Simen Sætres etiske føleri

To og et halvt år er gått siden min anmeldelse av Hugo Lauritz Jenssens bok En samisk verdenshistorie sto på trykk i Morgenbladet. Nå er den gjenstand for et langt og intervjubasert essay i Prosa (nr. 6/2021), signert Simen Sætre. Teksten hans ble samtidig publisert i en kortere variant i Aftenposten (7. desember 2021). Jeg har allerede svart på de påstandene som fremkom i avisversjonen, men i og med at det fulle og hele essayet byr på flere andre feilaktigheter, og dessuten fremstår så mye mer pussig som offentlig ytring, har jeg noen punkter å føye til.

Innledningsvis er det verdt å nevne at denne teksten i Prosa må leses i sammenheng med Simen Sætres øvrige utspill på sakprosafronten de seneste årene. I 2018 handlet det om manglende etiske retningslinjer i norske sakprosaredaksjoner («Forlagenes etiske føleri»). I 2019 var det kvalitetskriteriene i feltet som opptok ham («Hvis ikke jeg får med den, får ikke du med den heller»). Nå er det altså sitatskikk og plagiat som er tema (noe det også var i en Morgenbladet-sak i 2016, da Sætre intervjuet journalisten Daniel Butenschøn).

Jeg trekker frem disse tekstene fordi de har noe til felles. I førstnevnte av dem skriver Sætre: «Jeg er lei av diskusjonene om etikk i sakprosa. De kommer aldri videre.» Denne følelsen ser ikke ut til å ha avtatt. Man får en viss fornemmelse av gutten i skolegården som roper på en voksen og forventer orden og overskuelighet etablert en gang for alle. Tydeligst sier han det i teksten om kvalitet: «Jeg lengter mot sport. Den som kommer først i mål, vinner.» Og slik ser han egentlig ut til å tenke om hele den litterære samtalen. Problemet er selvfølgelig at den nettopp er en samtale, og ikke et kappløp som avgjøres med en stoppeklokke, eller et ballspill med en krystallklar regelbok. I likhet med det meste annet i livet, er det fristende å legge til. Selv om det finnes noen ytre juridiske rammer, har ikke offentligheten noen offside- eller handsregel. Det har Simen Sætre vanskelig for å akseptere.

Det fagetiske plagiatbegrepet

Påstandene i den delen av dette nye essayet som sto på trykk i Aftenposten, har jeg som nevnt allerede svart på. Den mest åpenbare feilen som bare er å finne i Prosa-versjonen handler om «God skikk»-rapporten som ble publisert i 2006 etter debatten om det populærhistoriske verket Historien om Norge.

La meg begynne med å ta et halvt skritt tilbake. I min anmeldelse påpekte jeg at uredelig parafrasering og bruk av andres resonnementer, analyser og fortolkninger var gjennomgående i En samisk verdenshistorie, men jeg var nøye med å si at det ikke var snakk om ren avskrift. Derav begrepet «kunnskapstyveri». Sætre roter til dette i sin gjengivelse, hvor han skriver: «I sin anmeldelse peker Ellefsen på tre partier i Jenssens bok som språklig ligner Baglos og andre kilder. Disse skal bevise plagiatet, være the smoking gun, men bevisførselen er svak. Ingen av setningene han viser til, er identiske med originalen.» Men sitatene (som selvfølgelig kunne ha vært mange flere, dette er et strukturelt problem i boken) skulle ikke bevise plagiat, de skulle bevise at han hadde stjålet ideene, analysene og kronologien. Sætres egen bevisførsel er ikke bare svak, den baserer seg på en ren feillesning. Og noe så enkelt som en konkret imøtegåelse av de eksemplene jeg la frem – altså et motargument – leter man forgjeves etter her.

Som for ytterligere å demonstrere at han ikke klarer å holde orden på begrepene og rekkefølgen, går Sætre videre med å si at jeg en uke senere «bruker begrepet ‘plagiat’» med begrunnelse i «rapporten God skikk». Det han ikke kommenterer er at det var Jenssen som først løftet denne rapporten inn i diskusjonen. I sitt eget svar på anmeldelsen siterte han noen generelle setninger om kunnskap derfra, av typen «kunnskap er et kollektivt gode». Poenget mitt var altså: Hvis vi skal snakke om denne rapporten, så får vi se på hva den faktisk sier, da! Den er nemlig et drøye 300 sider langt «men» til poengene Jenssen siterte til sitt forsvar. Og utfra de fagetiske anbefalingene rapporten gir til forfattere av populærhistoriske bøker på norsk, er det ingen tvil om at Jenssens uredelighet er brudd på god skikk. Det har også sakprosaprofessor Johan Laurits Tønnesson, sekretæren i utvalget som skrev rapporten, påpekt flere ganger, først i Morgenbladet i 2019, så i Aftenposten tidligere denne måneden.

Men Sætre er uenig i hele premisset. Han skriver: «Slik Ellefsen fremstiller [plagiatbegrepet], er dette gjeldende etikk i sakprosa, mens det egentlig er en gjengivelse av forskningsetiske retningslinjer. Disse har aldri vært innført i sakprosa. Å innføre dem har aldri vært en problemstilling.» Da må man igjen bønnfalle Sætre om faktisk å lese den rapporten både han og Jenssen vifter så entusiastisk med. Utvalget bak rapporten går ganske riktig gjennom forskningsetiske retningslinjer på historiefeltet, samt en rekke konkrete saker, særlig Historien om Norge, og presenterer på det grunnlag sine anbefalinger. Disse er selvfølgelig ment som viktige innspill til et fagetisk normverk på sakprosaens område i Norge. De skriver for eksempel: «Retningslinjene kan tjene som ankerfeste for den videre drøftingen av fagetiske normer for allmenne historiske verk beregnet på et bredt publikum.» Ja, de går faktisk enda lenger: «Under utarbeidelsen av allmenne historiske framstillinger er det god skikk å følge de fagetiske kravene. Det anbefales at man i vurderinger som gjelder allmenne historiske framstillinger tar utgangspunkt i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, som også angår spørsmål om faglig formidling.»

