Beretning om mordet på en dikter

Første beretning: Jeg, kastet ut i tid og sted

Det er 13 år siden den dagen jeg ble kastet ut i tid og sted. Jeg har levd på to vis. Jeg har vært både her og der. Her er i Trondheim, en by nord i verden. Og der er i Iran, landet der jeg lo og gråt, bodde, forelsket meg, falt og slo meg, og lærte at livet er en kamp fra ende til annen.

Jeg har levd i to språk, og funnet meg til rette i to samfunn, men fortsatt kan et lite knips få meg til å sveve av sted som en løvetannfnokk, fra den nordlige delen av verden, til den travle byen med 15 millioner innbyggere som jeg forlot en varm augustdag for 13 år siden.

Nå sitter jeg 5200 kilometer fra Teheran, i Trondheim, og følger døgnet rundt med på nyhetene fra Iran. Uroen fratar meg nattesøvnen. Siden september, da Jina (Mahsa Amini) ble drept, og frem til nå, mens jeg sitter og skriver denne teksten, er hundrevis mennesker blitt utsatt for terrorangrep fra Den islamske republikken, i gater og i fengsler. Tusenvis av mennesker er arrestert, mange av dem finnes det ingen opplysninger om.

Det er blitt dannet frivillige komiteer som jobber med å undersøke situasjonen til de drepte og fengslete. Små og store samlinger med feministiske aktivister, menneskerettighetsaktivister og journalister følger opp og sprer nyhetene. I mange byer i Europa og Nord-Amerika har iranere og aktivister som bor i disse landene, dannet små og store grupper til støtte for det iranske folket og for «Irans frihet». Her i Trondheim har vi heller ikke sittet passive.

I løpet av de 13 årene jeg har bodd utenfor Iran, i Norge, er dette første gang jeg opplever denne formen for samhold og samstemthet. Kunstnere og forfattere bærer stemmen til det iranske folket, enten det er i byrom, på sosiale medier eller ulike plattformer. En stemme som uttrykker et ønske om å ta egne beslutninger om sin politiske skjebne. Et folk som har gjennomgått tunge opplevelser, som revolusjon, krig, undertrykkelse av politiske motstandere, drap og henrettelse av disse, og som på ulikt vis har forsøkt å myke opp den despotiske, religiøse regjeringen, uten å lykkes. Diktaturets religiøse kjempe har tatt folks liv, landets olje- og gasspenger, og vokst seg stadig sterkere. Så sterk at den i dag ikke er redd for å drepe et titall barn og tenåringer, eller voldta unge kvinner og menn i fengslene. Den har ingen skrupler mot å begå åpenlys og klar kriminalitet.

Men troen på at frigjøringen ikke er langt unna, er eneste håp i disse blodige dager. Håpet bringer meg alltid tilbake i tid. Til en tid da det ikke var lett å finne noen som var villige til å bli med og heve stemmen sin. Jeg minnes den tiden da jeg følte meg veldig alene i kampanjene mot henging og steining.

Håp og redsel, begge har levd med meg som skygger i flere år. Redselen har aldri stoppet meg, men har slitt på kropp og sjel.

Jeg følger skyggene og vender tilbake til fortiden. Jeg må skrive. Om nåtid eller fortid?

Desember fører en merkelig lukt inn gjennom porene i huden min. Hele kroppen min blir til høst. Kald og trist. Desember er alltid like motbydelig, selv om det har gått 24 år siden de vonde dagene. Derfor begynner jeg beretningen min derfra, i desember for 24 år siden.

Jeg søker opp nummeret til Sohrab Mokhtari på telefonen, sender ham en melding og venter.

**

Desember 1998, midnatt: Det kommer en høy lyd fra et hjørne av rommet. Klokken er 03.00. Jeg slår på lyset. Javad sitter der på huk, og holder rundt knærne sine. Ansiktet er rødt og vått. Forfatteren og poeten Mohammad Mokhtari er blitt gravlagt. Javad har dokumentert begravelsen med fotografiene sine.

