Fortsatt like lettvint fra Taraku

I Prosa #2 2020 svarer Sylo Taraku, forfatter av Frihetskampen i islam, på min kritiske gjennomgang av boka hans i nummeret før («Lettvint om frihetselskende muslimer»). Taraku gjør her en vri på den irriterte forfatterens «Her har anmelderen åpenbart ønsket seg en annen bok», og prøver å parkere min vurdering av Frihetskampen som «en avsporing av en viktig debatt». Hovedsaken for Taraku synes å være å banke inn at boka er akkurat så strålende som forfatteren, forlaget og de mange anmelderne mener den er blitt, slik at innsigelsene mine kan avfeies som irrelevante i stedet for å imøtegås.

Taraku gjengir meg konsekvent unøyaktig, noe som tvinger meg til å redegjøre enda en gang for hva jeg faktisk skrev. Sånne diskusjoner blir sjelden spennende for andre enn de to som krangler: «Sunnev Gran mener at sekulær-termen ikke kan brukes om personer», påstår Taraku. Det jeg derimot skrev, var at denne bruken av sekulær-termen, altså forfatterens bruk av den i denne bestemte konteksten, er forvirrende. I anmeldelsen har jeg allerede drøftet problematiske sider ved begrepsbruken i boka. Taraku svarer med å tillegge meg en oppfatning jeg ikke har, for så å sitere enda mer fra boka si, som jeg altså har lest grundig og allerede skrevet ganske utførlig om.

Mitt anliggende var å si noe om Frihetskampen som sakprosabok, ikke å reise en Prosa-debatt om sekularitet eller islamsk historie. Frihetskampen bruker grep fra mange sjangere. Den er dels populærvitenskapelig formidling, dels personlig fortelling, dels journalistikk og reportasje, og den er debattbok. Det er også slik den presenteres: Den har noe å fortelle, og den ønsker å reise en debatt om det den forteller. I en slik bok er retorikken, hvordan teksten skriver seg fram, vel så interessant som dens hva for en anmelder. I bunnen av en argumenterende tekst ligger et begrepsapparat. Er det klart og tydelig? Hvilken hensikt tjener det? Taraku mener at metodikken er på plass når han låner ordbruk fra en SSB-rapport – kan SSB skrive om sekulære personer, så kan han også. Det er jeg ikke så sikker på, for her kommer hensikten inn. I hvilken hensikt brukes begrepene, er dikotomiene ekte eller falske?

De samme spørsmålene gjelder kilder og referanser (ikke bare de som bør stå i litteraturlista): Hvordan er de brukt? Hvordan er de synliggjort? I anmeldelsen nøyde jeg meg med å vise til at det er en del slurv i noteapparatet og litteraturlista. Jeg påpekte også et påfallende fravær av referanse til et sentralt forskernavn. Med begrenset plass til rådighet valgte jeg å trekke fram en suspekt kilde som har fått gli tilforlatelig inn i teksten, der den tjener som underlag for et sentralt resonnement videre gjennom hele boka. Jeg viste til en tung forsker i et tungt vitenskapelig tidsskrift som har påvist at Robert R. Reillys The closing of the muslim mind er en odiøs, antiislamsk pamflett. Til dette svarer Taraku at Reilly «visstnok har fått en negativ anmeldelse». Visstnok? Videre forsøker han i tilsvaret å vise at boka balanserer Reilly mot en mer skikkelig forsker, men teksten sier noe annet. To notehenvisninger til titler i en litteraturliste har i denne sammenhengen ingen verdi.

En sakprosaanmelder må kunne mene noe om hvilke saksforhold og kontekstuelle omland som er nødvendige å ha med i en framstilling for å belyse et tema, og en forfatter må selvfølgelig kunne være uenig med anmelderen, med argumenter om det forventede kunnskapsnivået hos leserne, andre oppfatninger om hvor perspektivet bør ligge, og lignende. Derfor er det merkelig at Taraku i stedet for å begrunne hvorfor han har utelatt et bestemt fenomen, fortsetter å insistere på at det er omtalt. Han trekker fram to sitater som begge står grafisk uthevet i anmeldelsen – «Oppkomsten av den muslimske reformbevegelsen på slutten av 1800-tallet er forbigått» og «Den allmenne politiske historien og de materielle forholdene ideene utfolder seg i, er blitt liggende utenfor bokas synsfelt». Sitatene står på hver sin side og er hentet fra to ulike avsnitt. I sitt svar skriver han: «I motsetning til hva Gran påstår, så handler historiedelen mest om politiske forhold. Det stemmer overhodet ikke at ‘den muslimske reformbevegelsen på slutten av 1800-tallet er forbigått’, eller at ‘den allmenne politiske historien er blitt liggende utenfor bokas synsfelt’ (se s. 57–76).»

Men jeg har altså ikke påstått at historiedelen i boka ikke handler om politiske forhold, og den muslimske reformbevegelsen med sentrale navn som Muhammad Abduh¹, Qasim Amin og Rashid Rida finnes det ikke spor av, verken på s. 57–76 eller andre steder i Frihetskampen. Etter denne anmelderens oppfatning fortjener den egyptiske reformbevegelsen oppmerksomhet på linje med for eksempel ungtyrkerne, som er nevnt flere ganger i bolken Taraku viser til. Et annet problem som oppstår når salafiyya fra slutten av 1800-tallet ikke omtales, er at oppkomsten av en så viktig aktør som Det muslimske brorskap utover på 1900-tallet også blir borte. I stedet blir Muslimbrødrene svevende fritt rundt i boka uten at vi skjønner så mye mer enn at det må være en gjeng konservative, upopulære busemenn. Beretningen om hvor gøy egypterne syntes det var å høre Nasser latterliggjøre «de bakstreverske muslimbrødrene», er betegnende for hvordan stemningen settes i boka.

Tarakus metode i møte med kritikken min er altså at han lar være å forholde seg til den og i stedet avskriver den som vrangvillig og avsporende pirking. I tilsvaret hopper han behendig bukk over det som burde ramme mest, nemlig min påpeking av hans manglende bevissthet om vår norske religionspolitiske historie. Kanskje det er fordi denne ignoransen uansett er så utbredt i de Agenda- og Ap-kretsene Taraku sokner til? Den viktige debatten er det jo boka hans som har satt premissene for, og når jeg avsporer, betyr det ikke noe annet enn at forfatteren allerede har satt opp betingelsene for hvordan denne debatten skal føres.

«Det er nettopp slike debatter jeg vil at boken skal generere», skriver Taraku avslutningsvis om det eneste han angivelig finner interessant i anmeldelsen min, nemlig mine synspunkter på ideen om en norsk imamutdanning på universitetsnivå. Jeg skrev at det mest problematiske ved et sånt prosjekt er at det kan komme til å utfordre både de islamske og de akademiske kunnskapstradisjonenes frihet og integritet. I Tarakus ører er dette blitt til at jeg ikke unner norske muslimer et godt utdanningstilbud som samtidig kan gjøre dem uavhengige av autoritære Midtøsten-sponsorer. Med en sånn ordstyrer og møteleder er det lite fristende å delta i ordskiftet.