Amy shamblen n1ogfmg fae unsplash
Foto: Unsplash

«Allerede før boken er åpnet» – om (in)habilitet i litteraturkritikken

13.12.2022

Når blir en kritiker inhabil? Eller: Finnes egentlig den uavhengige vurderingen?

Se det for deg: Litteraturanmelderen har fått e-post! Redaktøren har sendt henne et anmelderoppdrag, en av høstens norske utgivelser vedlagt som PDF. Anmelderen stanser opp et lite sekund. Vet redaktøren at hun faktisk var i en heftig avisdebatt med denne forfatteren for syv år siden? Eller tenk deg at anmelderen og forfatteren festet sammen på Banknatten i Lillehammer i 2019. De satt lenge og snakket om Joan Didions fortreffelighet. Og spanderte ikke forfatteren øl på Haakons pub samme kveld? Dersom anmelderen takker ja til oppdraget, hvordan ville dette kjennskapet ha preget anmeldelsen? Og ville det i det hele tatt vært et problem?

Jeg har snakket med en håndfull kritikere og én psykolog om litteraturanmelderes habilitet.

Presten i menigheten

Jeg treffer Preben Jordal, litteraturanmelder i Aftenposten og fungerende leder for Norsk kritikerlag, i foajeen på universitetsbiblioteket i Oslo. Han snakker om Kritikerplakaten, Kritikerlagets vedtatte retningslinjer for habilitet (se nederst).

– Det blir litt som veitrafikklovens tredje paragraf, at man skal være «aktpågivende i trafikken». Det er veldig runde formuleringer.

Jordal har nok et poeng. «Kritikeren skal verne om sin integritet og uavhengighet», lyder plakatens første punkt. Det er vanskelig å være direkte uenig i dette. Allikevel ble plakaten kritisert av Bernhard Ellefsen og Sigurd Tenningen i en beryktet leder i Vagant i 2011. De advarte mot å redusere anmelderen til en forbrukerjournalist som vurderte kunstverk som om det var en «hvilken som helst salgsartikkel på linje med mobiltelefoner eller posesupper». Ellefsen og Tenningen tok til orde for en «inhabil, ikke-objektiv og aktivistisk litteraturkritikk.»

– Jeg er enig i mange av synspunktene til Ellefsen og Tenningen, sier Jordal. – Det er naturligvis viktig å opplyse om eventuelle bindinger, men et kjennskap eller vennskap kan fungere ansporende i en kritikktekst.

Jordal var med i Vagant-redaksjonen en periode før Ellefsen og Tenningen kom inn. Kan synet på habilitet være et utslag av å tilhøre samme redaksjonstradisjon?

– Vi var ikke i Vagant på samme tid, men i likhet med dem har jeg en grunnleggende skepsis til vedtatte sannheter, som for eksempel dette med at man ikke skal kunne skrive om sine venner. Det kunne vært interessant å gjøre det, og det er mulig, det handler bare om hvordan man gjør det. Å være en innforstått anmelder kan være et godt utgangspunkt for å skrive interessant.

Jordal trekker frem anmeldelser i New York Review of Books der en ekspert som kjenner et fagfelt anmelder flere bøker samtidig.

Preben jordal foto
Preben Jordal. Foto: Aftenposten

– Dersom noen skulle gitt ut en bok i Norge om gnostisisme, hvor mange kunne anmeldt en sånn bok? Da må man kunne anmelde sin tidligere student, studiekamerat eller veileder.

Jordal mener at fagformidlingen er viktigere enn spørsmålet om habilitet.

– Habilitetstanken må ikke komme i veien for en kompetent lesing.

Jordal vektlegger at mye handler om redaktørens valg og hvilken kritiker man kobler til hvilken bok. Da Morgenbladet tidligere i år anmeldte Bernhard Ellefsens essaybok om klima og miljø Det som går tapt, måtte redaksjonen finne en ekstern anmelder ettersom Ellefsen er bokansvarlig i samme avis. Valget falt på Arne Johan Vetlesen.

– For Ellefsen er jo det gefundenes Fressen. Det er stas å bli anmeldt av selve nestoren innenfor miljø- og etikkfeltet. Men hvis man hadde ønsket seg en mer kritisk anmeldelse, måtte man nok ha funnet en annen. Vetlesen er jo «prest i menigheten», sier Jordal, og spekulerer i hva slags lesning for eksempel Nils August Andresen i Minerva kunne gitt boken.

