Barnesakprosa 2022: et overblikk

Om jeg skal oppsummere inntrykket av sakprosaåret 2022 for barn og unge i én setning, så må det være at utgivelsene plasserer seg på en skala fra tekster med direkte barnehenvendelse gjennom appellfaktorer som «ekstrem», «skummel» og «bæsj» til tekster som er så allmenne og lite barnerettet at det er bilder og formgiving som gjør bøkene til barnebøker.

Egentlige voksenbøker?

I 2022 og noen år framover er «åpen klasse» i Brageprisen viet sakprosa for barn og unge. Det er påfallende at tre av de nominerte er blant de av fjorårets barnesakprosabøker som i størst grad framstår som skrevet for en voksen leser.

Bragepris-vinneren i kategorien ble den ambisiøse og kompetente Rigel, urettens ekko av Ida Larmo, om senkingen av fangeskipet «Rigel» i november 1944. Den kan regnes blant de aller beste norske dokumentar-tegneseriebøkene, men det er vanskelig å se hva som gjør den til ei bok for barn eller ungdom. Det er ingen barneroller i teksten, jeg ser heller ingen eksempler på at forfatteren legger til rette for at barn skal forstå. I nettbokhandlene står den med «aldersnivå: voksen».

Det er nesten så man kan se for seg diskusjonen i Strand forlag da de meldte på boka («De kommer til å merke at dette ikke er ei bok for barn og ungdom!?» «Det er vel lov å prøve, vel?») og i juryen som vurderte boka før den ble nominert («Er dette egentlig ei barnebok?» «Hallo!? Det er tegneserie! Tegneserier er for barn!»).

Når boka først var nominert, var det åpenbart at den er en velfortjent vinner. Men det er et vanlig paradoks i litteraturpriser for barn og ungdom; prisene går til de bøkene som taler best til de voksne jurymedlemmene. Til slutt i denne artikkelen skal jeg liste opp de fire bøkene som burde vært nominert til Brageprisen, dersom tydelig barnehenvendelse hadde vært et avgjørende kriterium for juryen.

Fotball og dødsdommer

Det samme spørsmålet om tekstens målgruppe gjelder for nominasjonen av Peder Samdals fotballdokumentar Mer enn en klubb. Samdal skriver om 11 fotballag fra tre verdensdeler med vekt på lagets historie eller merkevarebygging. Noen er heltehistorier og noen er kritiske og ambivalente historier.

Det er et godt gjennomført forsøk på å forklare fotball i lys av samfunnet, og samfunnet i lys av fotball. Men jeg er usikker på om det er ei barne- og ungdomsbok. Min bror (53) ville nok ikke opplevd dette som ei barnslig bok hvis han fikk den i gave.

La oss sammenligne Samdals bok med årets andre fotballbok, Historia om Erling Braut Haaland av Ørjan Zazzera Johansen. Der ser jeg at Johansen henvender seg til unge lesere og inviterer dem inn i problemstillingene. Boka er en av de beste idrettsbiografiene jeg har lest for barn og unge, og jeg liker særlig at Johansen drøfter de valgene som har vært gjort av trenere, managere og Haaland selv i ulike faser i karrieren.

Den tredje av de brageprisnominerte bøkene er Aina Bassos Dei dødsdømde. Det er ei godt skrevet og komponert bok som viser fram ulike sider av norsk rettshistorie. Den røde tråden er mennesker som ble dømt til døden, enten det var som følge av hekseprosesser eller for forbrytelser som incest, giftmord og landssvik. Her møter jeg samme type allmenn tekst som hos Larmo og Samdal. Hvis de enkelte tekstene hadde blitt trykt i avisenes helgebilag eller i blad som Aftenposten historie, ville ingen ha reagert på at de var for mye barnerettet. Jeg spår at den eventuelle heftede utgaven av denne boka vil ha et enda voksnere omslag enn førsteutgaven.

En pussig uoverensstemmelse blir synlig når Dei dødsdømde leses side ved side med Ingelin Røsslands Giftige fakta, den femte boka i hennes lettlestserie. Begge omtaler den svensk-norske giftmordersken Sofie Johannesdatter (1839–1875). Basso sier at hun ble halshogd, mens Rossland mener at både Sofie og en engelsk samtidig giftmorderske ble hengt. Det kan se ut som om Rossland i sitt arbeid med å forkorte teksten, har forenklet fakta til samme dødsmåte for begge.

