Sunnev Gran avsporer en viktig debatt med insinuasjoner og flisespikkeri

Det er skrevet mange bøker om muslimske ekstremister og fundamentalister, og det med god grunn. Boken min, Frihetskampen i islam, handler om motstemmene: muslimer som kjemper for frihet og modernitet og vil bygge bro mellom Vesten og den muslimske verden. Jeg utforsker også hva muslimer kan lære av kristendommen og egen historie.

Boken har fått svært god omtale. Noen setter mest pris på historiedelen. Mikkel Ihle Tande i Universitas mener beskrivelsen av frihetskampene bringer noe unikt til debatten. Førsteamanuensis Lars Gule i OsloMet, en av landets fremste islameksperter, karakteriserer boken som en «svært interessant og spennende introduksjon til en sivilisasjon og kultur som vi trenger å vite mer om». I Bistandsaktuelts anmeldelse skriver Bjørn Johannessen, som i mange år var diplomat i Pakistan og Afghanistan, at boken «utvider vår forståelse av islam».

Kan den positive mottakelsen ha å gjøre med dårlige kunnskaper hos anmelderne om islamsk kulturhistorie, spør Prosa i sitt siste nummer. Ja, svarer Sunnev Gran.

Jo, det finnes sekulære personer

Grans to viktigste ankepunkter er bruken av ordet «sekulær» om personer og at fremstillingen av åndslivet i Bagdad på 1100-tallet er «ideologisk ladet».

Men jeg redegjør tidlig i boken for hvordan jeg bruker begrepet sekulær og skiller mellom personlig sekulær og politisk sekulær. En måte å måle en persons religiøsitet på er å spørre hvor viktig religionen er for en på en skala fra 1 til 10. Når Amal Aden svarer 1, «er hun personlig sekulær i min bok», skriver jeg. Her baserer jeg meg på SSBs metode som de senest tok i bruk i 2019-rapporten «Er religiøse innvandrere mindre integrert?».

Gran mener at sekulær-termen ikke kan brukes om personer, siden «[i] det moderne demokratiet er vi alle sekulære borgere». Det er et originalt innspill, men Frihetskampen i islam er ikke en språkfilosofisk bok som inviterer til den type begrepsdebatter. En dekonstruksjon av begreper er for meg en avsporing, spesielt når det skjer på sviktende faglig grunnlag og er preget av vranglesning.

Fornuftstenkere som tapte ideologistriden

Det blir ikke bedre når Gran prøver å dekonstruere historiedelen av boken. Også her reagerer hun på at jeg lager skiller. Nærmere bestemt at jeg setter en rasjonell og en mer bokstavtro muslimsk tenker opp mot hverandre.

Jeg beskriver hvordan den islamske sivilisasjonen nådde sitt høydepunkt fra 800-tallet og noen hundreår fremover med Bagdad som sentrum. Den rasjonelle tilnærmingen til islam som man utviklet i den tiden, fikk teologisk motstand, ikke minst av Al-Ghazali, som problematiserte tanken om årsakssammenhenger og mente at Gud var alle tings årsak. Denne posisjonen ble senere kritisert av fornuftstenkeren Ibn Rushd (også kjent som Averroës), som ønsket å frigjøre etikken fra sharialovene i islam.

Det endte med at fornuftstekningen tapte kampen mot fundamentalismen. Gran mener at jeg karikerer når jeg skriver at «det som fulgte var nærmere tusen år med stagnasjon og manglende intellektuell nysgjerrighet i islam». Men rett etter det sitatet legger jeg til at dette «er riktignok en forenkling, ettersom den filosofiske og teologiske debatten selvsagt har fortsatt frem til i dag». Fornuften har fortsatt en plass i islamsk teologi, men bare som supplement til åpenbaringen.

Det er Grans tekst som virker ideologisk ladet siden hun skriver sarkastisk om Ibn Rushd med formuleringer som «Fortellingen, eller memet, om Ibn Rushds bragd» og «Der har vi dem sannelig igjen – den opplyste Ibn Rushd og den obskure Ghazali». Hun kritiserer meg for å basere meg på Robert R. Reillys bok The closing of the muslim mind, som visstnok har fått en negativ anmeldelse. I stedet burde jeg basert meg på Safet Bektovics solide utlegning av Ghazali i innføringsboken Islamisk filosofi. Men jeg refererer jo til begge disse to bøkene når jeg skriver om denne teologiske debatten (se fotnote 22 og 23 i boken).

Den debatten, som foregikk over generasjoner, er et eksempel på hvordan man får et skifte i ideologisk og teologisk hegemoni. Dette har hatt konsekvenser for både forholdet til sannhet, moral og etikk i islam. Jeg har ønsket å få frem at den teologisk-filosofiske måten man jobber på i dagens islam, ikke alltid har vært som nå. Det kunne vært og kan bli annerledes, og det finnes tradisjoner for fornuftstekning i islam som man kan hente inspirasjon fra.

Sekulære nasjonalister

I motsetning til hva Gran påstår, så handler historiedelen mest om politiske forhold. Det stemmer overhodet ikke at «reformbevegelsen på slutten av 1800-tallet er forbigått», eller at den allmenne politiske historien «er blitt liggende utenfor bokas synsfelt» (se side 57–76).

Den samme verdiladete tonen kommer frem også når Gran kaller Atatürk for en diktator og reagerer på at jeg nærmest beskriver ham som liberal. Men jeg skriver: «Atatürk er kjent for å ha skapt et sterkt skille mellom stat og religion, men i realiteten tok han et kvelertak på befolkningens religiøse følelser og innførte omfattende statskontroll over religionen.» Det mest interessante med historien om Atatürk er forholdet mellom nasjonalisme og islam. Også her er poenget at det kunne gått annerledes dersom de sekulære arabiske nasjonalistene i Midtøsten hadde lykkes med de omfattende kulturelle og sosiale reformer som de satte i gang på 1950- og 60-tallet.

Mitt håp er at det historiske bakteppet gjør det lettere å forstå dagens verdikamper i islam. Boken er ikke nok en «islam truer Vesten»-bok. Det er de indre debattene blant muslimer jeg først og fremst vil belyse.

Det eneste interessante i Grans anmeldelse, er problematiseringen av ideen min om bedre tilbud til teologisk utdannelse for at muslimer i større grad skal evne å ta filosofiske og teologiske diskusjoner på egen hånd, uten å være for avhengige av lærde fra autoritære stater i Midtøsten. Hun mener dette er en utidig innblanding i en religion.

Det er nettopp slike debatter jeg gjerne vil at boken skal generere. Mistenkeliggjørende insinuasjoner og belærende flisespikkeri rundt begreper og muslimske teologer fra middelalderen er verken nyttig for debatten om islam eller for debatten om etiske standarder for sakprosabøker.