Dyreprosaen åpenbarer vårt slektskap med og ansvar for våre medskapninger.
Det er ikke rart å være verken flaggermus eller edderkopp – om man er flaggermus eller edderkopp.
Men å være flaggermus i en lab eller en hurtigvoksende hybridkylling i en produksjonshall må være rart.
Dyr streber etter et godt liv i tråd med det som er karakterisk for deres livsform. Finken higer etter et finkeliv, og hvalen etter et hvalliv. Å hindre dem i dette er intuitivt galt, ifølge filosofen Martha Nussbaum. I så fall har vi mange svin på skogen. De fleste dyrene lever i dag enten for oss mennesker, eller under livsvilkår vi dikterer for dem, direkte eller indirekte. 96 prosent av pattedyrene på jorden (målt i biomasse) er husdyr og mennesker, bare 4 prosent er ville dyr. Nyklekkede hanekyllinger kvernes levende fordi de ikke er egnet til verken egg- eller kjøttproduksjon – for bare å nevne noe.
Det etiske problemet gjelder ikke først og fremst saue- eller hundehold i seg selv, selv om det finnes de som mener det også er galt, men de hindringene vi legger i veien for dyrenes utfoldelse. Et eksempel på det er de tilstandene som ble dokumentert av Norun Haugen i Griseindustriens hemmeligheter (sendt på NRK i 2019) og boken Til dyrene (Kagge, 2023). I dette nummeret byr vi på et stort portrettintervju med Haugen av Alf van der Hagen.
De siste årene har det kommet rikelig med sakprosabøker om dyr, både norske og oversatte. Bare et lite utvalg blir omtalt i dette nummeret. Gisle Selnes har skrevet et bokessay om fire utgivelser, inkludert nevnte Nussbaums Rettferdighet for dyrene. På sitt beste evner dyreprosaen å gi en innlevelse i verden sett fra dyrs ståsted, slik Selnes skriver om Andreas Tjernshaugens Et høneliv, «et privilegert innblikk i vår tids dyr–menneske-sameksistens».
Nøkkelen til anerkjennelse av dyrene er undringen, som «løfter oss ut av oss selv og vekker til live en gryende etisk bevissthet», med Nussbaums ord. Det er selvsagt denne undringen som ligger til grunn for Inger Hagerups Så rart, en evne og aktivitet barn besitter og bedriver med den største naturlighet, og som voksne i sine bedre øyeblikk makter å vekke til live.
Som nylig avdøde Tor Åge Bringsværd, en dyrevenn, sa i åpningstalen sin til Periskop i 2013: «Barn er kloke nok til å akseptere at det finnes situasjoner der også dyr og blomster kan snakke, og forståelsesfulle nok til å innrømme også fisk og skalldyr et privatliv.»
Utilbørlig menneskeliggjøring av dyrene er riktignok en fallgruve. Men antropomorfisme kan også stamme fra en anerkjennelse av dyrenes individualitet, et genuint forsøk på innlevelse, som Amanda Hersvik noterer i sin anmeldelse av Henning Howlid Wærps Dyr og mennesker i norsk litteratur. Når Markus Lindholm skriver at «[s]ommerfuglene må lære seg botanikk», er det akseptabelt i allmenn sakprosa, skriver Erik Steineger, som har anmeldt Lindholms Sommerfuglens verden, men han ville ikke akseptert det i en lærebok.
Nettopp formål og sjanger er avgjørende, og vi må være på vakt når vi formidler om dyrene. Anna Blix har skrevet en tekst i denne utgaven om hvordan man skal skrive om dyr, og at man må passe seg for å forenkle vitenskapelig innsikt i formidlingen. Også i sakprosa for barn må man være på vakt for ikke å gi fortegnede presentasjoner av dyrs levevis og livsvilkår. Guri Fjeldberg skriver i sin tekst at det er et demokratisk problem hvis vi oppdrar en generasjon som vet mer om pandaer enn om jerv og andre dyr som inngår i norsk naturforvaltning.
Vi har generelt for lave tanker om andre dyr og for høye tanker om oss selv. I Kenneth Moes forføreriske essay dras mennesket ned – nei, opp – i dyreriket, der vi hører hjemme, som «avansert gryntende dyr» med språklige evner utviklet for å tilfredsstille våre dyriske behov – selv i våre sannhetssøkende bestrebelser som sakprosaister.
Det er vanskelig å fremkalle den følelsen du får av å møte et rådyr i skogen når du henger over familiedeigen i disken på Kiwi. Vi rasjonaliserer bort produksjonsdyrenes livsvilkår, både psykologisk og industrielt. Den rikholdige sakprosaen om dyr bidrar med å gi oss innlevelse i og forståelse av dyrene, som på mange måter er fremmede for oss, selv om vi er dypt avhengige av dem, og de av oss.
Den progressive fremtidsoptimismen har fått seg noen knekker siden Nussbaum ga ut boken sin i 2022. Følgende utsagn er like fullt dekkende for faunaen av dyrebøker utgitt i Norge i dag: «Vi lever i en oppvåkningstid: Vi er i ferd med å bli klar over vårt eget slektskap med en verden full av bemerkelsesverdig intelligente skapninger og at vi har et ansvar for hvordan vi behandler dem.»
