Hugo Lauritz Jenssen er ikke en kjeltring

Bernhard Ellefsen har en del innvendinger mot min artikkel i Prosa 6/2021, der jeg undersøker «kunnskapstyveri»-saken mot Hugo Lauritz Jenssen. Han mener artikkelen er «antiintellektuell» og så videre. Det kunne vært interessant å diskutere også dette, men her skal jeg holde meg til saken – Jenssen-saken.

Sakens fakta er disse: Hugo Lauritz Jenssen burde satt en fotnote i den første setningen der han begynte å bygge på andres materiale, og en ny note der parafraseringen sluttet. Han burde dessuten ha innrettet fotnotene mer presist, ved å spesifisere hva i andres materiale han bygget på. Notene burde også skilt tydeligere mellom primær- og andre kilder. Alt dette ifølge forsker Cathrine Baglo, som han altså er beskyldt for å stjele fra.¹ Jeg finner disse kravene rimelige.

Videre burde Jenssen ha kontaktet Baglo i arbeidet med boka. Da ville han fått en klargjørende dialog, utvekslet erfaringer og kanskje fått en god, kritisk leser. Dette ser han selv i ettertid.

Et annet spørsmål er om Jenssen burde vist til Baglo flere ganger i brødteksten og bedre gått i dialog med hennes arbeid. Da kunne han tydeliggjort hva som var hennes ideer, hva han eventuelt var uenig i og hva som var hans eget bidrag. Baglo mente dette ikke var nødvendig, men flere anmeldere har pekt på det,² og jeg er enig.

Plagiat versus kunnskapstyveri

Derimot har ikke Jenssen gjort seg skyldig i plagiat. Dette støttes av de fleste som har kommentert spørsmålet direkte, slik som Baglo, Aftenpostens anmelder Hilde Østby og Prosa-redaktør Merete Røsvik.³ Her bør også Bernhard Ellefsen klargjøre. I en kommentar i Morgenbladet skrev han at «ifølge sakprosaens egen fagetikk er det ingen tvil om at En samisk verdenshistorie inneholder plagiat».⁴ Dette er en entydig plagiatbeskyldning. Setningen fastslår at sakprosaen 1) har en fagetikk som 2) definerer hva plagiat er, 3) at Jenssens bok er brudd med disse, og at 4) om dette hersker det ingen tvil. Den fremkommer i tittelen på en kommentar og må anses som gjennomtenkt. Hvis Ellefsen ikke mener dette, som senere innlegg⁵ tyder på, bør han gjøre det klart. Da bør han gå tilbake til Morgenbladets arkiv og utstyre kommentaren sin med en presisering.

Så er spørsmålet om Jenssen har begått et «kunnskapstyveri». De som mener dette, bør begynne med å definere ordet, som ikke finnes i noen ordliste og bare er brukt i denne saken. Slik jeg forstår det, skal ordet betegne en type plagiat som ikke er ren avskrift. Ellefsen legger vekt på at «gjenskrivingen» er «tyveri av kunnskap».⁶ Han presiserer senere at ordet skal betegne «uredelig parafrasering og bruk av andres resonnementer, analyser og fortolkninger», uten at det er ren avskrift.⁷ Han viser til en formulering fra forskningsetikken om at plagiat også kan være «tilnærmet avskrift av andres tekst, og mer avgrensede typer av stoff, som ideer, materiale, hypoteser, begreper, teorier, tolkninger, design, resultater».⁸

Det er uklart hvorfor Ellefsen må finne opp et nytt ord for dette. Som han selv påpeker, dekkes det altså av det eksisterende plagiatbegrepet. Er det for å få inn gradsforskjeller? Er «kunnskapstyveriet» egentlig bare litt plagiat, er det småplagiat, er det plagiat-ish?

Ordet virker da alvorlig nok, «tyveri» er som kjent kriminelt (på nettet har kunnskaptyveri ellers bare vært brukt om stjeling av bedriftshemmeligheter).

