Sluttsvar til Kvam og Co

Det har i debatten som fulgte utgivelsen av Politivoldsaken ikke vært lett å bli klok på Bjarne Kvam og hans medforfattere (heretter KMK). I innlegg etter innlegg har de storsnutet avvist alle innvendinger mot boken og generelt vist seg ute av stand til å delta i noen reell debatt om saken. Dette gjelder også tilsvaret til meg, som inneholder så mange urimeligheter at det er helt nødvendig å ta til motmæle.

Misforståelse om inhabilitet

KMK åpner med å hevde at jeg er inhabil og ikke burde ha skrevet om boken i det hele tatt. Påstanden fremstår som ukarakteristisk sutrete av de tre forfatterne, som hittil har tedd seg som veritable bulldosere i møte med sine kritikerne. Anklagen beror uansett på en misforståelse fra deres side: Habilitet i litteraturkritikken handler i all hovedsak om relasjoner (eller aversjoner) mellom kritiker og forfatter. Som KMK vet, fins det ingen relasjon mellom meg og dem. I noen tilfeller kan habilitet også komme på tale når det gjelder de personene som omtales i en bok. Jeg har aldri truffet Edvard Vogt eller Gunnar Nordhus eller hatt noe med dem å gjøre. Min eneste forbindelse til saken består av en vennskapelig relasjon til David Vogt, som altså er sønnen til en av de omtalte personene. KMK skriver at jeg «ikke blir mer habil av å opplyse om vennskapet», men det er altså en misforståelse. Jeg er habil både i min egen og tidsskriftet Prosas vurdering, men opplyste om vennskapet for å gjøre leseren i stand til å gjøre seg opp sin egen mening. Ved å være åpen om dette forholdet «verner jeg om min integritet,» slik kritikerplakaten foreskriver.

KMKs sverteteknikk

Et hovedpoeng i min anmeldelse av Politivoldsaken er å vise hvordan KMK stadig går retoriske krokveier for å skape et inntrykk av at det er noe utroverdig, lumsk eller råttent ved personene som omtales – fortrinnsvis, selvsagt, når disse personene står for oppfatninger de selv er uenige i eller har gitt vitnemål som ikke passer med deres fortelling. Poenget illustreres på en utmerket måte i deres tilsvar til meg, hvor de ikke bare starter med å så tvil om min integritet, men også skriver at anmeldelsen «gir assosiasjoner til den ‘justismord-forskningen’ som litteraturvitere ved Universitetet i Bergen drev på med for noen år siden». Siden KMK ikke har kunnet knytte meg til denne forskningen (som altså har vært gjenstand for kritikk), nøyer de seg med å henvise til sine personlige «assosiasjoner», for på den måten å insinuere at også mitt virke er kritikkverdig. Denne uredelige teknikken finner man også overalt i Politivoldsaken – og er noe av grunnen til at lesere bør advares mot den.

Tunnelsyn og fortolkningsakrobatikk

KMK er fortørnet over at jeg og andre kritikere av boken ikke har sluttet oss helhjertet til deres konklusjoner. Hvordan kan dette ha seg? Siden forfattertrioen ikke er tilbøyelig til å se noen feil med sin egen argumentasjon, spekulerer de seg frem til at den manglende tilslutningen må skyldes underliggende motiver. Om meg heter det at jeg «prøver å hvitvaske Norges største forskningssvindel» gjennom en «tilnærming» som er «helt i strid med forskningens sannhetsforpliktelse». Den underliggende årsaken til dette er, mener de, at jeg er en «akademisk aktivist», som støtter gode saker uten hensyn til sannhetsforpliktelse. På denne måten svikter jeg min «grunnleggende forpliktelse som forsker».

Det er nokså utmattende å skulle forholde seg til en så dyptgripende forvirring som KMK her legger for dagen. Aller først: Det er ikke slik at temaet for min tekst er voldsforskningen til Nordhus og Vogt. Ikke på noe tidspunkt har jeg hatt noen faglig berøring med denne forskningen, som befinner seg utenfor mitt felt (slik den forresten, så vidt jeg kan bedømme, også befinner seg utenfor KMKs fagfelter). Mitt tema er KMKs bok, som jeg altså finner sterkt kritikkverdig. Dermed er min «forpliktelse» i denne saken først og fremst å forklare leserne så klart og tydelig som mulig hva som er problemet med boken. Jeg har ikke noen egen «tilnærming» til voldsforskningen, slik KMK forsøker å vri det til. Derimot har jeg forsøkt å forklare hva som er galt med deres tilnærming – først og fremst dette at de åpenbart har hatt som forutsetning for alle sine undersøkelser at Nordhus og Vogt var svindlere. Dermed er det meste av det de skriver preget av bekreftelsesfellen, også kalt tunnelsyn. Tunnelsyn fører typisk til at man ignorerer eller bortforklarer alt som peker i en annen retning enn ens egne oppfatninger og konklusjoner.

