Furre som forsvant

Arnhild Skre har skrevet en medrivende fortelling om Berge Furre som begavet opposisjonspolitiker, men trekker få linjer til dagens SV og fredsbevegelsen som forsvant.

Svar til Langdal og Lombnæs

Å si at Dingstads bok «truer med å kansellere Hamsun», slik noen har hevdet, er å snu realitetene på hodet.

Oppgjør med nasjonalskalden

Dingstad viser en antisemittisme i Hamsuns skrifter vi har unnlatt å ta opp i full bredde, men som det nå vil være umulig å late som ikke eksisterer.

Retorikkens norske historie

Anders Johansen har gjort et dristig forsøk på å skape en helhetlig syntese av idékampene i det 19. århundrets Norge.

Stubhaug og kildene

Debatten mellom Stubhaug og meg handler om historiske/biografiske kilder og fortolkningen av dem. Stubhaug velger prinsipielt å begrense tolkningen av kildene til et minimum, og har en svært kildenær tilnærming der kontekst ofte utelates. Men et slikt minimumsprinsipp garanterer ikke noe objektivt bilde, en tolkningsunnlatelse og mangel på etablering av kontekst kan gjøre bildet både skjevt og utydelig. I Rokkan-biografien ser han ikke noe påfallende i at Rokkan som NS-barn etter mange år i utlandet stiler mot en rolle som autoritet på norsk politisk historie. Dette fremgår av hans egne kilder, men han lar det stå ukommentert.
Mitt poeng med å vise relasjonen Seip-Rokkan var at Stubhaugs materiale åpner for langt flere tolkningsmuligheter enn han leverer. Jeg har ikke endret standpunkt.

Rokkan i detaljenes tyranni

Forfatter Arild Stubhaug kaller min anmeldelse av hans biografi om Stein Rokkan «tendensiøs», «tabloid», «psykologiserende» og «en farse», uten på noe punkt å diskutere det substansielle i min kritikk. Noen feil påviser han ikke, det dreier som smaksvalg og irritasjon over min lesning.

Samfunnsforsker på flukt

Arild Stubhaug har funnet en mørk hemmelighet i Stein Rokkans liv, men underspiller dramatikken. Har han gone native og overtatt Rokkans nøytrale stilidealer?

Trollmannen på norsk. Dag Østerberg som sakprosaforfatter

Ikke mange norske sakprosaforfattere skriver i et spenn fra Kants filosofi til Brahms musikk, fra Jean-Paul Sartres litterære verk til sjakkens teori, med faglig autoritet på hvert område. Dag Østerberg gjorde det. Hva bandt det hele sammen?

Frihetens faner på ny?

To bøker om frihet overser vesentlige sider ved fenomenet.

Hva er galt med begrepshistorie?

Mener Tjønneland at det er illegitimt å skrive begrepshistorie, eller å ha en kritisk, undersøkende holdning til begreper som i flere tiår er brukt som analytiske verktøy uten å utsettes for kritikk?, spør Håvard Friis Nilsen.

Betydningen av Moskvaprosessene

Helge Vold er fornøyd med anmeldelsens positive innstilling til hans bok, men hevder at jeg på noen punkter er ”unøyaktig”. Jeg skal kort kommentere hans innsigelser.

Når jeg kritiserte Volds påstand om Krogs partipolitiske uavhengighet i ”Myten om kulturradikalismen” i Prosa nr. 6 / 2012, og særlig konklusjonen uten belegg om at ”Helge Krog aldri var medlem av Ap,” var det fordi verken Vold eller vi andre kan vite dette sikkert, da medlemsregistrene fra før krigen er tapt. Det kan tvert imot være ganske sannsynlig at Krog var medlem av Ap i 20-årene, fordi han var fast skribent i Arbeiderbladet, som på den tiden var et partiorgan for Arbeiderpartiet. ”Vel, fram med bevis!” krever Vold da av meg. Nei, Vold, når forfatteren har levert en for sterk påstand i boka det ikke er full dekning for, må han tåle kritikk i en anmeldelse, og kan ikke avkreve anmelderen bevis. Vold mener nå at det i det minste er ”sterkt sannsynlig” at Krog ikke var medlem av Ap, fordi han var ”nær venn av Erling Falk”, lederen av den opprørske Mot Dag-kretsen. Men både Erling Falk og Mot Dag var medlemmer av Ap i lange perioder, inntil perioden 1925-27, da de brøt med Ap, inntil Mot Dag senere ble kollektivt innmeldt i Ap i 1936. Dermed kan vel like gjerne Krog ha vært medlem også, i lignende perioder. Mitt poeng om at vi ikke kan avgjøre dette sikkert, står fast. Selv om det er fristende å ramme inn Krog som den ”evig partipolitisk uavhengige”, er det ikke sikkert det stemmer.

Myten om kulturradikalismen

”Kulturradikalisme” er en ullen betegnelse som ikke klarer å fange opp politiske vesensforskjeller. To bøker nærmer seg fenomenet fra hver sin kant.