Morderen Jesus

Faktagrunnlaget er det største problemet med ei anna lettlest-faktabok i år også. Helt siden Cecilie Winger i 2013 skrev i Skumle skurker og mystiske mordere at «Hvis en bonde på 900-tallet ikke brygget øl til jul, måtte han betale 3 øre til biskopen», har jeg lest hennes bøker med skepsis. Her blir en kjerne av sannhet rotet til av absurde detaljer. Hvor mange biskoper fantes i Norge på 900-tallet? Hvor innarbeidet var kristenretten? Brukte de «øre» som myntenhet?

I årets bok, Jesus på 1-2-3, putter hun inn to historier fra det apokryfe Tomas’ barndomsevangelium i ei bok som ellers formidler kjent stoff. Jesus dreper barn han er uenig med, og han dreper læreren sin. Hvis Winger hadde lest Wikipedia-artikkelen om Tomas’ barndomsevangelium, eller boka som er sitert der, så ville hun ha visst at «hevnunder» hvor Jesus straffer den som opponerer mot ham, er en folkelig tekstsjanger fra ei tid da det var konflikter mellom folk som trodde på Jesus, og dem som ikke gjorde det.¹ Men Winger bryr seg ikke om tekstens historiske kontekst, hun aksepterer fortellingene som sanne, og forklarer hevnunderet individualpsykologisk: «Dette ligner ikke helt på sånt vi ellers vet om Jesus. Kanskje man blir litt bøllete før man venner seg til slike superkrefter? Hva ville du selv gjort?»

Enten er denne boka en arbeidsulykke fra Cappelen Damm. Eller så kan vi også oppfatte den som et slags tidsskille i den norske kulturens fortellinger om Jesus: Hvis man ikke tror at fortellingene om Jesus er sanne, i noen betydning av ordet, så er det likegyldig om vi gjengir bibelhistorier som mange tror på, eller om vi gjengir apokryfe historier som ingen, noe sted i verden, tror er sanne. Dette er Jesus-fortellinger fra en postkristen kultur, og det er antagelig slik barn fra andre religioner har lest om sine hellige skikkelser i vestlige bøker i mange år allerede.

Ikonoteksten

Her passer det å presentere begrepet ikonotekst. Dette er et uttrykk fra bildebokforskningen skapt av den svenske litteraturforskeren Kristin Hallberg i artikkelen «Litteraturvetenskapen och bilderboksforskningen» i 1982. Ikonotekst-begrepet betoner at det er i samspillet mellom to semiotiske system, tekst og bilder, at bildebokas egentlige tekst oppstår.

Det er ikonoteksten som forvandler noen av de sakprosatekstene jeg anmelder her, fra å være en fagtekst for et allment publikum i alderen ti til hundre år, til å være ei tydelig barnebok.

I lisensproduktet Kokebok fra Kardemomme by er kjerneteksten – oppskriftene – skrevet for voksne, og ikke tilpasset for barn. Bildene fra den nye animasjonsfilmen og tekster fra filmen er den delen av ikonoteksten som forteller kjøperne at dette muligens er ei barnebok.²

Dyrebøkene

Bøker om dyr utgjør alltid en tallmessig stor del av barnefagbøkene. Bøkene bruker ulike appellfaktorer for å trekke unge lesere inn i stoffet: søte dyr, skumle dyr, ekstreme egenskaper, snille dyr og flinke dyr.

En av mine favoritter er Synnøve Borge. Rådyr er hennes niende bok i serien med dyrebeskrivelser. Årets bok er illustrert av Jens Kristensen, og han er den tredje illustratøren hun bruker, etter Lise Myhre og Nora Brech. Borge skriver fortellende tekster hvor lærdommen om dyrenes liv og atferd er bakt inn. Vi lever oss inn i livet til rådyrkalven gjennom dens første sommer. Borge stopper presist og bevisst like før det punktet hvor dyret blir personifisert på Disney-måten. Dyret har ikke navn, og den allvitende forfatteren forteller oss hva dyret sanser, uten å forsøke å tillegge det tanker.

Kristensen har en mer naturalistisk strek enn Myhre og Brech, så et stykke på vei framstår dette som ei allalderbok like så gjerne som ei dedikert barnebok. Når både tekst og bilder virker allment rettet som her, er det bare noen små grep som etablerer dette som barnebok: formatet, illustrasjonsgraden og du-henvendelse på bokomslaget.

Line Renslebråten gjør den samme balanseøvelsen i boka Helter fra dyreriket. Hun veksler mellom overblikk over tema som «dyr i transport» og «hunder i verdensrommet», og korte fortellinger om kjente enkeltdyr. På samme måte som Borge unngår hun å dikte inn hva dyrene tenker. Og på samme måte som hos Borge er det illustrasjonsgraden og du-henvendelse på omslaget som etablerer boka som barnebok. Teksten i seg selv kan leses av voksne uten at den oppleves som barnslig.

