Det finnes én eneste grunn til å lese Hamsun, og det er at vi kan lære noe av ham, ikke nødvendigvis god moral, den finnes i ethvert debattinnlegg, men noe vi ikke visste fra før.
En litteraturforsker har funnet at den fremste grunnen til å lese Hamsun er som bidrag til historien om holocaust. Håvard Friis Nilsen anmelder Ståle Dingstads bok Knut Hamsun og det norske Holocaust i Prosa #3 2021.
Rasisme er et onde og Hamsun rasist. Udiskutabelt. Hamsun kan sees i sammenheng, slik Nilsen gjør med Amalie Skrams jødehat. Det er ikke poenget. Og jeg skal ikke henge meg opp i at de rituelle Hamsun-utdrivelsene leder oppmerksomheten bort fra den politisk institusjonaliserte (!) rasisme som er dagens problem. Eller trusselvurderingen. (Dagens rasister oppildnes ikke av Hamsun, de leser ikke overhodet.) Jeg er interessert i litteratursynet i anmeldelsen, et syn nå like selvsagt i litteraturvitenskap som i journalistikk.
Nilsens Hamsun er stor forfatter, ordkunstner. Hva er det store? Anmelderen nevner «begeistring for kjærlighetsdikteren». Ikke ta det for gitt! Les Pan én gang til og spør hvordan litteraturhistorikere og -lærere har kunnet presentere disse grusomme maktspill som «kjærlighet». Er løsningen å slutte å lese Hamsun?
Det finnes én eneste grunn til å lese Hamsun, og det er at vi kan lære noe av ham, ikke nødvendigvis god moral, den finnes i ethvert debattinnlegg, men noe vi ikke visste fra før.
Noe litteratur handler om virkelige ting, det er saklitteratur; noe er likegyldig til fakta, det er «skjønn» litteratur. Når alt blir sak, er det journalistikken som gir mønsteret: Rett på sak! Ingen kunststykker! Skjønnlitteraturen lærer oss om språkets makt, på tvers av sak og intensjon.
Å overse måten ting er sagt på, er dumt. Fortelleren i Hamsuns Den siste Glæde (1912) pyser ut hat og forakt og fordommer, likevel viser han ualminnelig innsikt i de forskjelligste mennesker. Forenklingene yngler mens den egne argumentasjonen konsekvent undergraves av brudd og ironi. Det betyr ikke at det finnes et skjult positivt budskap. Den siste Glæde er skrevet i desperasjon av en som gjennomskuer seg selv, som vet han ikke kan leve opp til sine verdier, og turer fram i trass da han ikke har noe å sette i stedet. Det sammensatte, som er en kvalitet ved boka, ytrer seg hos fortelleren som fatal splittelse. Fortellerens ideal er det entydige og realistiske, slik er han sakprosaforfatter med ond sak. Men bak står den modernistiske skriveren.
Vi gjør klokt i å ta avstand fra fortelleren, men vi kan lære av ham. Og ulikt hva gjelder holocaust, vet jeg ikke hvor vi skulle gå for å lære dette – annet enn til fiksjonen. Å kategorisere Hamsun som rasist og nazist er betryggende for så vidt som det onde får en fysisk kropp på sikker avstand fra oss selv. Og vi slipper å lese bøkene. Om vi tar det bryet, kan det hende vi finner det ondes røtter på nærmere hold. Fremfor alt kan vi lære noe om vårt eget når vi blir oppmerksomme på de språklige – litterære – mekanismene som ligger bak konstruksjonen av selv de beste saker (det nasjonale og felles), nemlig eksklusjonen (jøder, jesuitter, samer …). Her vil jeg berømme anmelderens blikk for rasismens rot i den nasjonale bevegelsen som vi ellers har grunn til å være stolt av. Fantasier som i Tyskland eltet seg sammen til nazisme, utgjorde i Hamsuns ungdom jordsmonnet for norsk litteratur: nasjonale bonde- og nyromantiske, irrasjonelle og vitalistiske forestillinger.
Jeg deler ikke begeistringen for Dingstads «empiri» og «metode» i sammenligning av litterære figurer og «mulige» forbilder, eller tanken om ansvar for en teksts virkningshistorie. Men Nilsen bagatelliserer kanselleringspolitikken, han mener at Hamsun tenker som en «politiker» fordi han lar seg utnytte av politikere, og han tror Gyldendal-forfattere har skrevet positivt om Hamsun fordi de var gyldendøler. Det bør han begrunne.
