Jeg skal kort kommentere hans innsigelser.

Når jeg kritiserte Volds påstand om Krogs partipolitiske uavhengighet i ”Myten om kulturradikalismen” i Prosa nr. 6 / 2012, og særlig konklusjonen uten belegg om at ”Helge Krog aldri var medlem av Ap,” var det fordi verken Vold eller vi andre kan vite dette sikkert, da medlemsregistrene fra før krigen er tapt. Det kan tvert imot være ganske sannsynlig at Krog var medlem av Ap i 20-årene, fordi han var fast skribent i Arbeiderbladet, som på den tiden var et partiorgan for Arbeiderpartiet. ”Vel, fram med bevis!” krever Vold da av meg. Nei, Vold, når forfatteren har levert en for sterk påstand i boka det ikke er full dekning for, må han tåle kritikk i en anmeldelse, og kan ikke avkreve anmelderen bevis. Vold mener nå at det i det minste er ”sterkt sannsynlig” at Krog ikke var medlem av Ap, fordi han var ”nær venn av Erling Falk”, lederen av den opprørske Mot Dag-kretsen. Men både Erling Falk og Mot Dag var medlemmer av Ap i lange perioder, inntil perioden 1925-27, da de brøt med Ap, inntil Mot Dag senere ble kollektivt innmeldt i Ap i 1936. Dermed kan vel like gjerne Krog ha vært medlem også, i lignende perioder. Mitt poeng om at vi ikke kan avgjøre dette sikkert, står fast. Selv om det er fristende å ramme inn Krog som den ”evig partipolitisk uavhengige”, er det ikke sikkert det stemmer.