«Det kunne ha vært en drøm av et fag»

I 2002 ble årsenhet i fagforfatterskriving opprettet ved Høgskolen i Oslo. Det skjedde på initiativ fra daværende generalsekretær i NFFO, Trond Andreassen, og i samarbeid med folk fra journaliststudiet. Det var allerede etablert noe lignende ved Høgskolen i Vestfold, og tanken bakom studiet i Oslo lå hele tiden i skriving, forteller initiativtakeren, å kvalifisere for ulike typer sakprosa- og fagskriving, a la studier i skjønnlitterær skriving. – Vi ønsket at sakprosaen skulle vinne innpass her, sier Andreassen.

Fra 2005 gikk årsenheten inn i et bachelorprogram på journalistutdanningen. Det var fortsatt mulig å søke seg til kun dette ene året, og i løpet av årene frem til 2019 var tallet på uteksaminerte studenter cirka 150. Det er rapportert om stor begeistring for dette studiet.

Vellykket annonsering

Høsten 2019 ble årsenheten byttet ut med en master. På nettet ble det annonsert for denne masteren blant annet på følgende måte: «Jobber du med å skrive? Da bør du vurdere fagforfatterstudiet ved OsloMet. Her får du muligheten til å skrive bøker med god veiledning underveis.»

Det var gjennom denne annonsen jeg ble klar over studiet. Jeg hadde et par ganger tidligere vært innom og tittet på pensumet til masteren i sakprosa ved det som da het Høgskolen i Vestfold, men det hadde ikke klart å fenge meg slik som annonseteksten her gjorde. Særlig var det intervjuet med den tidligere studenten Lars Sandved Dalen som gjorde meg interessert:

«Alle som jobber med å skrive bør vurdere fagforfatterstudiet», sto det. Og videre: «Da Lars fullførte fagforfatterstudiet i 2012 var det et årsstudium. Men OsloMet ønsket å utvide tilbudet, og nå kan du fordype deg i sakprosa på masterstudiet i journalistikk. I tillegg til å skrive kan du også forske på sakprosa. Fagforfatterstudiet ga resultater for Lars, som i fjor kom ut med boka Den fantastiske skogen, skrevet sammen med John Yngvar Larsson.»

Både å få hjelp til å skrive bok pluss fordypning i sakprosa – det ble utslagsgivende. Dette må jeg jo søke på, tenkte jeg. Ja, det er et skrivekurs, liksom, eller en slags forfatterskole innenfor sakprosa, med noko attåt. Når jeg ser at det også går som et deltidsstudium, rettet inn mot voksne søkere, blir jeg enda mer overbevist. At det dreier seg om en master, bryr jeg meg ikke så mye om, det får jeg ta som det kommer. Jeg er jo ikke ute etter en ny utdannelse. Den samme skjødesløsheten har jeg sikkert også overfor den neste informasjonen som kommer: «Du kan velge å fordype deg i sakprosa, litterær journalistikk og forskningskommunikasjon. Disse emnene viser hvor nær forbindelsen er mellom journalistikk og annen sakprosa. I tillegg er det et fellesemne i teori og metode.»

Ja, journalistikken fremheves, selv om jeg der og da ikke skjønte hva det betød. Jeg tenker heller ikke noe mer over fellesemnet i teori og metode; jeg følger bare den lille gløden som har oppstått, som handler om muligheten til å kunne fordype seg i sak og skriving sammen med mer eller mindre likesinnede. Så jeg finner frem et skriftlig arbeid, som er påkrevd, og sender inn. Påfølgende høst tropper jeg opp på OsloMet i en rolle jeg ikke har hatt på mange år. Jeg har jobbet som foreleser selv, men nå skal jeg altså bli forelest for. Jeg skal være seminardeltaker og sikkert også spise lunsj i kantina sammen med andre studenter. Det blir artig!

Studie i hva da?

