Forfatter Arild Stubhaug kaller min anmeldelse av hans biografi om Stein Rokkan «tendensiøs», «tabloid», «psykologiserende» og «en farse», uten på noe punkt å diskutere det substansielle i min kritikk. Noen feil påviser han ikke, det dreier som smaksvalg og irritasjon over min lesning.
Et skjevt bilde, en uholdbar tolkning. Anmeldelsen av Rokkan-biografien i Prosa 3/2019 krever en kommentar.
Mon tro om Sindre Hovdenakk forstod hva Frode Sæland skrev?
I siste nummer av Prosa avlegger historikeren Per Eivind Hem meg – ved min bok Det norske folkemord – igjen en visitt. Første gang var i bokessayet «En øvelse i ansvarsfraskrivelse?» (Prosa 6/2017), der han – sitat: «viser […] til at diskusjonen om ansvar ruller videre, og at spesielt forfatteren Herman Willis i sin bok tar til motmæle mot å tillegge nordmenn for mye skyld.»
Espen Søbyes gjennomgang av sakprosaåret 2017 i Prosa 1/2018 blir neppe nominert til Pulitzer-prisen.
I forrige nummer av Prosa følte konservator ved Bergverksmuseet på Kongsberg Frode Sæland seg kallet til å opptre som slakter av mitt bokessay om holocaust. Det framstår som dilettantisk og kan vanskelig tas på alvor.
I Prosa 6/2017 prøver Per Eivind Hem seg på et litterært essay. Teksten framstår som springende, uklar, og hans vurderinger er svakt underbygget.
Gro Jørstad Nilsens svar i siste nummer av Prosa (2-17) ga meg en god latter. Jeg skal urettmessig ha projisert egen essayforståelse inn i anmeldelsen hennes.
Om sjangerforståelse, nevrotisk skrivevegring og litterære virkemidler.
Temaet «skriftlig formidling av fagstoff» trenger en skikkelig rundebordsdebatt.
Birgitte Kjos Fonn må gjerne være uenig, men ikke påstå at mine synspunkter er «feil».
