Det finnes en «god» true crime
Tre nylig oversatte bøker gir håp for en forslått og blodig sjanger.
Tre nylig oversatte bøker gir håp for en forslått og blodig sjanger.
Bernhard Ellefsen skriver vekselsvis at Hugo Lauritz Jenssen har plagiert, og at han ikke har gjort det. Nå bør han klargjøre.
To dager etter lansering ble boken hans drept ved hjelp av et hittil ukjent ord: kunnskapstyveri. Men hvilke regler hadde Hugo Lauritz Jenssen egentlig brutt? Dette er en sakprosa-etisk etterforskning.
Geir Hestmark mener jeg ikke er etterrettelig, siden jeg skriver i Prosa nr. 2/2019 at mottakelsen av hans bok Istidens oppdager. Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden ikke var «overstrømmende». Boken var refusert av tre forlag. Etter Hestmarks oppklaring kan jeg nå se for meg den overstrømmende mottakelsen boken fikk i Aschehoug, Cappelen Damm og Gyldendals sakprosaredaksjoner – hvordan redaktørene kastet seg om halsen på hverandre, stagedivet fra pultene og skålte i champagne etter å ha fått Hestmarks manus inn på kontoret.
Hva skjer egentlig i komiteene som velger og vraker for innkjøpsordningen, kårer de beste og deler ut priser?
I mangel av retningslinjer blir etiske vurderinger i sakprosa overlatt til ryggmargsreflekser, personlig smak og frykt for konsekvenser. Resultatet kan være færre modige bøker.