Enda mer kompliserende er gråsonene. Hvordan skal man implementere dette plagiat-ish-nivået på alle de ideer, begreper og tolkninger som ligner litt på andre? Hvor inspirert skal man ha lov til å være av en annen bok? Er det greit å finne kilder i en annen bok, og så bruke dem selv?

Er det kunnskapstyveri når Ellefsen selv, i anmeldelsen, gjenbrukte ideen til Dagbladets Marius Wulfsberg om at Jenssens bok lignet «problematisk» mye på Baglos, uten å nevne Wulfsberg/Dagbladet med et ord?⁹

Her er det mange gråsoner. Ellefsen skriver da også at Jenssens bruk av andre kilder kunne vært akseptabel, gitt et bedre noteverk og en bedre sitatpraksis «dersom fremstillingen samlet seg til en selvstendig og tydelig fortelling».¹⁰ Skal fortellingens tydelighet telle med? Alt dette bør gjøres klart, før forfattere skal risikere å bli kalt kunnskapstyver for plagiat-aktige forhold.

I Jenssens sak bør det telle til hans fordel at begrepet ikke fantes da boken ble til.

Sakprosaens normer

Et videre spørsmål er hvilket «lovverk» Jenssen skal dømmes etter. Ellefsen påpeker at litteraturen ikke har noen offside-regel. Den er ikke et kappløp, skriver han, det finnes ingen «krystallklar regelbok», det er «en samtale».

Jenssen skal altså dømmes etter «en samtale». Denne «samtalen» er diskusjonen i lauget av sakprosaforfattere, pluss redaktører, lesere, kilder, anmeldere og så videre. Samtalen pågår, den skjer her og nå. I samtalen inngår mange stemmer. Forfattere med bakgrunn fra journalistikk går til samtalen med presseetikken i ryggraden. Skjønnlitterære forfattere tar med seg sine normer. De som jobber i akademia, tar med forskningsetikken. Andre bringer lærdommer fra utenlandske forbilder.

Del av denne samtalen er også God skikk-rapporten fra 2006, som Ellefsen nevner.¹¹ Her mener han at jeg har vært upresis i tolkningen. Det kan nok være. Rapporten gjengir forskningsetikkens plagiatdefinisjon, og Ellefsen mener disse er overført 1:1 til sakprosa. Han kaller den dermed «sakprosaens egen fagetikk», men dette er ikke helt entydig. Utvalget foreslår at man «tar utgangspunkt» i forskningsetikken, den skal være «et ankerfeste» for drøfting, men foreslår ikke selv hvordan den eventuelt skal tilpasses sakprosaens egenart.

Et annet spørsmål er hvor i dette landskapet Jenssens bok skal plasseres. Det er ikke helt aparte, som Ellefsen mener, å kalle Jenssens bok «lettere historieformidling». Denne kategorien innbefatter blant annet historiemagasiner og historieformidling fra folk «utenfor de faglige institusjonene» – som Jenssen. Men her kommer vi til enda et spørsmål, nemlig hva slags bok Jenssen egentlig har skrevet. Han er journalist, han skriver i jeg-form, fører deler av boken i en personlig stemme. Han begynner selvbiografisk. Han tematiserer tittelen, «En samisk verdenshistorie», og mener den nok er «noe høysnutet og bråkjekk», men håper den kan forstås som «en saklig replikk, og et nikk» til historieskrivingen. Dette er noe annet enn selv å ta historikerrollen, og det bryter med sjangerforventningene til en «allmenn, historisk framstilling» som God skikk-rapporten behandler. Wulfsberg kaller boken «personlig og kåserende», en «Coffee table-book». Plutselig er Jenssen «gjest på et eventyrlig bryllup på en gammel gård, like utenfor Roma». Kanskje kunne boken vært kategorisert som litterær journalistikk¹² og bedømt ut fra andre sjangerkonvensjoner.

Det viktigste poenget i denne sammenheng er uansett at det er uklart hvilken stilling God skikk-rapporten har i det Ellefsen kaller «samtalen», altså de sakprosaetiske normene. Dette skrev jeg om i min artikkel i Prosa i 2018.¹³ God skikk-rapporten var et forsøk på å innføre en bransjestandard, men ble det ikke.

