Debatten mellom Stubhaug og meg handler om historiske/biografiske kilder og fortolkningen av dem. Stubhaug velger prinsipielt å begrense tolkningen av kildene til et minimum, og har en svært kildenær tilnærming der kontekst ofte utelates. Men et slikt minimumsprinsipp garanterer ikke noe objektivt bilde, en tolkningsunnlatelse og mangel på etablering av kontekst kan gjøre bildet både skjevt og utydelig. I Rokkan-biografien ser han ikke noe påfallende i at Rokkan som NS-barn etter mange år i utlandet stiler mot en rolle som autoritet på norsk politisk historie. Dette fremgår av hans egne kilder, men han lar det stå ukommentert.
Mitt poeng med å vise relasjonen Seip-Rokkan var at Stubhaugs materiale åpner for langt flere tolkningsmuligheter enn han leverer. Jeg har ikke endret standpunkt.

Håvard Friis Nilsen svarer meg i Klassekampen 5. juli. Det er ikke omtalen i retning god/dårlig av Rokkan-biografien jeg reagerer på i Friis Nilsens tekst (27. juni), men tolkningen av forholdet mellom Rokkan og Seip.

Forfatter Arild Stubhaug kaller min anmeldelse av hans biografi om Stein Rokkan «tendensiøs», «tabloid», «psykologiserende» og «en farse», uten på noe punkt å diskutere det substansielle i min kritikk. Noen feil påviser han ikke, det dreier som smaksvalg og irritasjon over min lesning.

Et skjevt bilde, en uholdbar tolkning. Anmeldelsen av Rokkan-biografien i Prosa 3/2019 krever en kommentar.

Leserinnlegg fra Svein Hammer:

Mon tro om Sindre Hovdenakk forstod hva Frode Sæland skrev?

I siste nummer av Prosa avlegger historikeren Per Eivind Hem meg – ved min bok Det norske folkemord – igjen en visitt. Første gang var i bokessayet «En øvelse i ansvarsfraskrivelse?» (Prosa 6/2017), der han – sitat: «viser […] til at diskusjonen om ansvar ruller videre, og at spesielt forfatteren Herman Willis i sin bok tar til motmæle mot å tillegge nordmenn for mye skyld.»

I Det nye testamente er Marias møydom fortsatt intakt.

Espen Søbyes gjennomgang av sakprosaåret 2017 i Prosa 1/2018 blir neppe nominert til Pulitzer-prisen.

I forrige nummer av Prosa følte konservator ved Bergverksmuseet på Kongsberg Frode Sæland seg kallet til å opptre som slakter av mitt bokessay om holocaust. Det framstår som dilettantisk og kan vanskelig tas på alvor.

I Prosa 6/2017 prøver Per Eivind Hem seg på et litterært essay. Teksten framstår som springende, uklar, og hans vurderinger er svakt underbygget.

Gro Jørstad Nilsens svar i siste nummer av Prosa (2-17) ga meg en god latter. Jeg skal urettmessig ha projisert egen essayforståelse inn i anmeldelsen hennes.

TIDLIGERE INNLEGG:

Om sjangerforståelse, nevrotisk skrivevegring og litterære virkemidler.

Temaet «skriftlig formidling av fagstoff» trenger en skikkelig rundebordsdebatt.

Av Per Nortvedt