Starten var bra. Allerede første dag handlet det om skriving og eget prosjekt. Her tar de skrivingen alvorlig, tenkte jeg. Jeg tok to 10-studiepoengskurs den høsten; innføring i journalistikk- og medieforskning og sakprosa innføring. Det første kurset er obligatorisk for alle masterstudentene i journalistikk, det andre obligatorisk kun for fagforfatterstudentene. På begge kursene gikk jeg ut fra bokideen som var grunnen til at jeg begynte på denne masteren; jeg formulerte den som en prosjektbeskrivelse til innføringskurset, skrev et essay ut fra den til sakprosakurset. På det siste ble vi delt inn i grupper og hadde tre samlinger med såkalt prosessorientert skriving. På min gruppe var det kanskje bare en annen fra fagforfatterkurset; vi ble med andre ord ikke satt sammen med folk fra eget kull (alle kursene er åpne for alle journalistikkstudentene og de som tar enkeltemner).

Neste semester handlet det ikke om skriving overhodet, da var det det obligatoriske diskurskurset som sto for tur (som nå ikke lenger er obligatorisk). Her gjorde jeg som jeg gjorde med journalistikkinnføringskurset, og senere metodekurset, jeg begynte å lese først idet oppgaven til hjemmeeksamen ble gitt. Noe av stoffet på pensum var interessant, men mest var det en tvangstrøye. Hvorfor var det så mye journalistikk på dette studiet?

Etter hvert begynte jeg å lure på om jeg i det hele tatt gikk på et fagforfatterkurs. I 2020 ble studiet også endret noe, og fikk navnet master i sakprosa. Var jeg ikke lenger en fagforfatterstudent? Eller hadde jeg kanskje aldri vært det? Jeg ble forvirret. Korona og nedstenging bidro selvsagt ikke til noen god utvikling, men dette hadde likevel ikke noe å gjøre med det jeg så som den største mangelen, at den bokideen mange av oss begynte på dette studiet med, ikke lenger ble fulgt opp. Jeg hadde trodd at jeg begynte på et fag som hadde som mål å gå i dialog med studentenes egne fag, ja, at dette var et sted å komme til med sine egne fag. Av de seks kursene som var nødvendige for å fullføre masteren, var det kun to jeg hadde hatt glede av, nemlig sakprosa innføring og litterær journalistikk. Hvorfor ble det slik? Hadde jeg misforstått det hele? Jeg bestemmer meg for å finne ut mer omkring dette og å høre om andres erfaringer.

Ulike opplevelser

Først inviterer jeg på besøk to av mine medstudenter, nemlig den tidligere nevnte Lars Sandved Dalen og Wenche Aale Hægermark. Begge jobber som forskningsformidlere, og begge har tidligere tatt årsenheten i fagforfatterskriving. De er ikke like forvirrede som jeg.

– Dere visste altså at dere begynte på en master i sakprosa?

– Ja, sier de begge.

– Etter årsenheten i fagforfatterstudiet fulgte jeg litt med på facebooksiden der. Da kom det innimellom meldinger om at de planla et masterstudium, og søren, det har jeg lyst til å gjøre, tenkte jeg. Og så kontaktet jeg Birgitte Kjos Fonn, sier Dalen.

– Jeg tok også kontakt, sier Hægermark.

– Men studiet ble jo endret i løpet av den tiden jeg gikk der? Jeg begynte ikke på et sakprosastudium. Jeg begynte på fagforfatterstudiet! Etter hvert begynte jeg riktignok å lure, mens dere, som har vært innenfor på grunn av denne årsenheten, dere visste altså.

– Jeg skrev til Birgitte at nå har jeg skikkelig lyst til å skrive en bok, sier Hægermark. Tror du dette studiet egner seg, spurte jeg, og da fikk jeg rammen. Så jeg visste. Men jeg fikk også til svar at studiet egner seg for bokskriving.

Dalen følger opp: – Det kom jo frem veldig tidlig at det var forventning om at det skulle munne ut i en bok.

– Ja. Det er hva jeg hele tiden har gått ut fra, sier jeg.

– Jeg er blitt interessert i sakprosa, sier Dalen. Kanskje jeg også har lyst til å forske på det?

Dalen er utdannet biolog, så for ham har det vært mye nytt og lærerikt: – Jeg hadde ingen god sjangerforståelse da jeg begynte, sier han. – Og ord som «diskurs» og «narrativ» – det er begreper som kan virke fremmede for en person med naturfagbakgrunn. Sånne fancy samfunnsvitenskapsaktige ord, liksom. Men nå går jeg rundt og bruker dem selv, i jobben som forskningsformidler på NIBIO, og forsøker å forklare uttrykkene for andre.

