Den som søker en logikk i Simen Sætres fagetiske bestrebelser på sakprosaens område, har en utfordrende oppgave.
I sitt svar på mitt svar på hans svar på min anmeldelse av Hugo Lauritz Jenssens En samisk verdenshistorie fra 2019, gjentar Simen Sætre seg selv over 14 000 tegn, samtidig som han avkrever meg en «klargjøring». Mener jeg at Jenssen har gjort seg skyldig i plagiat med denne boken? Jeg har klargjort dette i totalt fire ulike tekster til nå, men hvis Sætre har behov for ytterligere forenkling av poenget, skal jeg selvsagt være behjelpelig.
Det er ingressen til en kommentar jeg skrev etter anmeldelsen som særlig volder Sætre vanskeligheter: «Ifølge sakprosaens egen fagetikk er det ingen tvil om at En samisk verdenshistorie inneholder plagiat.» Med «sakprosaens egen fagetikk» viser jeg til rapporten God skikk, skrevet i kjølvannet av debatten om storverket Historien om Norge, som Jenssen selv hadde trukket frem til sitt forsvar i et debattinnlegg om anmeldelsen min. Det premisset fremgår med all mulig klarhet av kommentaren Sætre siterer. Ifølge Sætre (og her vil jeg understreke at ordet «ifølge» betyr at det som følger etter denne parentesen er Sætres synspunkter) utgjør denne setningen en «entydig plagiatbeskyldning». Han utlegger videre: «Setningen fastslår at sakprosaen 1) har en fagetikk som 2) definerer hva plagiat er, 3) at Jenssens bok er brudd med disse, og at 4) om dette hersker det ingen tvil.» Sætre mener det oppstår en brist i mitt argument fordi punkt 1 – i hans øyne – ikke er tilfelle. Ifølge Sætre har sakprosaen ingen fagetikk.
Her tar han feil. Kanskje fordi han tror God skikk-rapporten er et stykke kreativ fritenkning om kildebruk og moral. Det er den ikke. Derimot er den en utredning som gjør greie for juss og praksis omkring skrivingen av nøyaktig den typen bøker som Jenssen har skrevet. Målet med rapporten var også å utlede noen klart formulerte anbefalinger fra disse praksisene (som ellers ser ut til å være det Sætre etterlyser, men han vil åpenbart ikke ha akkurat disse anbefalingene, sannsynligvis fordi Jenssens bok da – «uten tvil» – inneholder plagiat).
Sætre utdyper: «Rapporten gjengir forskningsetikkens plagiatdefinisjon, og Ellefsen mener disse er overført 1:1 til sakprosa. Han kaller den dermed ‘sakprosaens egen fagetikk’, men dette er ikke helt entydig. Utvalget foreslår at man ‘tar utgangspunkt’ i forskningsetikken, den skal være ‘et ankerfeste’ for drøfting, men foreslår ikke selv hvordan den eventuelt skal tilpasses sakprosaens egenart.»
Igjen: Dette er feil. For det første har rapporten et eget kapittel med nettopp anbefalinger (som i denne sammenhengen kan forstås synonymt med «forslag») til nettopp slik tilpasning. Sætre siterer selv (riktignok selektivt) fra disse der han finner det opportunt. For det andre har NFFO (som jeg forstår som en gyldig representant for sakprosafeltet i Norge) aktualisert denne rapportens anbefalinger i en «Etisk sjekkliste for sakprosa» som de lanserte i 2020. For det tredje er ikke rapporten bare en gjengivelse av «forskningsetikkens plagiatdefinisjon». Mer plass enn forskningsetikken får debatten om Historien om Norge. Rapporten er en analyse av det fagetiske normverket slik det kommer til anvendelse i skrivingen av populærhistorie ment for allmenheten.
Men la oss nå gjøre dette skikkelig enkelt. I 2020 publiserte altså NFFO en etisk sjekkliste for forfattere og utgivere av sakprosa. Den inneholder blant annet fire spørsmål om selvstendighet og henvisninger. La oss stille disse til En samisk verdenshistorie: 1. Finnes det formuleringer uten anførselstegn i teksten som også finnes i andre verk? Her er svaret et betinget ja. Betingelsen er om man mener at formuleringer som disse to er problematisk like: «Han protesterte også mot selve tanken på at samer ble stilt ut som rariteter til beskuelse, mot inngangspenger. Samene burde man heller treffe der de bodde og hørte til, i den vidstrakte lappmarken.» (Jenssen) «Janson protesterte også mot selve ideen som lå til grunn for utstillinga. Samene skulle ikke stilles ut. De skulle treffes der de hørte naturlig hjemme, i de endeløse, avsidesliggende lappmarkene.» (Baglo) Så til spørsmål 2: Er organiseringen av stoffet originalt for fremstillingen, eller finnes den også i andre verk? Her er svaret ubetinget: Nei, den er ikke original, sentrale deler av den finnes hos Baglo. Spørsmål 3: Er andre verk kreditert i henhold til «god skikk»? Her ser til og med Sætre ut til å være enig i at svaret er et krystallklart nei. Spørsmål 4: Fremgår det klart hva som er forfatterens egne funn, og hva som er andres oppdagelser? Svar: Nei.
