Sakprosa er ikkje alltid ført i pennen av personen som har namnet på omslaget. Korleis arbeider skuggeforfattaren, og korleis er vilkåra for denne typen oppdrag?

Drapet på forfatteren Rafiq Taği tok motet fra en stor del av 2000-tallets forfattergenerasjon i Aserbajdsjan. Noen begynte å utøve streng selvsensur, noen flyktet fra landet, og noen valgte å selge talentet sitt til djevelen. Jeg og mannen min rømte til Tbilisi i Georgia. Vi visste ikke at vi om få år skulle bli nødt til å rømme derfra også.

Når blir en kritiker inhabil? Eller: Finnes egentlig den uavhengige vurderingen?

Dette er fortellingen om hvorfor jeg ikke lenger er sakprosaanmelder og tviler på at jeg blir det igjen. Det er en historie om en ljå, en øks og en kortstokk full av hjerterdronninger.

Store norske leksikon er både flittig brukt og heftig debattert. Hvordan forvalter SNL rollen som premissleverandør i norsk offentlighet, og hvordan vil de forvalte dette ansvaret når de nå skal utforme et leksikon spesifikt for barn og unge?

For å finne tidlig frigjøringslitteratur og sakprosa som omhandler lesbiske på norsk, må vi lete i internblader, og i artikler som i Kvinnens Årbok.

I dette oversynet vil eg hente fram ulike sakprosabøker som har gjort inntrykk på meg, og som truleg har vore viktig lesing for å hjelpe unge og eldre ut av skapet.

Tre nylig oversatte bøker gir håp for en forslått og blodig sjanger.

Lesebrett, nettbrett, PC, papir, strømmet lydbok, lydbok på CD, i MP3-format eller på mobil. Hva skjer med lesevanene til unge og eldre sakprosalesere?

Trenden er tydeleg: Folk vil lytte til bøker, ikkje lese dei sjølve. No snusar også nokre sjølvpubliserande forfattarar på lydbokmarknaden.

Ei rekkje kjende podkastar har fått plagiatskuldingar mot seg. Det er ei utfordring for ein sjanger med potensial.

I krigen i Ukraina er informasjonsutvekslingen som vi er så avhengige av, blitt en del av selve slagmarken.

En naken sofist stiller seg laglig til for hugg ved å kritisere sammensausingen av sak og selv i offentligheten.

Kunnskapslitteraturen har lite kommersielt potensial og blir sjeldan inkludert i innkjøpsordninga. Likevel er han viktig. Vi treng ei utgreiing med framlegg om konkrete tiltak som kan gi betre vilkår for denne litteraturen.

I en ideell verden vil en god bok alltid finne veien til sine lesere. I virkeligheten er forfattere og forlag avhengige av god markedsføring. Hva skal til for å kapre lesernes gunst, og har det blitt forfatterens oppgave å skaffe seg oppmerksomhet for å selge bøker?

Oversettere av eldre tekster må finne idiomatiske uttrykk som en moderne leser kan forstå. Men hvor langt skal vi gå for å tilpasse språket til vår tid?