Også Hægermark, som er utdannet økonom og lenge har jobbet som journalist, synes hun har vært med på mye interessant. Planen hennes var å skrive en bok om takhager, for å finne ut om de er bærekraftige eller ikke, men nå har hun byttet beite. Selv om masteroppgaven fortsatt vil være praktisk, blir den også sakprosateoretisk.

– Dere er fornøyde med studiet?

– Ja, sier de begge.

– Men det var dumt at det bare var ett kurs som samlet oss sakprosastudenter som gruppe, sier Dalen.

Ønske om teoriutvikling

Forvirringen min skyldtes altså at det som nå heter master i sakprosa, byr på to innfallsvinkler – og det gjenfinner vi i den annonsen jeg leste: Masteren «retter seg mot personer som ønsker å skrive masteroppgaven som en forskningsoppgave om sakprosa eller å lage en produksjonsoppgave i sakprosa med tilhørende teoretisk og metodisk analyse». Dette er også utgangspunktet for å gå fra en årsenhet til en hel master, får jeg greie på når jeg kontakter ansvarlig for studiet, professor Birgitte Kjos Fonn.

– Utgangspunktet for masteren var behovet for større arbeider, forklarer Kjos Fonn.

Kjos Fonn har vært ansvarlig for fagforfatterstudiet i mange år, ja, hun tok det selv, forteller hun, faktisk det aller første kurset som ble avholdt, i 2002.

– Det var helt fantastisk, sier hun.

– Så da skjønner du vel at vi alle vil ha dette fantastiske, sier jeg.

Selv om årsenheten var et lykkelig studium, som hun sier, var det en ulempe at det var for små arbeidskrav knyttet til det. Slik er det jo på bachelornivå. Masteren, derimot, gir rom for større arbeider.

– Vi hadde et skrikende behov for forskning på faget. Med en master håper vi å få studenter som forsker på faget.

Noe lignende sto det i annonsen: «Med en masterutdanning har studentene anledning til å arbeide med lengre tekster og vi får større plass til den teoriutviklingen vi ønsker oss.»

OK, jeg begynner å skjønne. Den masteren i fagforfatterskriving jeg søkte på, har tydeligvis også et ønske om å legitimere seg som et akademisk fag. Masteren hører til innunder journalistutdannelsen, og journalistikkfaget har ingen lang tradisjon som et akademisk fag. Det leser jeg i en artikkel fra journalistinnføringskurset. Her skriver en av Kjos Fonns kollegaer om hvor kort den faktisk er: «Siden årtusenskiftet har journalistikkforskningen utviklet seg til mer og mer å bli et autonomt forskningsfelt». Den har ingen egen teoretisk tradisjon, leser jeg, men «vi tenker at journalistikkforskning tjener godt på en konstant søken etter nye tilnærminger og nye perspektiver fra mange forskjellige disipliner» – for på den måten «å synliggjøre hvilket levende felt det er og hvordan det er i full utvikling».¹

Et sammensurium

Uten at jeg kjenner tallet, er snittalderen på sakprosastudiet høy. Masteren krever en bachelorgrad pluss to års relevant praksis, men blant mine medstudenter er det flere med doktorgrad, og noen har ganske lang bakgrunn fra skriving også. Det er rett og slett mange ressurser samlet, som jeg dessverre opplevde ikke ble aktivt hentet ut til glede og nytte for oss alle sammen. I hvert fall ikke aktivt nok. Er det fordi faget ikke ordentlig har bestemt seg for hva det skal være? Det skal være dette gamle fagforfatterstudiet, og på den måten nettopp invitere mange fra forskjellige disipliner inn – men det ønsker gjerne også å bli noe nytt.

Faget har selvsagt lov til å bli noe nytt, og dette blir jo også tatt godt imot, som jeg har vist. Nå satses det særlig på mediehistorie, et kurs jeg ikke tok, og her finnes det til og med et eget tidsskrift.² Har jeg likevel lov til å være skuffet? Jeg er ikke den eneste, men er det fordi vi har hatt for høye forventninger? Ønsket oss for mye? Eller burde noen i Norge snarest sette i gang et reinspikka fagforfatterkurs?