Men dette vil nok heller ikke overbevise Sætre. Det avslører at den som søker en logikk i hans fagetiske bestrebelser på sakprosaens område, har en utfordrende oppgave. Han vil nemlig ikke ha sanksjonerbare regler. «Jeg ønsker ikke en Vær varsom-plakat for sakprosa», skrev han i 2018. Derimot ønsker han «et reisverk, noen stolper som diskusjonen kunne organiseres etter. Så kunne konkrete eksempler og lærdommer bygge på hverandre. Det ville gjøre det lettere å ta gode valg.» Dette reisverket har NFFO gjort en ypperlig innsats for å bygge, og sakprosafeltet har tatt diskusjonen om eksempler og lærdommer videre. Men når noen fremmer kritikk på bakgrunn av dette, for eksempel mot redeligheten i et populærhistorisk verk om samer, roper Sætre opp om at dette ikke er å betrakte som regler. Utlagt: Vi bør ikke ha regler, men normer. Men hvis noen påpeker normbrudd, så gjør de det i løse lufta, fordi normene ikke er regler.
Et siste moment omkring denne pseudojuridiske språkbruken til Sætre er på sin plass. Han er provosert over at jeg brukte begrepet kunnskapstyveri i min anmeldelse. Det gjorde jeg, som sagt igjen og igjen, fordi det ikke er snakk om avskrift i ordets strengeste betydning, og fordi jeg antok at avisens lesere ville forbinde ordet plagiat med et brudd på opphavsretten. Jeg ville påpeke et normbrudd, ikke et lovbrudd. Sætre mener derimot at et tyveri er å betrakte som nettopp det, og durer videre fra antakelsen om at jeg har påstått ulovligheter.
Men min anmeldelse var altså ingen politianmeldelse, det var en bokanmeldelse. Jenssens bok ble ikke møtt med «beviser», men med kritiske argumenter og eksempler. Jenssen er ikke «dømt» for noe, han har fått kritikk. Og han har ikke fått noen «straff». Han vil forhåpentligvis skrive nye bøker, slik andre som har vært gjenstand for lignende kritikk i sakprosaen også har gjort.
Forestillingen om dom og straff bringer meg videre til Prosa-redaktør Merete Røsviks seneste innlegg i denne debatten. Også hun bruker disse begrepene om en bokanmeldelse: «… Morgenbladet-kritikarens karakteristikk vart ståande som dom og straff i éin smekk.» Skal man forsøke å forstå hva denne straffen består i, ser man ut til å stå igjen med den ekstremt vage påstanden om «renommétap». Hva betyr det? Jeg tviler på at Jenssen har vært gjenstand for noen omfattende ostrakisme etter dette. Hvis det handler om at søkeresultatene hans på Google nå viser en svært negativ bokanmeldelse som et av de første treffene, kan jeg bare ønske ham velkommen i klubben. Skulle renommétapet, mot formodning, handle om mer enn sårede følelser, må jo det skyldes bokens svakheter, og ikke anmeldelsen som påpekte dem.
Til slutt er det verdt å merke seg at Røsviks antakelig velmente ønske om en samtale som handler om mer enn plagiatdefinisjoner nok en gang bringer henne ut i en begrepslig hengemyr av de sjeldne. Hun skriver: «Ein kan godt mislike at det menneskelege aspektet knytt til kritikk og debatt blir løfta fram, men det har større implikasjonar enn velværet til dei direkte involverte. Det er eit aukande problem at folk kvir seg for å delta i den offentlege samtalen på grunn av risikoen for negativ merksemd, hets og tap av renommé, eller at dei stilnar fordi deltaking er for belastande.» Å hive begrunnet kritikk i samme gryte som hets og øse opp igjen et ord som «belastende» er ikke bare oppsiktsvekkende, det er dypt uansvarlig. Hets og trusler er reelle problemer i den norske offentligheten, men det å sidestille frykten dette vekker med den vonde følelsen som ganske riktig kan oppstå når man møter offentlig kritikk, tjener ingen.