Et slags halmstrå for Jenssens bok finner Sætre i at den kanskje kunne klassifiseres som «lettere historieformidling» og dermed omfattes av løsere krav til henvisninger og sitatskikk. Den som gidder å åpne rapporten vil finne at utvalget med dette begrepet blant annet beskriver «faktabøker for barn». Man kan trygt konstatere at boken En samisk verdenshistorie signaliserer et litt annet ambisjonsnivå. Og uansett understreker utvalget at «For samtlige grupper publikasjoner bør framstillingen utstyres med midler for å koble sitat og parafrase med kilde.»

Underligst er likevel det overordnede poenget her: Skal noe være «gjeldende etikk» (som i seg selv er en talende formulering fra Sætres side), må den visst slås opp på den litterære saloonveggen av en sakprosasheriff av clinteastwoodsk støpning. Normer og «god skikk» er ikke godt nok for Simen Sætre.

En oppvisning i antiintellektualisme

Det andre punktet der Prosa-versjonen av dette essayet skiller seg fra Aftenpostens forkortede variant er i vekten som tillegges Jenssens opplevelse av å få kritikk. Jeg har ingen problemer med å forstå at det var ubehagelig, men det er Sætres bruk av disse følelsene jeg gjerne vil trekke frem. Opplevelsen av min anmeldelse beskrives som «en sjelelig forstyrrelse» og lengre partier av Sætres tekst går med til å gjengi de første (og åpenbart konspirasjonsteoretiske) hvorfor-meg-tankene til Jenssen. Én enkelt anmeldelse, samt en henvendelse fra en journalist, presenteres som om det var et drev. Igjen: Problemet er ikke at følelsene er illegitime, men snarere den retoriske bruken Sætre gjør av dem. Til slutt har Sætre skrevet seg så varm på dette sporet at han åpner oppsummeringsavsnittet sitt slik: «Forfatteren Jenssen ville godt.» Man blir nesten målløs.

Men bare nesten, naturligvis. For selv om Sætre inviterer til en nærmest språkløs sympati, er det jo i realiteten en manøver for å flytte fokus vekk fra de argumentene teksten hans mangler. Å gjøre denne diskusjonen til et spørsmål om Hugo Lauritz Jenssens følelser er en suveren oppvisning i antiintellektualisme, samtidig som det står i forunderlig motsetning til Sætres tidligere angrep på føleriet i sakprosafeltet. Jeg må innrømme at jeg sjelden har lest et innlegg i en såpass snever faglig diskusjon som dette tross alt er, som i en slik grad appellerer til følelser snarere enn fornuft.

Surr og relativisering

Mye annet kunne ha vært nevnt. Som for eksempel at Sætre blander inn journalistikkens kildevern i en diskusjon om sitatskikk, når det ene handler om å beskytte sårbare kilder og det andre om størst mulig åpenhet om det tidligere publiserte materialet man baserer sin fremstilling på. Eller at han forteller at Jenssen «ville skrive om en undertrykt minoritet» når et av poengene i min anmeldelse var at han trampet i alle postkoloniale klaverer som tenkes kan (noe Cathrine Baglo gjør glassklart rede for i et nylig innlegg i Morgenbladet). Eller at han mener at NFFO burde ha tatt foreningsmedlemmet Jenssen i forsvar, når det vel hadde vært mer rimelig at de faglitterære forfatternes interesseorganisasjon gikk inn på Cathrine Baglos side i saken. Eller at Sætre bruker gode gamle Janet Malcolms sitat om journalistikkens «moralske uforsvarlighet» i sitt forsvar for en bok som altså skal unndras normale etiske standarder på feltet fordi den er journalistikk. Eller det enkle faktum at han spiller sjokkert over at jeg behandler fagetikken som et moralsk spørsmål.

Til slutt er det verdt å trekke frem lederartikkelen i samme utgave av Prosa som et eksempel på det som kan være skadevirkningen av selv et så rotete essay som det Simen Sætre her har skrevet. I denne teksten skriver nemlig redaktør Merete Røsvik følgende: «I tilbakeblikk er ikkje det mest alvorlege verken Jenssens kjeldebruk eller måten kritikar Bernhard Ellefsen omtalte boka på, men at ingen stilte spørsmål ved eller ettergjekk den harde dommen. I staden vart fordøminga raskt unison. Saka viser at den maktkritiske impulsen internt i bransjen ikkje har vore sterk nok, heller ikkje i Prosa.» Her kan i hvert fall Sætre notere seg for en betydelig suksess.

Med et essay om en anmeldelse som gikk kritisk til verks mot det som vel må sies å representere «makten» i denne saken – altså en svært erfaren forfatters ambisiøse og påkostede bokverk, utgitt på et stort norsk forlag – har han altså klart å få Prosa-redaktøren til å mene at Jenssens uredelighet ikke lenger er poenget. Selv etter et par år med intense diskusjoner om det Tore Rem har kalt «sakprosakritikkens svikt» (Vinduet 3/2020), hvor et av problemene er kritikere som overtar perspektivet til siste taler (eller forfatter), er Røsviks relativiserende påstand oppsiktsvekkende. «Barnet i badevannet» er tittelen på lederartikkelen. Hos Sætre så vel som hos Røsvik må vi kunne si at det fagetiske barnet i badekaret har betydelig grunn til bekymring.