– Jeg husker jeg var litt trist da jeg oppdaget at det hadde eksistert et ettårig fagforfatterkurs, fortalte en av mine medstudenter meg. – Denne masteren synes jeg blir for mye sammensurium av journalistikk og medieutvikling. Grensedragningen til journalistikk gjør det uklart hva man er ute etter.

Jeg er heller ikke den eneste som har tatt noen av fagene på mest mulig økonomisk måte, som journalistikkinnføringen og metodekurset. Det var en holdning om at dette måtte vi bare gjennom. Men hvorfor måtte vi det? Et masteropplegg må være i henhold til retningslinjene, det er klart, men kunne de ikke ha lagd et eget metodekurs, et som var relevant for et sakprosastudium (her er det samfunnsvitenskapelig metode, sikkert fordi, som jeg leser i ovennevnte artikkel, sosiologien er journalistikkfagets ryggrad)? Og det samme med innføringsemnet. Det blir for mye tvangstrøye her, og for lite av det vi har kommet for. Hvorfor måtte jeg som del av noe obligatorisk dikte opp forskningsopplegg med utgangspunkt i journalistikk? To ganger måtte jeg finne på noe tøys her.

– Det kunne ha vært en drøm av et fag, sa den samme medstudenten. – Så må man isteden gulpe seg igjennom ting. Jeg prøver meg på essaysjangeren for tiden. Leker meg med intertekstualitet og sånt, men møtes av veilederen med at det blir «for essayistisk». Kan vi bli for essayistiske? Så essayistiske at vi sprenger rammen for sakprosa? Hvor går grensen?

Savner fokus på formidling

Større arbeider, som er hva et masterstudium gir rom for i motsetning til en årsenhet, inkluderer også det som kalles for en produksjonsoppgave. Det betyr en tekst som kan handle om hva som helst, og som godt kan munne ut i en bok. Derfor gir det fortsatt mening å snakke om et fagforfatterstudium. Men vi som kun vil dette, blir altfor mye avledet på veien – og for lite hentet inn igjen gjennom ulike typer faglige utfordringer, samarbeid og diskusjoner, som for eksempel dette spørsmålet om hvor grensene for et essay går.

Jeg meldte meg på dette studiet for skrivingens skyld; slik mange andre også gjorde. Vigdis Torsteinsson lot være å melde seg på. Torsteinsson er familieterapeut, utdannet psykolog og filosof, og har gitt ut flere bøker. For en del år siden tok hun årsenheten i fagforfatterskriving, og det var noe av det mest fantastiske hun har vært med på, fortalte hun. Jeg oppsøkte henne etter at jeg hadde funnet en litt negativ kommentar fra henne på fagforfatterstudiets facebookside. Hun hadde da tittet på opplegget til masteren, ble skuffet og søkte derfor ikke.

– Jeg så at det ikke kom til å være i nærheten av det jeg ønsket det skulle være.

– Hva ønsket du da?

– Det som er forsømt innenfor akademia, nemlig formidlingen. Jeg har alltid vært opptatt av formidling; jeg har skrevet, undervist, og ja, også terapitimer er formidling. Og til dette kan man aldri få nok ideer! Jeg trenger rett og slett hjelp til å utvikle meg som fagskribent; det går for mye i den samme duren. Hvor kommer folks ideer fra? Og hvorfor finnes det ikke et forum som kan formidle disse ferdighetene, og hvor vi selv kan utvikle dem?

– Du tenker at masteren kunne ha spilt en viktigere rolle her?

– Ja, det kunne ha vært så bra, som et fabelaktig tverrfaglig laboratorium.

De mange perspektivene og tilnærmingene som faget ønsker seg for sin egen utviklings skyld, har man på dette masterstudiet en god del av allerede, fra studentenes ganske mangfoldige bakgrunn. Dette kunne man ha utnyttet bedre til studentenes fordel, ved altså å skape et laboratorium å kunne boltre seg i. Hva mer trengs til et slikt laboratorium? Jo, gode gjesteforelesere. Alle jeg har snakket med som tok årsenheten, skryter av de gode gjesteforeleserne – dyktige fagbokforfattere alle sammen. Vi hadde også noen gode gjesteforelesere, men det var for få og med for liten bredde; det var stort sett biografiforfattere.