Kritikk som åndsverk

Da Karl Ove Knausgård kom med debutromanen Ute av verden i 2004, var Jordal en av få anmeldere som kritiserte boken sterkt. Jordal og Knausgård var ikke venner, men de kjente hverandre fra Vagant-miljøet i Bergen. Jordal sier han nok var strengere med Knausgård enn han ville vært med andre debutanter fordi han mente potensialet var så mye større enn det Knausgård leverte.

Jordal blir engasjert når han snakker om kritikk som tekst. Han forklarer hvordan tekstens «jeg» er en retorisk størrelse som kan hisse seg opp eller bli myk, og at dette i sin tur kan gjøre kritikkteksten god. Det betyr ikke nødvendigvis at anmelderen har en «beef» med forfatteren.

– Det er viktig å huske på at kritikk også er åndsverk, sier Jordal. – Selve saken er større enn både kritikeren og forfatteren. Det handler om å bidra til et opplyst ordskifte om litteratur.

Jordal mener spørsmålet om habilitet har kommet opp mer i moderne tid, og han knytter det til dynamikken i sosiale medier. Det er hele tiden et høyt trykk mot pressen, som stadig skal «tas». I kommentarfeltene utbasunerer folk ut sine fordommer om NRK som styrt av Arbeiderpartiet eller at Aftenposten alltid skriver på den og den måten.

– Pressen må bruke mye krefter på å holde sin sti ren og verne om sin uavhengighet og habilitet. Det handler om journalistisk troverdighet. Aviser må opprettholde denne standarden, men i andre sammenhenger syns jeg vi kan nøye oss med å opplyse om eventuelle bindinger og ellers bare skrive best mulig tekster.

Vær varsom

Har aviser og tidsskrifter ulike standarder for anmeldelser? Jeg kontakter Jordals kollega Ingunn Økland. Hun er kommentator og hovedanmelder i Aftenposten.

Tidsskrifter har større rom for å eksperimentere med kritikk og tilgrensende sjangre, skriver Økland på e-post. Men hun ville foretrekke å vite det dersom det er venner som anmelder hverandre.

Ingunn okland
Ingunn Økland. Foto: aftenposten

– Jeg synes det er forstyrrende å måtte lure på om positive kvalitetsvurderinger kan skyldes vennskap eller andre former for inhabilitet.

Hun skriver at habilitetsspørsmålet ofte kommer opp i avisredaksjonen og at kulturanmelderiet er underlagt de samme etiske retningslinjene som det øvrige stoffet i avisen.

– Vi følger Vær varsom-plakaten og avisens interne etiske regler. Vi kan ikke anmelde egne venner eller noen man har økonomiske bindinger til. Mange av våre anmeldere er i tillegg forfattere. De blir inhabile om de utkommer på samme forlag som den aktuelle boken. De kan heller ikke være bokaktuelle samme semester med lignende tematikk.

Økland forteller at når Aftenpostens egne journalister gir ut bok, skaffer avisen eksterne anmeldere.

– For en vanlig avisleser vil det se ut som en kollegial situasjon hvis en av våre anmeldere anmeldte boken til en Aftenposten-journalist selv om disse to personene i mange tilfeller aldri har møtt hverandre.

Men hva skal egentlig til for å være en «ekstern anmelder»? Økland syntes det så rart ut da Dagbladet nylig i en redaksjonell note presenterte sin mest profilerte kritiker Cathrine Krøger som «ekstern anmelder» av boken Ved Ernas side av Sindre Finnes og Martine Aurdal, sistnevnte ansatt i Dagbladet. Påfallende nok roste Krøger Aurdal for å være «ryddig» samtidig som hun ga boken terningkast 3.

– Forresten ser jeg nå at den redaksjonelle noten er korrigert, så Dagbladet fikk antagelig reaksjoner, skriver Økland.

Å kvitte seg med en brysom kritiker

Økland har selv flere ganger unnlatt å anmelde bøker av hensyn til habiliteten. Da den danske litteraturviteren Poul Behrendt utga Fra skyggerne af det vi ved, viet han et helt kapittel til artikler Økland hadde skrevet i debatten om virkelighetslitteraturen.

– Jeg var så å si inhabil til å kvalitetsvurdere angrepet på meg selv. Alternativet ville vært å skrive en kommentar der jeg heller diskuterte saken. Vi valgte en slik kommentarløsning for Fri vilje av Helga Hjorth, der jeg var en lett gjenkjennelig modell for en av romankarakterene. Avisens og bokens lesere kunne med god grunn mistenke at jeg var inhabil til å skrive en vanlig anmeldelse.

Betyr det at en forfatter kan unngå visse anmeldere nettopp ved å gå i polemikk med dem? Økland er avvisende.

