Skeiv kanon fra et lesbisk perspektiv

Prosa bestilte en artikkel om «skeiv kanon» med det viktigste av norsk skeiv sakprosa til nr. 5/22 med temaet «Kampsak», og fikk en gjennomarbeidet liste med bøker fra forfatter og pensjonert førstebibliotekar Jan Olav Gatland. Han var tydelig på at dette var hans personlige utvalg, og dermed ble jeg inspirert til å lage en liste med mitt personlige utvalg for å supplere. Men for å inkludere frigjørende tekster for lesbiske måtte jeg gå litt utenfor rammene for norsk sakprosa. For all del, det er flere som kunne ha laget andre supplerende oversikter og lister. Jeg håper likevel at denne kan være til glede og nytte for flere.

Sakprosa som handler om kvinner, kvinner som bor med kvinner, kvinner som liker kvinner, kvinner som forelsker seg i kvinner og kvinner som elsker med kvinner, og som slik kan ha en frigjørende betydning, må letes etter, men den finnes. Deprimerende romaner hvor lesbiske dør eller etter hvert blir overbevist om at de trenger en mann, de er lettere å finne. Frem til 1984 var det skrevet seks romaner med lesbisk kjærlighet med hovedtema i Norge, og bare to sakprosa-/debattbøker.

Dette må ses i sammenheng med forestillingen om kvinners manglende selvstendige seksualitet og slik kvinner ofte er blitt fremstilt som uselvstendige vesener avhengige av menn. Det har også vært motstand mot å publisere kvinner. Så den frigjørende litteraturen måtte kommer fra feministene.

Inspirasjon fra USA

Jeg har et silketrykk på veggen fra Chicago Women´s Graphic Collective fra 1976. Det er en tegning av et bokbål med teksten «They ask us where is your Sheakspeare? She was a lesbian and you burned her books». Vi som var aktive på 70-tallet hadde stort behov for disse «brente» bøkene. Norge hang etter, så vi leste særlig amerikanske bøker og magasiner. Jeg tar derfor med to inspirerende bøker derfra.

I 1978 kom boka A plain Brown Rapper av Rita Mea Brown. Hun skriver: «women identified Women: It means you move toward women and are capable of making total commitment to women». Boka ble etter hvert oversatt til dansk. Samme året kom Gyn/Ecology. The Metaethics of Radical Feminism av Mary Daly, hvor patriarkalske ideer om hva en kvinne er eller skal være, ble revet i stykker. «It is an invitation to our Selves. The Spinsters, Lesbians, Hags, Harpies, Crones, Furies who are the Voyagers of Gyn/Ecology know that we choose to accept this invitation for our Selves». Daly var en tidlig fanebærer av nye ord og uttrykk, noe mange lesbiske lot seg inspirere av. Vi var klar over at forstavelsen manu- kommer av det latiske ‘hånd’, men vi byttet med forstavelsen kvin- i stedet for man- i ord som kvinuelt (manuelt) arbeid og kvinus i stedet for manus, både alvorlig og med humor.

En selvfølgelig del av kvinnekampen

For å finne tidlig frigjøringslitteratur og sakprosa som omhandler lesbiske på norsk, må vi lete i internblader, og i artikler som i Kvinnens Årbok fra Pax. Her var det artikler om lesbisk kamp og liv ofte skrevet og undertegnet av flere forfattere, som var vanlig på denne tiden.

Fanzinen Lavendel-expressen, eller det vi den gang kalte «blekka», kom ut med seks nummer fra 1976 til 1981. Den ble produsert og utgitt av kvinneverkstedet SFINXA som var drevet av en gjeng lesbiske feminister, så her er det mye materiale. Det spenner fra referater fra aksjoner til dikt og tegninger, oppskrifter på vegetarmat og strikkeoppskrifter med kvinnetegn. Solgt ble den også i de mange radikale bokkafeene som fantes i Norge, Sverige og Danmark på denne tiden. Da magasinet Kjerringråd kom ut i 1975, hvor størstedelen av redaksjonen var lesbiske, ble det også plass til artikler, og nr. 4/77 var i sin helhet viet lesbisk kamp.

Lesbisk Bevegelse ble dannet i Danmark i 1974 og i Norge i 1975. Lesbisk Bevegelse så på lesbisk kamp som en selvfølgelig del av kvinnekampen. