Etter 22/7 har den norske offentligheten flommet over av artikler og bøker som på en eller annen måte behandler eller knyttes til de overveldende begivenhetene som fant sted denne dagen. Jeg har lest noen av dem.

Verken Spartacus forlag eller eg hadde førestelt oss at Hjertets kulturhistorie skulle nå utover Noregs landegrenser i særleg grad. For fleire forlag sa først nei til å gi ut boka, og den første omsettinga sat langt inne. Boka er nå seld til 19 land og blir i år omsett til kinesisk og amharisk.

Det nasjonale aspektet ved den nasjonale historien er ikke nødvendigvis poenget.

Lærebøkene er fraværende i en skoledebatt der de burde stå i sentrum. Egentlig burde de stå sentralt også i alminnelig litteraturdebatt. Det gjelder bøkene i mange fag og på mange trinn. For eksempel historiebøkene i videregående skole.

Den spanske historien er full av skjebnesvangre sammentreff, fatale mønstre og konkurrerende historiske myter. Den er dermed et fengende, men også farlig stoff for populærhistoriske framstillinger. To nye utgivelser begir seg inn i Spanias fortid med svært ulike holdninger.

Om det er vanskelig å oversette fra et så nært beslektet språk som svensk? Om en norsk oversetter kan bli lurt av alle de falske, svenske vennene som fins der ute? Om det er lettere å gå i baret når man oversetter fra svensk enn fra for eksempel engelsk? Ja og nei.

I nær 25 år lurte Trygve Hegnar og Kapital sine lesere. Side opp og side ned ble tatt rett fra tyske magasiner uten kreditering av opphavet. En hel svensk bok ble behandlet på samme vis. Hvorfor gjorde han det? Og hvorfor er det ingen som bryr seg?

Til bords med Aschehoug, Cappelen Damm, Kagge, Gyldendal og Versal – eller åtte oversatte kokebøker. Et flott selskap, men hvordan er det med språket?

Det finnes ett avgjørende og uomgjengelig spørsmål en leser før eller seinere må stille seg når hun leser de tekstene vi samler under den løse sekkebetegnelsen sakprosa. Hva er det egentlig som fanger oppmerksomheten vår i denne måten å skrive på? Og til hvilket område henfører vi denne fascinasjonen; til sakens – dvs. kunnskapens eller virkelighetens – område eller til prosaens – dvs. skrivemåtens eller litteraturens – område? Eller kan det være slik at fascinasjonen for det ene ikke lar seg løsrive fra fascinasjonen for det andre?

Det gis ut altfor mange mangelfullt oversatte sakprosabøker. Svikter kvalitetskontrollen i flere ledd? Bør kritikere begynne å bedømme oversettelsene i seg selv?

”Kulturradikalisme” er en ullen betegnelse som ikke klarer å fange opp politiske vesensforskjeller. To bøker nærmer seg fenomenet fra hver sin kant.

En cupcake består av mel, smør og sukker. Men symboliserer de pastellfargede godbitene også feminismens død?

Jeg har møtt noen av dem som ikke helt kan eller vil akseptere de rammene som er trukket rundt det norske politiske fellesskapet, det såkalt ekstreme islamkritiske høyre. På hvilken måte er de ekstreme og hvordan skal vi forholde oss til dem?

Et såpass trivielt tema som hvordan et pensum på et studieemne skal etableres, viser seg å berøre mange spørsmål som både er politisk og økonomisk viktige. Forskjellige hensyn skal avveies ved etableringen av pensum, både når det gjelder studentenes læring, representasjon av faglige perspektiver og pedagogisk kvalitet. Imidlertid er vi neppe tilstrekkelig bevisste på at hvordan vi setter opp et pensum, faktisk kan ha vidtrekkende konsekvenser for hvordan akademisk litteratur kommer til å bli produsert i fremtiden.

Kvinnerevolusjon og finansskandaler har endret moderne styrearbeid. Ansvar, ledelse og formelle krav krydres med en spennende blanding av følelser, engasjement, sterke personligheter, maktkamp og drama. Gjenspeiles dette i dagens styrelitteratur? Bli med Prosa inn i norske styrerom.

Litteraturens trollkvinneskikkelse har samisk tilhørighet, er underjordisk og overjordisk, eksotisk sensuell og både skremmende og tiltrekkende. I Liv Helene Willumsens historiske materiale er bare ca. fem prosent av kvinnene som ble henrettet som hekser på 1600-tallet, samer.