I år er det 25 år sidan Mari Toft opna den første leiarartikkelen i Prosas historie med setninga «Faglitteraturen har mye å si om kråka», før ho utpeika den frekke, men intelligente åtseletaren til «Prosas høye beskytter».
Mitt første nummer av Prosa i 2019 hadde «debattklima» som tema, og leiaren handla om Greta Thunberg, Extinction Rebellion, Dei gule vestane og Brexit- og Trump-veljarar. Toft kom til Prosa frå den anarkistiske Gateavisa. Eg hadde vore frilansskribent og -litteraturkritikar – og kulturelt stammar eg frå bibelbeltet. Kontrasten er påfallande.
Men tidene har også endra seg; dramatikken har tetna til på eit vis det var vanskeleg å sjå føre seg på 90-talet. Visst var krigen på Balkan sjokkerande, men her til lands levde vi sorglaust og sjølvtilfreds i kjølvatnet av glasnost i aust og OL på Lillehammer. Då den internasjonale terrorbølgja slo heilt inn i norske heimar i 2011, endra noko seg grunnleggjande – og etter koronavåren 2020 har til og med trua på norsk velferd blitt skaka i sin før så faste grunnvoll.
«… tenk om det fantes rasende jenter med flink pike-syndrom og globale visjoner», skreiv Carsten Jensen i Mot stjernene. Om nødvendigheten av å sette seg de høyeste mål (Press, 2019). Boka kom på dansk i 2018, same året som Greta Thunberg starta sin skulestreik for klimahandling. Generasjonsopprøret vi no står midt i, har gitt ungdommeleg idealisme eit nytt image: Ungdom framstår som dei ansvarlege refsarane, medan det er leiande politikarar som nektar å innsjå at (forbruks)festen er over. Unge kvinner er hatobjekt enten huda er kvit eller brun, symbol på ung moralisme – eller på klårsyn og styrke, alt etter augo som ser.
Det er mogeleg at eg har eit og anna syndrom, men ung er eg ikkje lenger, og raseriet mitt er farleg nær å vippe over i resignasjon. Likevel er det Generasjon Greta eg kjenner slektskap med, og aktivistar som Eva Joly, Naomi Klein og Alexandria Ocasio-Cortez som gir meg håp. Det pregar korleis eg tenkjer om Prosa. Kritisk sans inngår i tidsskriftgenomet, men dei store rørslene i samfunnet gjer at også inkluderande analysar som Folkelesnad-satsinga kjennest naudsynt.
Mellom Toft og meg har fire andre redaktørar prega Prosa med kvar sin personlegdom og bakgrunn, og i dette jubileumsnummeret finst tilbakeblikk på historia som både inspirerer og manar til sjølvkritikk. Gjennom heile 2010-talet har bekymring for om bokbransjen vil overleve det digitale skiftet, invitert til solidarisk framsnakking heller enn respektlause sleivspark. Det er ein balansegang: Korleis drive bransjekritikk utan å sage over greina ein sit på? Eg ser ikkje vekk frå at Prosa bør bli frekkare.
Men å produsere godt innhald er ikkje lenger nok. Den tøffaste utfordringa som møter tidsskrift, forfattarar og omsetjarar i den digitale tidsalderen, er å faktisk bli lesne. Når unge vaksne i dag søkjer kunnskap, er vegen lang til tekst på papir. Først spør dei «Siri» på iPhonen, søkjer etter ein instruksjonsvideo på YouTube eller lyttar til podcast.
Samtidig er Prosas papiropplag på veg ned av heilt andre årsaker; medlemstalet i NFFO har blitt lågare, og då innkjøpsordninga for tidsskrift ved årsskiftet vart avvikla i si tidlegare form, forsvann godt over 400 bibliotekabonnement. I stadig fleire samanhengar vil elektroniske format kunne erstatte papir, og Prosa har alt fått abonnentar som berre vil ha tidsskriftet som PDF-fil.
Å vere til stades i mange kanalar blir altså stadig viktigare for å halde på gamle og rekruttere nye lesarar. Det siste året har Prosa difor lansert nye, mobiltilpassa nettsider med forbetra funksjonalitet. Der kan ein finne stoff som ikkje er i papirutgåva, og bestille gamle nummer direkte. Det er oppretta Prosa-profilar på Facebook, Instagram og Twitter, og snart kjem den første Prosa-podcasten. Kanskje skulle ein også ha prøvd seg med eigen YouTube-kanal?
Prosa-kråka kastar seg ut i det nye ytringsklimaet med nebbet først – så får vi sjå kor blanke fjørene er ved neste jubileum.