– Dag Solstad sa i et intervju at jeg «burde holdt kjeft» om boken Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen (2019) ettersom han hadde angrepet meg «på det grusomste», som han sa, i et foredrag han holdt om mottakelsen av Telemark-romanen (2013).

Solstad mente det var en hevnaksjon fra Øklands side da hun også skrev en negativ kritikk av den tredje romanen om Bjørn Hansen.

– Men så enkelt skal det ikke være for forfattere å kvitte seg med det de opplever som brysomme kritikere. Forfattere må gjerne ta til motmæle, men det gjør ikke anmelderen inhabil til å vurdere forfatterens neste bok.

Respekt for grunnloven

Espen Søbye, en av landets mest erfarne sakprosakritikere, har et tilsvarende synspunkt.

– En kritiker blir ikke inhabil til å anmelde en forfatter selv om forfatteren har protestert mot en kritikk.

Søbye understreker at det er viktig å være klar over og holde i hevd det han kaller anmelderinstitusjonens grunnlov:

– Det skal ligge en redaksjonell avgjørelse til grunn for hvilke bøker som skal anmeldes, og hvem som skal anmelde en bok. Ansvaret for en uavhengig kritikk hviler imidlertid ikke bare på redaksjonen. Kritikeren plikter, når vedkommende får en bok til anmeldelse, å melde fra om inhabilitet.

Søbye betrakter seg selv som inhabil hvis han tviler eller stusser på om han er habil. Ofte får han tilsendt bøker fra forfattere som gjerne vil bli anmeldt, og svarer da at ja, denne boka skulle jeg gjerne ha anmeldt, men når du har sendt den til meg, kan jeg ikke gjøre det.

– Det vil være ødeleggende for min troverdighet som anmelder om jeg fikk et rykte for at hvis en forfatter ville ha en anmeldelse, var det bare å sende boka til meg, sier Søbye.

Sodoma og Gomorra

En kritiker kan heller ikke, mener Søbye, anmelde bøker av venner og bekjente, bøker vedkommende har vært konsulent for eller vært inne i på annen måte.

– Slik uholdbar kritikerpraksis er med på å opprettholde vrengebildet av den litterære offentligheten som en vennegjeng, og bidrar til å sverte den litterære offentligheten som en incestuøs og korrupt pøl der alle kjenner alle og beskytter hverandre, sier Søbye.

Han tror for øvrig ikke at hvis kritikeren kjenner forfatteren, skriver man ekstra pent.

– Det er heller det motsatte. Da kan kritikeren bli ekstra opptatt av å vise at han er uavhengig.

Grunnen til at det trengs regler for habilitet er at vurderingen av litterære verk er ekstremt skjønnsbasert i utgangspunktet, og derfor spesielt utsatt for forutinntatte meninger eller «bias».

– Jeg er fullstendig klar over at de reglene jeg forsøker å holde meg til i min kritikerpraksis, ikke er tilstrekkelige for å hindre at forutinntatte meninger, antipatier og sympatier kan prege en anmeldelse, sier Søbye.

Rettferdighetens utopi

At man ikke helt kan filtrere bort «bias» kan det se ut som om Søbye har vitenskapelig dekning for. Psykologen Jan-Ole Hesselberg forsker på beslutningstagning og har skrevet boken Bedre beslutninger – Om kreftene som påvirker vurderingene dine og hvordan du tøyler dem.

– «Bias» er systematiske skjevheter i vurderingene våre, sier Hesselberg. – For eksempel om kvinnelige forfattere skulle bli vurdert strengere enn mannlige, eller omvendt.

Hesselberg forteller om forskning på vurderingen av vitenskapelige artikler og vurderingen av søknader til forskningsmidler.

Hesselberg jan ole+(2)
Jan-Ole Hesselberg. Foto: Sturlason

– Når det er en tettere relasjon der, hvis man for eksempel har publisert noe sammen tidligere eller tilhører samme institusjon, har man en tendens til å være snillere. Hvis man skal forholde seg til personen etterpå, kan det gjøre det vanskeligere å være like streng som hvis man aldri kom til å møte personen.

Men Hesselberg bekrefter også et annet av Søbyes poenger. Kjennskapet kan slå ut i motsatt retning. Hensynet til forfatteren er én ting, men også hva publikum vil mene om dommen du feller.

– Hvis relasjonen er kjent av andre i miljøet, kan det føre til at det trekker i motsatt retning. Man får lyst til å kompensere og blir i overkant streng.