Vi finner et eksempel på fenomenet også i tilsvaret til meg. Siden KMK forutsetter at alt jeg skriver er basert på et ønske om å «hvitvaske» voldsforskningen, klarer de ikke å se at jeg faktisk også uttrykker støtte til noen av deres egne påstander. I forbindelse med de inkonsistente formuleringene til Nordhus og Vogt om hvordan intervjuene i voldsforskningen ble foretatt, skriver jeg at «forfatterne (altså KMK) har rett i at voldsforskerne kan kritiseres på dette punktet». Dette utlegger KMK bisart nok til at jeg «applauderer» Nordhus og Vogts intervjumetoder. Denne typen fortolkningsakrobatikk hører til blant KMKs varemerker – og bidrar ikke akkurat til å styrke deres troverdighet.

Hvordan anklagen om svindel burde vært lagt frem

KMKs innlegg mot meg består hovedsaklig av gjentagelser av argumenter fra boken. Grunnen til det, er det de med en pseudo-juridisk formulering kaller «grove unnlatelser» i min anmeldelse. De grove unnlatelsene består i at jeg ikke har referert alt de har bragt til torgs mot Nordhus og Vogt over bokens nesten 400 sider. Dermed har jeg forkludret lesernes sjanse til å innse at KMK har rett i sin tese om at voldsforskningen til Nordhus og Vogt var forskningssvindel – attpåtil Norges største.

For igjen å forklare hvorfor jeg ikke lar meg overbevise av KMKs fremstilling, kan jeg kort skissere hvordan en anklage om forskningssvindel burde ha vært lagt frem. Det første man måtte ha gjort var å definere hva man forstår med «svindel». Er det for eksempel nok at det kan påvises at forskerne har uttalt seg usannferdig om ett aspekt ved forskningen i ettertid, eller kreves det bevis for at resultater er blitt fabrikkert? Forutsetter man at det kan sannsynliggjøres at forskerne har vært ute etter personlig vinning, eller er det nok at man påviser alvorlige misligheter i forskningen? Etter å ha klargjort dette, måtte man nøye ha dokumentert hvordan og på hvilke punkter forskningsarbeidet utviser trekk som samsvarer med definisjonen på svindel og som ikke lar seg forklare på annen måte. Bare slik vil man kunne skille tydelig mellom den typen feil og mangler som finnes i de fleste forskningsprosjekter, og forhold som gjør forskningen til svindel. Etter min mening er dette eneste farbare vei i en slik sak.

KMKs bok er svært langt fra å følge en slik oppskrift. Her opptrer ordet «forskningssvindel» faktisk for første og eneste gang på side 315, uten noen form for definisjon. Dette er i seg selv oppsiktsvekkende i en bok som gir seg ut for å handle om forskningssvindel. Det er også (mildt sagt) uheldig at KMK ikke har med noen form for avklaring omkring hvilke typer opplysninger som er relevante for spørsmålet om forskningssvindel og hvilke som ikke er det. Faktisk er det mye som tyder på at behovet for å foreta en slik avklaring aldri engang har slått dem. KMK ser nemlig ut til å mene at et hvilket som helst kritikkverdig forhold ved disse forskernes liv og vandel er relevant for påstanden om forskningssvindel – helt uavhengig av tidspunkt. Dermed kan de uten betenkeligheter gi seg i kast med lengre utlegninger om hestespekulasjoner, arveoppgjør, hjortejakt, snackbarvirksomhet og en hel del annet – uaktet at det her er snakk om ting som skjedde tiår etter at voldsforskningen var publisert. Jeg har fremdeles vanskelig for å skjønne at et presumptivt seriøst forlag som Vigmostad og Bjørke kan stille seg bak en slik fremgangsmåte.