Noen av bildene orket jeg ikke å se på, som det av det forslåtte og frosne ansiktet til Mohammad Mokhtari, det hvite likkledet nede i jorden… Nå er det over midnatt, og søvnen har forlatt oss.

Andre beretning: Mordet

Torsdag kveld er Jordan-gaten nord i Teheran tett av trafikk. Tredje desember 1998 stanser en taxi og en Peugeot i nærheten av hverandre i enden av denne gaten. Rundt klokken 17.00 kommer en høy og tynn mann, iført sportsjakke og med paraply i hånden, ut fra en liten sidegate, og begynner å gå nedover i Jordan-gaten.

En mann som sitter ved siden av sjåføren i Peugeoten, snakker i telefonen. Minutter senere parkerer taxien ved siden av den. To menn stiger ut og følger etter den gående mannen.

Mannen med paraplyen går inn i et supermarked, kjøper noe og kommer ut på gaten igjen. De to mennene følger, oppover på gaten. Når de nærmer seg Peugeoten, setter de opp farten. Idet de tar igjen mannen, tiltaler de ham ved navn: «Mohammad Mokhtari!»

Helten i denne historien er en poet, som nå hører navnet sitt uttalt av to fremmede. De presenterer seg som ansatte ved påtalemyndigheten. Et organ dikteren kjenner godt til. Han har blitt innkalt, forhørt og truet av dem gjentatte ganger tidligere.

De forteller at han må bli med dem for å svare på noen spørsmål, og eskorterer ham bort til Peugeot-en.

Men nei, vi kjenner faktisk ikke til detaljene rundt denne samtalen, vi bare antar at de kan ha sagt noe slikt. Ingen kjenner til detaljene. Stirret dikteren dem inn i øynene? Fortalte han at kona og den 12 år gamle sønnen deres ventet på ham hjemme? Spurte han hvilke bevis de hadde for å arrestere ham? Hadde de ikke innkalt ham før, og hadde han ikke alltid møtt opp i retten? Hva vil dere meg nå, midt ute på gaten? Dette er bortføring på lyse dagen! Ropte han det? Ba han om hjelp? Protesterte han? Skalv han i stemmen eller var han sint?

Nei, vi vet ikke noe om noen av disse detaljene, selv om detaljene er svært viktige, spesielt i beretningen om de siste timene i en dikters liv.

Morderen (Mehrdad Alikhani) skrev senere i avhørsprotokollen: «Ved en sidegate like ved huset hans ble han pågrepet av Ali og Reza, som fikk ham til å sette seg inn i bilen, mens påtalemyndighetens ansatte skjermet oss …»

Så enkelt og så generelt. For morderen spiller detaljene rundt mordet på en dikter ingen rolle. Det spilte ikke engang noen rolle om han hadde penn og notatbok i lommen. For morderen var det likegyldig hva dikteren stirret på. Morderen brydde seg ikke det spor om smilet bleknet rundt dikterens munn eller om haken skalv. Han var en profesjonell morder, ute på oppdrag med kniv og tau. En profesjonell morder, ansatt av staten.

Han beskriver drapet på dikteren som en slakter som skriver om sin daglige nedslakting: «Vi gikk inn i bygningen. I det første rommet ba de ham sette seg ned på gulvet. Roushan og Nazeri fullførte hele arbeidet. De handlet profesjonelt og effektivt. Nazeri dro tauet raskt ut av skapet inne på rommet. Han tok noe hvitt tøy og bandt det rundt øynene og hendene hans og knyttet bakfra. Han la tauet rundt halsen hans. Så la han ham ned på magen og strammet tauet i fire til fem minutter, og dro til. Samtidig holdt observatøren en hvit klut over objektets munn for å hindre blodsøl på gulvet og for å unngå bråk og støy. «Ut fra neglenes tilstand kunne de stadfeste at oppdraget var fullført.»