Unni Vik har valgt den alle mest barnerettede innfallsvinkelen med boktittelen Kan bakteriar bæsje? Boka er kort, lettlest, poengtert og bedre enn tittelen får deg til å tro. Den gir lyst til å lære mer. Etter å ha lest boka kan ungene bidra til praten ved middagsbordet med bakteriefakta som at bakteriene bæsjer gull og promper oksygen.

Line Halsnes er gjennomført profesjonell og konsekvent i redigering av sine bokprosjekt. Alle artene som omtales i Tøffe dinosaurer får tre dobbelsider hver, etter samme struktur: eksteriør, adferd og «interiør», med knokler og innvoller. Hvis du i tillegg har sett bilder fra Halsnes’ dinosaurforestillinger, så skjønner du at hun går inn i stoffet med både armer og bein.

Kongelige dobbeltbiografier

Det kom to ulike kongebøker i fjor, begge antagelig motivert av kongeparets 85-årsdager. Lise Osvolls bok Sonja og Harald er en velvillig og sympatiserende dobbeltbiografi som følger begge fra barndom til nåtid.

Mens Osvoll skriver konsekvent biografisk, veksler Kristin Storrusten i Konge! mellom å skrive biografi, statsvitenskap og norsk historie tilbake til 1905. Hun forteller, forklarer og drøfter. Og hun gjør det eksemplarisk godt. Når kong Harald gjennom hele boka opptrer som tegneseriefigur med autentiske sitat i snakkeboblene, blir boka et godt eksempel på parallelle teksttyper og fortellermåter gjennom sidene.

Biografier for de minste

Det er ei scene i generasjonsfilmen «Baby boom» (1987) som jeg tenker på hver gang jeg møter bøkene i Gyldendal-seriene «Små folk – store drømmer» og «Min første biografi». Når Diane Keaton tidlig i filmen innser hvilke forventninger som stilles til små barn i storbyens øvre middelklasse, havner mor og barn på et power learning-kurs, hvor babyen utsettes for en serie fire sekunders bildeflash av land, tv-kjendiser og annen kunnskap.

Jeg får noe av den samme følelsen når Gyldendal mener at det er viktig å introdusere tre- til seksåringer for livshistorien til Gro Harlem Brundtland og Frida Kahlo. Ytre sett er seriene et slags svar på en mulig trend i den kultiverte klasses barneoppdragelse. Litt pussig, men stort sett harmløst. Det er ikke noe rarere at noen foreldre vil lære barna sine om Coco Chanel og Ruth Ginsberg, enn at andre foreldre kjøper Spiderman-pysj til treåringen eller har Frost-karaoke med barna sine.

Så har seriene også noen åpenbare feilskjær. Det må være vanskelig å forklare fireåringen hvorfor det står «aldri mere strikkepinner!» på en demonstrasjonsplakat fra Gros oppvekst, og det er taktløst å presentere holocaust-offeret Anne Frank i en serie med forbilder og trendsettere.³

Den originale, spanske serien «Små folk – store drømmer» er skrevet av Isabel Sanchez Vegara. Serien «Min første biografi» har Gyldendal selv utviklet over samme lest. Kombinasjonen av strengt seriekonsept, svært kort tekst og nye forfattere for nesten hver bok får meg til å tro at forlagsredaktøren har en sentral rolle i arbeidet med bøkene.

Årets tre bøker i «Min første biografi» er Cecilie Skog om Liv Arnesen, Hilde Louise Asbjørnsen om Pushwagner og Marianne Bergsmark/Helene Uri om Sigrid Undset. Bøkene har hver sin illustratør, henholdsvis Lise Osvoll, Anette Moi og Ingunn Dybendal. Og alle tre bøkene har visuelle ledemotiv gjennom boksidene: en rød anorakk hos Liv, solbrillene til Pushwanger og en trehest hos Sigrid.

Den beste måten å møte denne bokserien seriøst på, er å ta utgangspunkt i at Gyldendal tuller når de sier at de lager bøker for barn i alderen tre til seks år. Bøkene passer bedre for småskolen, alt annet blir absurd.

Å sette ord på det

Helene Uri har skrevet Rare ord, hvor hun forklarer 426 ord for leseren. Dette er ei bok som varierer mellom enkle ordbokaktige realforklaringer («en grobian er en frekk og uhøflig fyr») og mikroessay om lingvistikk – som med «noaord» og «retorisk spørsmål». Boka har både ord som er ukjente fordi de er gamle («laps»), og ord som er ukjente fordi de er fagord eller fremmedord («libelle»). Jeg sitter igjen med mange smil etter å ha lest, og det er vel ikke noe merkeligere med en åtteåring som vil lære seg rare ord, enn med åtteåringer som kan navnet på 50 dinosaurarter?