Bindingene kan altså gi ulike effekter avhengig av hvilken situasjon man er i. Hesselberg mener det er viktig å bestemme seg for hva målet med en anmeldelse er.

– Dersom målet er å opplyse leseren om ulike detaljer forbundet med verket, kan det være helt supert om anmelderen kjenner forfatteren. Men hvis man vil skrive så uavhengig som mulig og gjøre en uhildet vurdering, da er det åpenbart at man ikke bør kjenne forfatteren.

Hesselberg, som altså er psykolog, er selv bokanmelder i Tidsskriftet for norsk psykologforening. Teoretisk sett kunne han da ha blitt fristet til å vurdere andres bøker strengere ettersom de konkurrerer i det samme markedet.

– Man kan aldri fri seg helt fra «bias», men man kan være bevisst på det. Generell likebehandling er en utopi når mennesker skal gjøre vurderinger.

Intuitiv habilitet

At man aldri blir helt fri fra sine bindinger har også Anna Serafima Svendsen Kvam erfart. Hun er en av de yngre kritikerne i Norge som har markert seg den siste tiden. Kvam sitter i styret i Kritikerlaget, er stipendiat i nordisk litteratur ved UiO og anmelder i Stavanger Aftenblad og Bokvennen Litterær Avis.

Anna serafima svendsen kvam (2017) (cropped 2)
Anna Serafima Kvam. Foto: Thomas Ekstrom /
MDG

– Jeg tenker likt om habilitet enten jeg skriver i et tidsskrift eller i Stavanger Aftenblad, men jeg tenker annerledes om jeg skal skrive et essay og ikke en kritikk. Det handler mye om sjanger, sier Kvam.

Kvam forteller at hun opererer med to kriterier for habilitet:

– Det ene hensynet er det formelle. I Norge må den formelle terskelen være ganske høy, for hvis ikke kunne ingen ha skrevet om hverandres bøker.

Det andre kriteriet til Kvam er intuitivt.

– Jeg har sagt fra meg bøker selv om jeg vet at ingen har kunnet peke på et formelt habilitetsproblem, men hvor jeg allikevel kan kjenne at det er noe med min relasjon til forfatterskapet eller forfatteren som gjør at jeg blir dårligere i stand til å felle en god dom. Det har ikke skjedd mer enn to ganger så langt i min anmelderkarriere.

Kvam har bakgrunn fra Miljøpartiet De Grønne der hun også har politiske verv. Dette har Kvam diskutert med redaktørene blant annet da hun tidligere i år anmeldte Arne Johan Vetlesen og Jan-Olav Henriksens bok Etikk i klimakrisens tid.

– På den ene siden har jeg en slagside og har et tydelig standpunkt i saken, på den andre siden har jeg en kjennskap til feltet som er nyttig. I anmeldelsen av Vetlesens bok løste vi dette ved at jeg skrev helt åpent om min tilknytning til MDG.

Ettersom Vetlesen er en så tydelig autoritet, måtte hun teste sitt personlige kriterium. Ble hun reddere enn vanlig for å eventuelt skulle være streng?

– I den grad jeg kjente på ærefrykt, handlet det ikke om min tilknytning til klimabevegelsen, men at han er en sentral størrelse i feltet. Jeg endte allikevel opp med å være ganske kritisk til deler av boken.

Kunne det være at Kvam ville kompensere for virkelig å markere sin uavhengighet?

– Man er aldri helt upåvirket, men dersom jeg hadde merket at jeg ville bruke anledningen til å markere meg, så ville det ha gjort meg til en dårligere leser av boken. Jeg forsøker å skjelne mellom det mer generelle ubehaget som uansett kan oppstå av å skulle mene noe og være tydelig, og eventuelle spesifikke momenter knyttet til mitt forhold til forfatteren.

Hvordan vinne venner

Vi har alle ulik terskel for hva vi tåler av sosialt press og hva som oppleves som ubehagelig. Noen anmeldere elsker å stå i stormen, andre kvier seg for det. Kvam forteller at hun er en person som ikke egentlig liker sosial friksjon.

– Kanskje jeg ikke burde vært kritiker, ler hun. – Men så er jeg bevisst på mine tilbøyeligheter og liker å skrive om bøker, derfor tar jeg den kostnaden.

Kvam mener at dersom man skal være kritiker med integriteten i behold over tid, samtidig som man skal kunne skrive om flest mulig bøker, bør man ikke drive massiv nettverksbygging i forfatterverden.

Kan forfattere bruke dette som strategi, spør jeg, for eksempel ved å bli venner med anmeldere som har vært kritiske?