Tredje beretning: Dikternes 12 år gamle sønn

Det hadde gått en uke siden den dagen faren min gikk ut for å handle. Broren min hadde lett overalt. Hos enhver institusjon og organisasjon der han kunne finne noe tegn til faren min, politi, sykehus, rettsmedisin og så videre. Vi bekymret oss alle for den samme tragedien. Etter en uke dro broren min, Siavash, ut av huset en dag, ingen av oss visste hvor han hadde gått. I en av disse institusjonene hadde de visstnok fortalt ham at det lå et lik i et likhus, med fars kjennetegn, og dit hadde han dratt, uten å fortelle noen av oss om det.

Det ringte på husets fasttelefon. En slektning fortalte at Golshiri ville snakke med moren min. Mor grep engstelig telefonrøret. Jeg hørte henne si: «Har de funnet Mohammad? Hvor?»

Jeg satt i sofaen. Jeg lukket øynene mens jeg hørte fottrinnene til venner og familie mellom hylene og skrikene, idet de hastet bort til mor. Jeg reiste meg, gikk inn på fars værelse og lukket døren bak meg.

Fjerde beretning: Maleren, dikternes ektefelle

Mohammad var onkelen til min venninne Fatemeh. Fatemeh og jeg var klassekamerater og naboer. Huset vårt lå i byen Mashhad. Fatemehs familie var religiøs, og i tråd med tradisjonen i religiøse familier ble hun giftet bort i ung alder, da hun var rundt 16. Fatemehs bryllup ble holdt hjemme hos dem. Det var satt opp stoler ute på gårdsplassen for de kvinnelige gjestene. Det var hengt opp en gardin i hjørnet. Mohammad kunne se meg fra bak forhenget, mens jeg bare kunne se hånden hans. Tilsynelatende falt han for meg i dette øyeblikket. Etter seremonien fortalte han søsteren sin, Fatemehs mor, at han ønsket å bli kjent med denne jenta. Azam-joon tok saken opp med min bestemor. Men jeg sa at jeg ikke kjente gutten, og at jeg trengte å bli bedre kjent med ham først.

Året var 1970, og for Mohammads religiøse familie var dette en veldig merkelig forespørsel. Senere fortalte Mohammad meg at han hadde likt måten jeg hadde reagert på, det gjorde ham bare enda mer overbevist.

Slik gikk det til at jeg dro til Azam-joons hus for å treffe ham. Da jeg kom dit, så jeg en kjekk høy gutt med langt hår sittende på gulvet med kryssete ben. Denne måten å sitte på fanget min oppmerksomhet. Jeg syntes han satt så feminint og elegant. Mens vi snakket sammen, ga han meg to billetter og sa at det var til et teaterstykke som skulle fremføres på universitetet, og han foreslo at jeg gikk for å se det. Det var slik forholdet vårt begynte. Mohammad hadde et mildt sinn, og han skrev dikt som han leste for meg. Etter hvert begynte vi å lese bøker. Dette forholdet varte i to og et halvt år, til vi i 1972 bestemte oss for å gifte oss.

I årene etter revolusjonen gjenopptok Irans forfatterforening sin virksomhet, og Mohammad ble valgt inn i styret. Det fantes uenigheter i foreningen, for eksempel om statuttene, der noen kritiserte dette punktet: «Ytrings- og tankefrihet bør gjelde uten noen begrensninger eller unntak.» Men de som trodde på ytringsfrihet, slik som Mohammad, holdt på sine prinsipper. Selvfølgelig trodde vi fortsatt at etter revolusjonen ville det være slutt på sensur, at bøker og publikasjoner ville bli utgitt usensurert, men vi skjønte snart at det ikke var tilfelle. Forfatterforeningen og dens medlemmer har helt siden begynnelsen av revolusjonen stått under politisk press fra den nye regjeringen. Foreningens kontor ble ganske snart stengt, og medlemmene hadde ingen steder å møtes. Flere av medlemmene som satt i forfatterforeningens styre i begynnelsen av revolusjonen, emigrerte fra Iran i løpet av de første årene. Mens andre, slik som Mohammad Mokhtari, Hushang Golshiri, Simin Behbahani, Reza Beraheni og flere andre forfattere, ble igjen og møtte selvfølgelig store vanskeligheter.