Rot og Bjørne leker med følelser av Hege Østmo-Sæter Olsnes er ei faktabok med enkel regi. De to merkelige dyrene Rot og Bjørne kjenner vi fra før, fra en serie med fire småbarnsbildebøker som begynte i 2019. Denne gang får de et oppdrag, en flosshatt, og en bunke lapper med stikkord. De skal «leke og lære om følelser». De definerer, diskuterer og dramatiserer på en måte som føles meget barne-tv-aktig. I en nærmere lesning kunne man ha diskutert om forfatteren og figurene løser hver enkelt definisjon godt, men i denne omgang vil jeg bare konkludere med at det er et overraskende effektivt bok-konsept.

To slags sjørøvere

Det kom ut to ulike sjørøverbøker i fjor. Ei av Anders Totland og ei av Steffen R.M. Sørum. Sørums vinkling i Pirater fra hele verden er tradisjonell, med historielinje fra antikken til Eritrea og tyngdepunkt i 1700-tallet. Sørum skriver i Leseløve-serien, og befinner seg innenfor den gamle, vanskelige kunstarten å forkorte et stort fagfelt ned til det nivået hvor kort nok står i fare for å kollidere med upresist, men det gjelder jo mange fagbøker for barn.

Totland skriver i Norske sjørøvarar om ulike former for piratvirksomhet i norsk historie fra 1393 til 1808, og med et sluttkapittel om nåtidas pirater i Adenbukta. Totland trekker piratene tettere inn i allmennhistorien enn det Sørum gjør, men møter da samtidig problemet med hvor mye historisk forkunnskap man kan forvente hos leserne på 12 år.

Både Totland og dinosaurforfatteren Line Halsnes veksler mellom forfatterskap og å formidle egne bøker gjennom turneer for Den kulturelle skolesekken (DKS). I begges tilfeller er ei ny bok ikke bare ei bok, men også et innsalg av nytt program for et nytt år med DKS.

Kulturrådets innkjøpsordning hadde plass til bare ei av bøkene, og valgte Sørum. Dette ble drøftet i en artikkel på nettstedet barnebokkritikk.no i høst, der Guri Fjeldberg konkluderer med at Sørum presenterer stoffet best.⁴

Alternative Brage-kandidater

Jeg begynte denne artikkelen med å peke på at tre av de fire brageprisnominerte bøkene framsto som allalderbøker, eller som voksentekster plassert inn i en barnelitteratur-setting.

Den fjerde nominerte til Brageprisen var Det kuleste fra vikingtiden av Martin Aas. Førsteinntrykket mitt av denne boka var at den ropte litt for høyt, og med litt for naive tegninger i litt for friske farger. Den bruker alle grepene som voksne kritikere blir skeptiske av. Men når vi kommer bak alt kjekkaseriet finner vi mye bra: ei intelligent tidslinje, en god, redegjørende tekst, en synlig forfatter som resonnerer og noen tegneseriesider som spissformulerer viktige hendelser.

Hvis jeg skulle ha valgt ut de fire bragenominerte, ville Aas fremdeles vært med. I tillegg ville jeg ha nominert Synnøve Borges Rådyr, fordi den våger å være ei fortellende fagbok hvor kunnskapsstoffet faller nesten usynlig på plass.

Kristin Storrustens Konge! burde også vært nominert. Hun forteller, forklarer og drøfter eksemplarisk godt med god bevissthet om leseren.

Den fjerde jeg ville ha nominert, og den jeg synes burde ha vunnet Brageprisen for beste sakprosabok for barn og unge 2022, er Anna Fiskes Museum. Boka er skrevet på oppdrag fra det nye Nasjonalmuseet, til en rolle som institusjonens suvenir eller appetittvekker. Men den går lang utenpå dette oppdraget, fordi den «autoriserte» stemmen til guiden Ylva i boka blir mikset med replikker fra de mange barna hun viser rundt. Barnas replikker veksler mellom lek og tøys, og god innsikt forkledd som naive kommentarer. Barnestemmene har mye klokt å melde om de mange kunstverkene som gjengis indirekte i Fiskes strek gjennom boka. Jeg spår at vi kommer til å høre mer om denne boka senere, når litteraturviterne skal nøste opp de mange stemmene og doble budskapene gjennom boka.