Mine angivelige faktafeil

I min anmeldelse av boken påviser jeg en rekke usannheter, uetterretteligheter, misvisende sitatbruk, samt flere uetiske påstander og insinuasjoner. Ikke noe av dette tilbakevises i forfatternes tilsvar til meg. Istedet går de til motangrep ved å hevde at min tekst inneholder «mange faktafeil». Men hvis dette er riktig, hvorfor har de da så store problemer med å nevne en eneste en av dem? Påstanden koker ned til én upresis formulering, som er helt uten betydning for argumentasjonen. I forbindelse med bumerangsakene skrev jeg at påtalemyndigheten straffeforfulgte 16 personer «for å ha avgitt falsk forklaring overfor forskerne». Her burde det ha stått «overfor politiet». Grunnen til at jeg skrev «overfor forskerne» var at det var forklaringene overfor forskerne som var bakgrunnen for politietterforskningen, fordi Bratholm hadde gitt Riksadvokaten og Justisdepartementet tilgang til usladdede versjoner av Bratholm/Nordhus-rapporten fra 1986. Jeg vil mene dette er en detalj, men innrømmer gjerne feilen.

De to andre påståtte «faktafeilene» finnes bare i KMKs hoder. De mener det er en faktafeil når jeg skriver at «mesteparten av boken er viet andre emner» enn voldsforskningen fra 1981. Grunnen til at de mener dette er feil, er deres allerede nevnte oppfatning om at det aller meste av det Nordhus og Vogt foretok seg i tiårene etter at forskningsprosjektet var avsluttet, har direkte relevans for vurderingen av voldsforskningen. Men dette er jo ikke noen rimelig oppfatning.

Den neste påståtte «feilen» er at jeg skriver at vitnet Perny Simonsen ifølge forfatternes insinuasjoner ikke er til å stole på fordi hun var på samme side som Edvard Vogt i vernelagsstriden. Det overrasker meg ikke at KMK har mistet oversikten over sine egne insinuasjoner, men her tror jeg leseren rett og slett får vurdere selv – sitatet står på side 172-173 i boken. Hovedsaken er uansett at KMK ikke finner at Perny Simonsens vitnemål er troverdig. De presiserer nå at dette primært skyldes at det påståtte offeret senere sa at han ikke hadde vært utsatt for politivold. De unnlater imidlertid å nevne at Simonsen selv kommenterer denne opplysningen i forklaringen hun gir i filmen Boomerang – som jeg altså henviser til. Dersom KMK hadde vært interessert i å føre en balansert diskusjon av dette vitnemålet, kunne de ha stilt seg følgende spørsmål: Er det mer sannsynlig at Perny Simonsen diktet opp en politivoldsepisode ut av det blå – en episode som rystet henne så mye at hun personlig oppsøkte både Bergen politikammer og senere også statsadvokaten for å fortelle hva hun hadde sett – enn at det påståtte offeret anså det for mest opportunt å gjøre seg ferdig med saken ved å gå imot hennes forklaring?

Den mest komiske av de tre «faktafeilene» KMK mener å ha funnet i min tekst, er min oppsummerende kommentar om at deres kritikk av voldsforskningen «hovedsakelig hviler på tre punkter». De mener nemlig at den hviler på mange flere enn tre punkter! Her vil jeg anbefale dem å tenke gjennom hva ordet «hovedsakelig» betyr.

Hva er KMKs egen sannhetsforpliktelse?

Heller ikke i sitt tilsvar til meg klarer altså KMK å avholde seg fra uriktige påstander. Det er simpelthen ikke sant at min anmeldelse er full av faktafeil og usannheter, slik de påstår. Nettopp uredeligheter av denne typen er det som gjør at KMK fremstår som lite troverdige – ikke bare i boken, men også i debatten som fulgte. Både jeg og andre lesere har påvist usannheter og andre sterkt kritikkverdige forhold ved Politivoldsaken, uten at dette ser ut til å ha gjort det minste inntrykk på forfatterne. De rir isteden høyt på sine strenge krav til forskningens sannhetsforpliktelse. Her kan ingen misligheter tolereres!

Men gjelder ikke den samme standarden for deres egen fremstilling? Hvis nei: Hvorfor ikke? Hvis ja: Hvorfor har de da ikke kunnet tilbakevise de usannhetene og urimelighetene som er blitt påvist av meg og andre i deres egen bok? Hvis de selv er allergiske mot løgn, hvordan kan de da vente at vi, som leser boken deres, godtar de usannhetene som står i den? Og hvordan kan de gjøre krav på å bli tatt alvorlig i sin aversjon mot mot uriktigheter av alle slag når de ikke viser noen vilje til å rette opp i sine egne feil?

Jeg tviler ikke på at KMK vil svare på dette innlegget med å gjenta sine tirader om at jeg forvrenger saken og hvitvasker løgner og det ene med det andre. Jeg har på min side med dette skrevet mine siste ord om denne boken – uansett hva KMK måtte finne på å skrive om meg i neste omgang. Livet er rett og slett for kort til å diskutere på et slikt nivå.