«Boka er en allmenning hvor vi samarbeider om å løse problemer og belyse utfordringer kritisk», skriv Kjetil Røed i bokessayet «Reflekterende sorgarbeid». Det er éi av tilnærmingane til temaet for haustens første Prosa: «Vegen vidare». Korleis reiser vi oss og går vidare etter personlege og kollektive kriser? Aktuell sakprosa både skildrar og praktiserer krisebearbeiding.
No er det ti år sidan terroren 22. juli 2011, og vi har levd halvtanna år med koronapandemien. Det har prega den offentlege samtalen. Debattane har gått om oppgjeret med ideologien bak 22. juli-terroren, om smitteverntiltak og kompensasjonsordningar, rasisme, hets og ytringsfridom. Slik prøver vi etter beste evne å skjøne kva det er som har skjedd, kvifor, og kva det er rett å gjere.
Svært ofte er det bøker som set samtalen i gang. Eg synest eg høyrer ein sakprosaforfattar prate nesten kvar gong eg skrur på radioen (det er gjerne P2). Innhaldet i podkastane, TV-programma og avisene hadde også blitt magert om forfattarane streika og omsetjarane la ned arbeidet. Bøkene blir endå viktigare som leverandørar av kunnskap og kritiske perspektiv når gravejournalistikken blir svekt av lågare inntening for papiravisene og rasjonalisering i mediekonserna.
Perioden med smitteverntiltak mot covid 19 har lært oss noko om verdien av kunst og kultur, påpeikar Linn Stalsberg i sitt bidrag i dette nummeret. Bøker og seriar har hjelpt oss å halde ut, og når kulturarrangement har blitt avlyste, har vi kjent kor viktige dei er for oss – også økonomisk for dei som vanlegvis er på scenen. Samtidig har dei mellombelse støtteordningane for bortfall av inntekt vist at det er mogeleg å tenkje annleis om kva ytingar skribentar, omsetjarar og kunstnarar bør ha rett på frå velferdsstaten. «Nå som koronapandemien har vist at det kan finnes løsninger, også for oss: Skal vi gi slipp på dem, uten kamp?» skriv Stalsberg.
Kamp har vist seg å vere eit nøkkelord på mange måtar. Marte Spurkland har skrive bok om menneske som har gjennomlevd store, eksistensielle kriser. Ho fortel i intervju at lærdomen ho sit igjen med, er at det berre finst éin veg tilbake til ein god kvardag: å jobbe seg gjennom smerta.
Heller ikkje når krisa er kollektiv, nyttar det å fortrengje ubehaget og tru at det skal forsvinne av seg sjølv – koronapandemien gjer akkurat det enkelt å forstå. Verre er det når trugselbiletet er meir samansett enn eit dødeleg virus, når årsakssamanhengane er komplekse og kan tolkast på ulike måtar. Difor er det av det gode at overlevande etter angrepet 22. juli 2011 har delt vonde erfaringar, og at fleire no tør å gå ut mot det dei meiner er manglande oppgjer med den typen haldningar som låg bak terroren.
Det dei overlevande frå Utøya fortel, ikkje berre om manglande hjelp, men også knebling og hets, er vondt å ta innover seg. Kanskje ligg noko av forklaringa på opplevingane deira nettopp der. Som Anne Bitsch viser i sin gjennomgang av årets 22. juli-bøker, er det også knytt heilt spesifikke normer til det å vere offer. Det kan vere at den stigmatiserte «offerrolla» er så provoserande fordi den blir oppfatta som ei skulding og eit krav retta mot oss alle.
Bøkene som er omtala i Prosa #4, fortel om fleire kriser og oppgjer. All sakprosa treng å bli analysert kritisk, også den som appellerer til medkjensla vår. For under forteljingane ligg det både eit tankesett og ein intensjon om å påverke. Fleire av skribentane i dette nummeret demonstrerer korleis kritikken kan klargjere dette for lesaren, ikkje minst gjennom drøfting av omgrepsbruken.
Eg har lært mykje av å jobbe med dette nummeret. Bøkene og debattane så langt i 2021 har faktisk styrkt trua mi på at den offentlege samtalen og fellesskapen fungerer trass skremmande tendensar til hets og polarisering. Så la meg bli høgtideleg: Tusen takk, alle de som sveittar over tastaturet for å dele erfaringar, kunnskap og analysar! De gjer ein uendeleg viktig jobb, ikkje berre for kvar lesar, men også for demokratiet.
