Skrivekurset i Marrakech
111 mennesker har hittil deltatt på mine skrivekurs i Marrakech. Nær sagt alle har funnet kurset lærerikt og inspirerende.
111 mennesker har hittil deltatt på mine skrivekurs i Marrakech. Nær sagt alle har funnet kurset lærerikt og inspirerende.
Effektiv retorikk krever ofte at ting hevdes med skråsikkerhet, og videre at man hevder at det er full enighet blant fagfolk.
Hva skal man kunne komme unna med av lettvinte, dårlig begrunnede, men like fullt injurierende påstander før i hvert fall forlaget som står bak en utgivelse, setter foten ned?
Kommersialiseringa av norsk bokhandel har gått så langt at interesse og engasjement for litteratur er meir å rekne som ei ulempe enn eit gode. Bokhausten 2014 er det kunnskap om varehandel, kjededrift og kommersiell marknadstenking som gjeld.
For å bli synleg i ei eksplosiv medieutvikling er det meir og meir nødvendig å glimre med sitt nærvær, skriv Arild Stubhaug i denne kommentaren til mottakinga av den siste boka hans: Jacob Aall i sin tid.
Påminnelser om den frie ytrings helse og magemål i et jubileumsår er på sin plass. De store og velvillige ordene om arven fra Eidsvoll vil bli benyttet. La oss se på vår egen tid og spørre hvordan det står til med ytringsfrihetens kår — først og fremst her hjemme, men også ute.
Inspirert av Gandhi og Arne Næss opplever jeg det som noe underlig å bli assosiert med økofascisme. Markus Lindholm har likevel noen gode poenger.
Før valget i høst var klimaendringer ett av de sentrale politiske spørsmålene. Politikere hevder å ville redde verden, gitt det underliggende premiss at endringene gir entydige katastrofale konsekvenser. Er imidlertid det naturvitenskapelige bildet så entydig? Kan det virkelig være slik at alt vil gå galt med en svak temperaturøkning?
Jostein Ryssevik og Mette Haraldsen har tatt for lett på rollen som lærebokforfattere og som forvaltere av vår felles kunnskap.
Bør ikke omtaler av skolebøker bygge på den samme grundige lesning og akademiske redelighet som det er rimelig å forvente av fagbokomtaler i sin alminnelighet? Ikke ifølge høyrepolitiker og statsviter Erik Lundesgaard, som på et svært sviktende grunnlag feller sin dom over læreboken Fokus. Samfunnsfag i forrige utgave av Prosa.
Fagbokforlagenes mangelfulle satsing på det innovative kan få svært uheldige konsekvenser.
I fjorårets siste nummer av Prosa avlegger Håvard Friis Nilsen meg en visitt på slutten av et ”bokessay” om Jan-Erik Ebbestad Hansens bok om Mykle-saken og Helge Volds biografi om Helge Krog, med tittelen ”Myten om kulturradikalismen”. Jeg anmeldte biografien om Krog positivt i Klassekampen (1). Men jeg kritiserte Vold for å avvise betegnelsen ”kulturradikal” som treffende for Krog. Betegnelsen tåkelegger mer enn den klarlegger, den er ”ullen” og bør følgelig ”hives på historiens skraphaug”, hevder Vold (2). Det er som å høre et ekko av Friis Nilsens artikkel i Nytt norsk tidsskrift (3–4/2004) med den misvisende tittelen ”Vi har aldri vært kulturradikale”. Friis Nilsen påpekte helt korrekt at Georg Brandes ikke selv kalte seg kulturradikaler. Dette er ingen nyhet, siden Sigurd Hoel og Elias Bredsdorff først ga begrepet slagkraft i 1955, lenge etter Brandes’ død. Og det kan sikkert være sider ved Brandes som nedtones når man setter etiketten ”kulturradikalisme” på ham. Men er det nok til å hive begrepet ”på skraphaugen”? Hverken Friis Nilsen eller Vold har begrunnet dette. Helge Vold har i en velskrevet og godt dokumentert biografi dessverre latt seg forlede av Friis Nilsens artikkel til å forkaste begrepet ”kulturradikalisme” som sådan.