Forskjellene i interesser og politisk oppfatning blant medlemmene av forfatterforeningen var store. Mohammad kritiserte senere denne hendelsen i forordet til boken Menneske i moderne poesi, så vel som i boken Utøvelse av toleranse. Han erfarte etter hvert at foreningen burde jobbe med forfatternes fagpolitiske saker og ytringsfrihet for alle, i stedet for å være opptatt av politiske uenigheter.

Etter hvert førte regjeringens sensur og press mot foreningen og dets styremedlemmer til at møtene måtte holdes i hemmelighet i hjemmene, og i praksis hadde aktiviteten gått under jorden. Det hersket mye spenning og uro. Men til tross for alle trusler hadde han og de andre medlemmer av foreningen troen på arbeidet. For dem hadde det å bevare foreningen, sikre dens uavhengighet og å unngå at den ble statlig, høyeste prioritet.

Politisk sensur og kvelning av landets kulturmiljø førte til at 134 forfattere, poeter, oversettere, forskere og kritikere skrev et brev der de forsvarte sin rett til ytringsfrihet som forfattere, og sine fagpolitiske rettigheter som medlemmer av foreningen.

Med publiseringen av brevet økte presset mot medlemmene i foreningens styre betydelig. Det skapte et vendepunkt, slik at man kan dele foreningens historie inn i før og etter dette brevet. Medlemmene i styret ble utsatt for mye urett. Det begynte med at styremedlemmer som Golshiri, Mokhtari, Pouyandeh, Koushan og andre, ble innkalt til avhør.

I avhørene ble det gjentatte ganger hentydet til de planlagte drapene på forfatterne. Det ble for eksempel sagt: «Du har krysset noen røde linjer. Det kan hende det plutselig inntreffer en hendelse med deg på gaten en dag. Eller at det skjer et ran på jobben din, og du blir pekt på.»

**

Mange er av den oppfatning at det at 134 forfattere skrev og publiserte brevet, førte til at Den islamske republikkens dype nag ble omdannet til planlegging av drap på brevets forfattere. Den lange underskriftslisten ble til en dødsliste. Øverst på listen sto ifølge tilståelsene fra en av Mohammad Mokhtaris drapsmenn, Mehrdad Alikhani, syv navn: Houshang Golshiri, Mansour Koushan (som senere kom til Norge via ICORN og ble fribyforfatter i Stavanger), Ali Ashraf Darvishian, Mohammad Ali Sepanlou, Mohammad Jafar Pouyandeh, Amir Hassan Cheheltan og Mohammad Mokhtari.

**

Mohammad gikk en tur ute i gatene, i en time eller to hver dag. Det ga ham konsentrasjon til skrivingen og diktningen. Etter mordene på Dariush og Parvaneh Forouhar (22. november 1998), rådet vi ham til ikke å gå mer. Men i et hus er det av og til nødvendig å kjøpe noe. Denne dagen gikk han ut for å kjøpe melk eller ost. Det var en torsdag. Få minutter at han forlot huset, kom han inn igjen. Jeg spurte: «Hva skjedde?» og han svarte: «Det regner.» Han tok paraplyen med seg og gikk.

Senere fikk vi tilbake trekket til denne paraplyen, sammen med to kuponger han hadde hatt i lommen.

Denne hendelsen, hvis det er riktig å bruke ordet hendelse for å beskrive det som skjedde, satte oss helt ut en stund. Barna ble traumatisert, og det er helt naturlig. Sohrab var bare 12 år på den tiden. Siavash var gift, men han var fortsatt sterkt knyttet til sin far. Disse skadene leges aldri. Uansett hvor sterk du er, og uansett hvor hardt du prøver å komme i balanse med deg selv og omverdenen igjen, er det nesten umulig. Men hver av oss prøvde å gjenfinne balansen gjennom noe som gjorde oss sterke innenfra, og Sohrab, selv om han var ung og veldig avhengig av sin far, klarte over tid å gå i riktig retning.