Dette bekreftes i debatten rundt Jenssens bok. Forlegger Tuva Ørbeck Sørheim fra det ledende sakprosaforlaget Kagge, uttaler for eksempel til Aftenposten at journalister og akademikere ikke trenger å benytte seg av samme rammeverk: «Sakprosa er en mangslungen sjanger, og det finnes derfor ikke noe entydig rammeverk for hvordan en sakprosabok skal se ut […] Det er ikke hensiktsmessig å ha en bransjemal for dette».¹⁴ Vidar Enebakk fra Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora mener på sin side at «mange sakprosaforfattere vet kanskje ikke en gang hva plagiat er».¹⁵

At dette er «klare og tydelige normer», som Ellefsen hevder¹⁶, eller «soleklare regler for kildebruk» slik professor i sakprosaforsking Johan Tønnesson er sitert i Aftenposten¹⁷, fremstår forenklet. For å bruke sportsmetaforer, som Ellefsen åpenbart irriterer seg over, er det enkelt å si at det er forbudt å handse i fotball. Likevel kan man bivåne timelange diskusjoner om hvordan handsregelen skal tolkes, selv med VAR, sakte film fra flere kanter og så videre. Jo mer man dukker ned i sakprosaetikkens normer, «samtalen», ser man gradsforskjeller, nyanser, og noen ganger rene motsetninger.

Faren for en individualisert etikk

Faren med dette, og noe av grunnen til at jeg har engasjert meg i det, er at jeg er redd for at uklarheten i normene kan medføre en individualisert etikk, der personlige sympatier og antipatier spiller inn. Da snakker vi om en etikk basert på smak og følelser, som slår ulikt ut for ulike forfattere. Det er det motsatte av «likhet for loven».

Blant enkelte anmeldere finnes i tillegg en holdning om at etikk må vurderes opp mot estetikk, som en kritiker sa i debatt om Knausgårds Min kamp-bøker: «fordi bøkene er så gode, så har jeg toleranse for krenkelsene».¹⁸ I offentlig debatt er det ellers en alminnelig tankefeil at aktører kaller en bok «uetisk» fordi de er opprørt eller provosert, eller på annen måte misliker innholdet.

Jeg tror at de bøkene som kan bli ofre for uklare etiske normer er de som tar opp kontroversiell tematikk, også kritikk rettet mot mektige aktører. Beskyldninger om «uetisk fremferd» kan være vanskelig å tilbakevise om rammeverket er uklart. Hvis normene er for uklare, kan de dermed bli et utrygt rammeverk for å drive, for eksempel, gravende journalistikk mot mektige, ressurssterke aktører, eller på kontroversielle temaer.

Jenssens bok er ikke kontroversiell i denne betydningen, men er sårbar for noen underliggende agendaer. Forfatteren er ikke-samisk, men skriver om et samisk tema. Han viser, mener Baglo, «manglende følsomhet for kolonialismens språklige maktstrukturer». For henne er dette egentlig sakens kjerne, skriver hun. Det handler altså ikke egentlig om kunnskapstyveri, men tyveri av «tingenes egen fortelling, den samiske historiens agens».¹⁹ Ulike agendaer glir over i hverandre. Aftenpostens anmelder Hilde Østby trekker på sin side inn poenget med «hvite privilegerte menn som liksom skal eie historien»²⁰ – dette ligger også under overflaten. Jenssen jumper ut i ømtålige debatter og trasker samtidig inn på historikernes enemerker, med en bok som er uren, en hybrid. Han vekker oppbygd irritasjon fra akademikere som er lei av å bli popularisert av kjappe journalister, og han skriver i et språk som for tiden er umoderne, det er «arkaisk og av og til direkte pompøst» ifølge Aftenpostens anmelder.²¹ Det krever aktsomhet å skille alt dette vekk fra saken vi nå har foran oss: Om Jenssen har plagiert eller ikke. Det er det eneste som her skal vurderes.