Kvam husker at forfatteren Daniel Mendelsohn fortalte om en slik metode på et kritikerseminar i Bergen i fjor. Han inviterte en kritiker som hadde slaktet en av hans tidligere bøker på middag. Hensikten var å sørge for at kritikeren ikke kunne anmelde fremtidige bøker.

– Det er en typisk situasjon der kritikeren har gjort seg selv inhabil, sier Kvam.

Forskjellige normer

Tilbake til 2011: Bernhard Ellefsen og Sigurd Tenningen viste i Vagant-lederen begeistring for vennskap som utgangspunkt for litterær kritikk og advarte mot anmelderen som forbrukerjournalist. Hvilke tanker gjør Ellefsen og Tenningen seg i dag?

Ellefsen forteller at han fortsatt liker det som står i lederen.

– Men i praksis ser det annerledes ut fra der jeg sitter nå som bokansvarlig i Morgenbladet, sier han og skiller mellom virksomheten til en ukeavis og et unglitterært tidsskrift som Vagant.

Bernhard ellefsen av foto anna julia granbergblunderbuss
Bernhard Ellefsen. Foto: A.J. Granberg / Blunderbuss

Dessuten gjør han et klart skille mellom skjønnlitterære anmeldelser og sakprosakritikk.

– Det er en gigantisk forskjell på de to.

Ellefsen fastholder at innenfor det skjønnlitterære skal det være mulig å skrive kritikk av forfattere innad i samme miljø og kjempe for sin sak og sitt ståsted.

– Kunst skal være en mer rotete kamp der det ikke er like klare regler for hvordan ting skal gjøres. Der er jeg fortsatt enig med meg selv og Sigurd anno 2011.

Han er allikevel tilbøyelig til å være kamplysten også på sakprosaens vegne.

– Det er en selvfølge at man ikke kan anmelde personlige venner og fiender, men man kan behandle meningsfeller og meningsmotstandere på en ganske raus måte, mener Ellefsen.

– Jeg har for eksempel ikke noe imot at den som blir kritisert i en bok er den samme som skriver anmeldelsen av den. En anmelder må kunne være investert i feltet. Det syns nok jeg er et mindre problem enn mange andre.

En økologi av interesser

Sigurd Tenningen ler når jeg ringer ham.

– Jeg har ikke lest denne lederen på mange år, sier han. – Jeg ville kanskje formulert meg på en annen måte, men jeg er enig i hovedsynspunktet.

Tenningen er nå førsteamanuensis ved Institutt for nordisk og mediefag, Universitetet i Agder. Han støtter Ellefsens skille mellom skjønnlitteratur og sakprosa og sier at teksten de skrev ikke tar til orde for at man anmelder sine beste venner eller begår andre åpenbare brudd på troverdigheten.

– Det er mer en erkjennelse av at alle som skriver kritikk er innsauset i antipatier og sympatier før man overhodet har vurdert den aktuelle boken. Det kritiske feltet er en økologi der man aldri er interesseløs.

Tenningen trekker frem en fersk Aftenposten-kronikk der forfatteren Agnar Lirhus kritiserte de store medienes prioriteringer i dekningen av litteratur. Lirhus mente redaksjonene i for stor grad blir nyttige idioter for forlagshusenes salgskampanjer.

– Det er et godt eksempel på hvordan det alltid eksisterer forutgående interesser i forbindelse med en bokutgivelse. De har oppstått allerede lenge før man åpner selve boken.



Kritikerplakaten

  1. Kritikeren skal verne om sin integritet og uavhengighet.
  2. Kritikeren må unngå dobbeltroller som svekker troverdigheten.
  3. Kritikeren skal vise åpenhet om forhold som kan påvirke vedkommendes habilitet. Kritikerens virke skal være slik at det ikke oppstår tvil om vedkommendes integritet.
  4. Til tillitsverv i Norsk kritikerlag skal velges medlemmer som oppfyller punktene 1, 2 og 3.
  5. Hvis en tillitsvalgt påtar seg oppdrag som er i konflikt med ovenstående, skal vedkommende be om permisjon i sitt tillitsverv.

Kilde: www.kritikerlaget.no

Kilder
Bernhard Ellefsen og Sigurd Tenningen: «Generasjonsstrid», Vagant 4/2011.

Frida Urheim: «Dag Solstad i strupen på anerkjent litteraturkritiker: – Hun burde egentlig bare holde kjeft», Subjekt.no 9.10.2019.

Emil Bernhard: «Normer for habilitet», referat fra Kritikersalong 25.11.2013, publisert på Kritikerlagets nettside 16.12.2013.