Tilfluktsstedet mitt ble poesien og malingen. Jeg fordypet meg vanvittig i malingen. I løpet av seks måneder etter denne hendelsen malte jeg mer enn 100 bilder. Jeg tok de fleste av disse med til Tyskland (og deretter til Sverige) og stilte ut i flere byer.

Mens jeg var i Tyskland en stund, på invitasjon fra Heinrich Böll, malte jeg bortimot 60 bilder. Jeg husker at da jeg begynte med dette, jobbet jeg også om natten. Energien jeg hadde inni meg fikk bare utløp på denne måten.

Maleriene mine var fulle av farger, fulle av liv. Det forundret mange av de besøkende på utstillingene mine. De forventet sannsynligvis å møte kalde, mørke farger, farger som var nærmere døden enn livet. Det var da jeg skjønte at det fantes noe inni meg, som kjempet for livet og klamret seg fast ved hjelp av disse fargene. Sinnet jeg hadde inni meg, ble forvandlet til liv gjennom maleriene og poesien. Mohammad fortsatte å leve inni meg. Jeg ønsket å kunne fortsette å gjøre mine erfaringer og leve videre. Jeg ønsket å være til stede og oppleve dagen rettssaken startet. Dette håpet krevde livets utålmodige nærvær. Det er dette som har holdt meg på bena, helt frem til i dag.

Utenfor beretningene

Mohammad Mokhtari, Mohammad Jafar Pouyandeh, Parvaneh og Dariush Forouhar, Majid Sharif, Pirouz Davani, Ebrahim Zalzadeh, Ali Akbar Saeedi Sirjani, Ghaffar Hosseini, Ahmad Miralaee, Siamak Sanjari, Ghaffar Hosseini, Ahmad Tafazoli, Hamid Hajizadeh og hans ni år gamle sønn Karun, var blant de kulturelle og politiske personene som Den islamske republikk planla og utførte mord på, senere kjent som «kjedemordene».

Hva motiverte til drapene på disse forfatterne og kulturelle og politiske personene?

Svaret ble avdekket noen måneder senere, utpå høsten, etter oppfølging fra familiene til de drepte, deres advokater, og mediene som på den tiden hadde en viss grad av ytringsfrihet. Den daværende regjeringen fremmet politiske reformer, og erklærte at gjerningsmennene og de involverte i disse drapene var ansatte i departementet for etterretning og sikkerhet, men stemplet dem som «kjeltringer som handlet på egen hånd».

Men realiteten er at det ikke hadde skjedd noen selvtekt. Dokumenter som ble publisert etter at de som utførte drapene ble arrestert, viste at etterretningsminister Ghorbanali Dorri-Najafabadi ikke bare visste om attentatene, men at han som mujtahid-tjenestemann (rettslærd av høyeste rang) hadde utstedt en fatwa der han godkjente noen av drapene. Etterretningsministeren i Iran velges etter øverste leders skjønn.

Dorri-Najafabadi trakk seg etter at bakgrunnen for attentatene ble kjent, men han ble aldri tiltalt eller tvunget til å avgi forklaring. Hans rådgiver Saeed Emami og hans stedfortreder Mostafa Kazemi ble arrestert, som topplederne som planla og forberedte «kjedemordene» i regjeringens viktigste sikkerhetsapparat, sammen med teamet som utførte drapene. Saeed Emami, som etter sigende skal ha hatt et nært forhold til Ali Khamanehe, døde på mistenkelig vis i varetekt mens han var under etterforskning. Politiske myndigheter erklærte dødsårsaken som selvmord, en påstand verken folk, politiske aktivister eller familiene til de drepte trodde på. Advokatene til familiene uttalte senere at alle Saeed Emamis uttalelser og avhørspapirene hadde forsvunnet.