Fag på en annen måte

Muligheten for å skrive fag på en annen måte er det jeg ser på som det viktigste elementet i et laboratorium. Ikke alt stoff passer inn i den gjengse akademiske formen, det vil si en standardisert og transparent form som følger IMRoD-malen (introduksjon, redegjørelse for metode, resultat av forskningen og diskusjon). Torsteinsson gjør meg oppmerksom på en artikkel hun har skrevet, «Den kliniske artikkelen – noe mer enn anekdoter fra terapirommet?».³ Her viser hun at en snever kunnskapsforståelse kan stå i veien for innsikt. Den kliniske artikkelen anses ikke som vitenskapelig, fordi den knytter an til et erfaringsmateriale. Når man opererer med et erfaringsmateriale, jobber man med et stoff som alltid har noe ubestemt og usikkert ved seg, noe som åpner opp for tolkning – og det er slikt som ikke godtas overalt. Men en sånn tanke bør jo utfordres!

Den litterære journalistikken utfordret en gang den tradisjonelle journalistikken. Ifølge John Hartsock prøver den å tette et gap mellom personlig erfaring og «en verden redusert til et distansert objekt».⁴ Den ønsker å få oss til å se hverdagslivet med nye øyne, den vil frem til «en faktabasert skriving som anerkjenner det ubestemte ved vårt daglige liv og som gir rom for tolkningsmuligheter».⁵ Det er et poeng å gi det ubestemte, tvetydige og usikre en fremtredende plass.

Det samme finner vi innenfor essaytradisjonen. Det «essayistiske har potensial for å bidra til erkjennelse og innsikt», skriver Arnfinn Åslund.⁶ Gjennom sin reflekterende form er essayet i stand til å skape en uro og undersøke tattforgittheter; det viser hvordan alt er eksistensielt. Hvordan nå den andre? Hvordan forstå virkeligheten, hvordan forstå seg selv?

Fra den litterære journalistikken lærer vi hvordan det bevegelige, usikre og mangfoldige ved menneskelivet kan spilles inn i en tekst. Mye av det handler om teknikk, men det dreier seg også om noe erkjennelsesmessig og eksistensielt. Et laboratorium må også ha med seg dette siste. Ja, selv skulle jeg ønske at dette kunne fremheves. Bakom en tekst står en forfatter. Fremfor den står forhåpentlig en leser. Forfatter og leser møtes gjennom teksten, og da ikke bare gjennom det det skrives om, men også i hvordan det skrives. I dette ‘hvordan’ trer forfatteren frem, men her viser også det rommet seg som forfatteren har skapt for leseren.

Behov for utforskning

Leseren er alltid med, er en del av teksten, men hvordan da? Det spørsmålet hadde jeg likt veldig godt å bli utfordret på. Er det for mye å be om at det skal kunne finnes et sted der slike ting utforskes? Kanskje det til og med kan komme forskning ut av slikt, litt «teoriutvikling». Så vil alle bli fornøyde. Masteren får produsert etterlengtet forskning, og studentene får noe større og mer engasjerende å skrive innenfor. Ut fra hva Frode Molven skrev i Prosa nummer 1/22, kan vi argumentere for at det til og med er et stort behov for det: «Det er skrevet svært mye om ‘sak-delen’, som metodelitteratur, men det er sagt lite om hva som skjer mens vi skriver sakprosa – og hva selve skrivingen betyr for hva sakprosa er».⁷ Vi trenger et laboratorium!

Jeg har funnet ut hvorfor jeg ble forvirret. Gjennom annonsetekst, deler av pensum og opplegg ble ting satt i gang, men så ble det ikke videreført. Det fører til frustrasjon. Det er rett og slett for lite på dette masterstudiet som handler om fagforfatterskriving slik det er nå. Det er dumt. Norge hadde blitt bedre med et slikt kurs.

– Folk kjeder seg over tradisjonell artikkelskriving, sa Vigdis Torsteinsson.