Slakt versus mistenkeliggjøring

Det er nemlig spørsmålet om plagiat som gjør dette til noe mer enn en fagdebatt om skriving. Det handler om hvorvidt en mann skal stemples som jukser – dette gir spørsmålet alvor. Ellefsen kritiserer at jeg gjengir Jenssens følelser, men bakgrunnen her er da også å undersøke konsekvensene av en plagiatbeskyldning. Å kunne sette seg i andres sted er nettopp en av litteraturens funksjoner, og det bør også være del av den «samtalen» som er sakprosaens normer.

En beskyldning om plagiat gir en anmeldelse et uvant alvor. Det handler ikke lenger om boken er god eller dårlig, om den har feil, det handler om forfatterens karakter – hans eller hennes tilbøyelighet til å jukse. Dette spiller over på alle livets områder. Man går med dette over i en annen sfære, og etter å ha undersøkt flere slike saker²² har jeg ingen problemer med å tro på Jenssens beskrivelse saken som «en sjelelig forstyrrelse i mitt liv».

En forfatter som skriver en dårlig bok, lærer, skjerper seg og skriver en ny. En journalist som felles i Pressens faglige utvalg, mister status, men støttes av sine redaktører og fortsetter i jobben. En forfatter som får en plagiatbeskyldning mot seg, står i større grad alene, kollegiet er ikke like sterkt, og det finnes ingen «redaksjon» som kan ta ansvar. Det blir vanskeligere å vaske av seg mistanken om bevisst juks.

Derfor er Ellefsens valg av ord i anmeldelsen også avgjørende. Jeg mener han går for langt i å mistenkeliggjøre Jenssen. Han skriver for eksempel at Jenssens kildebruk «fremstår som et taktisk […] arbeid for å unngå den mest formalistiske definisjonen av [plagiat-]begrepet». Ellefsen skriver videre at Jenssens «sverm av fotnoter blir en slags røykteppe som dekker over» mangelen på primærkilder. Disse ordvalgene gir inntrykk av at Jenssen vet at han går over en grense, men forsøker å skjule det.

Dette bildet forsterkes ved påstanden om at boken er «et kynisk produkt», at Jenssen har «et kynisk forhold til sine kilder», og at han «gjør skruppelløs bruk» av kildene. Igjen fremstiller Ellefsen det som om Jenssen vet nøyaktig hva han gjør og tar bevisste valg hele veien.

Dette er ikke flisespikkeri. Det markerer grensen mellom forsøk på hederlig arbeid og bevisst juks. Det alvorlige er at Ellefsen ikke kan dokumentere at Jenssen har handlet mot bedre vitende. Dokumentasjonskravet i anmeldelser bør ligge like høyt som i annen journalistikk, men Ellefsen kan ikke dokumentere den bevisstheten som formuleringene viser til.

Straffeutmålingen i Jenssen-saken må baseres på vurderinger på flere nivåer. Har han plagiert, ut fra noen allment kjent betydning av ordet? Nei. Har han kynisk brukt andres kunnskap og forsøkt å skjule det med et røykteppe av fotnoter? Nei, det kan ikke dokumenteres. Har den uvørne plasseringen av fotnotene gitt ham noen personlig vinning, for eksempel kofferter med pengesedler som han har gjemt i leiligheten og brukt til å pusse opp badet med speilkarmer av gull? Heller ikke det. Finnes det entydige normer som detaljert viser hvordan han burde brukt og gjengitt andres arbeid? Kanskje finnes normene, men jeg mener at heterogeniteten i «samtalen» er såpass stor og gradsforskjellene er så mange at Jenssen må dømmes med varsomhet.

Det som da står igjen av saken, er en konkret fagdebatt om hvor man rent teknisk setter fotnoter, hva de skal inneholde, og hva som er godt arbeid med parafrasering. Jenssen burde på disse punktene hatt høyere kvalitet på sitt arbeid. Det er noe helt annet enn å jukse.