Drapene ble planlagt under et politisk program som het «Kulturell invasjon». Programmet var forankret i ordene til lederen av Den islamske republikken, Ali Khamenei, som gjentatte ganger sa: «Fienden angriper oss gjennom kultur.» Faktisk betraktet han ytrings- og tankefriheten til forfattere og kunstnere som et uttrykk for fiendskap til hans islamske regime. Saeed Emami, som kan kalles en elev av Khamenei, sa i en tale med henvisning til navnene på styremedlemmene i forfatterforeningen: «De vil mullaene til livs.» Programmet for drap på kunstnere, diktere, oversettere, forfattere og innflytelsesrike politiske personer, ble utformet og implementert basert på denne oppfatningen.

Flere år etter drapene, da også jeg ble avhørt i det samme sikkerhetssystemet, var et av spørsmålene forhørslederen stadig stilte meg: «Hvor skal dette ende? Må ikke den likestillingen du snakker om, komme i konflikt med de rettslærdes styre? Og må ikke du stå til ansvar for dette?»

Den 27. januar 2001 dømte femte avdeling i Teherans militærdomstol tre av de 18 tiltalte i saken om kjedemordene på forfattere og politiske personer til døden, 12 ble dømt til fengsel (mellom to og et halvt år og livstid) og tre frikjent. Fordi familiene til ofrene for kjedemordene erklærte sin motstand mot dødsstraff, ble de som var dømt til døden ikke henrettet, men fikk i stedet mellom tre og ti års fengsel.

Etter folks oppfatning er drapene fortsatt en uoppgjort forbrytelse.

I disse dager, mens protestene i Iran gir større håp om regimeskifte enn noen gang, er ønsket til de etterlatte etter disse drapene og mange andre, at Den islamske republikkens fall skal å gi dem mulighet til å søke rettferd gjennom en rettferdig rettssak.

Fakta om Asieh Amini

• Asieh Amini ble født i Iran i 1973.
• Etter å ha studert journalistikk ved Tabataba’i University i Teheran, virket hun som journalist og menneskerettighetsaktivist. Hun drev mellom annet nettstedet ‘Women in Iran’ og startet ‘Stop Stoning Forever Campaign’ som del av arbeidet med å redde unge kvinner som var dømt til døden for usømmelig atferd.
• I 2007 ble hun fengslet etter å ha demonstrert for kvinners rettigheter.
• I 2009 ble situasjonen i Iran farlig for henne, og hun kom til Trondheim som fribyforfatter, fulgt av ektefellen Javad Montezari og datteren Ava.
• Amini er en av Irans mest profilerte motstandere av dødsstraff og har fortsatt engasjementet fra Norge, blant annet som styremedlem i Norsk PEN.
• Hun har publisert tre diktsamlinger samt dusinvis av avistekster.
• I 2012 mottok hun en pris fra Oxfam Novib/PEN International og i 2014 Ord i grenseland-prisen som gis til skjønnlitterære, kvinnelige forfattere som er forfulgt, truet eller fengslet.
• Amini har en master i Tverrfaglige kulturstudier, Mangfold og Likestilling fra NTNU og har siden 2022 sittet i styret for Trøndelag Teater og Trøndersk forfatterlag.

Fakta om Javad Montazeri

• Javad Montazeri ble født i Iran i 1968.
• Etter å ha tatt en Bachelor i fotografi ved Azad University of Arts, arbeidet han som fotojournalist og -redaktør, først i Iran, siden for nyhetsbyrået Reuters og fotobyråer i Europa og USA.
• Han har publisert i kjente magasiner og aviser som Time, Newsweek, The New York Times, Spiegel, El Pais, Figaro, Le Express og El Mundo og hatt utstillinger i Paris, London, Italia, Hellas og Kypros. Han har mottatt fleire priser i Iran og internasjonalt.
• I 2009 kom han til Trondheim sammen med ektefellen Asieh Amini og datteren Ava.
• Han har hatt oppdrag for Adresseavisen, NRK Trondheim, Fylkesarkivet i Vestland (Leikanger) og Trondheim folkebibliotek. I dag er han frilansfotograf, dokumentarist og kursholder.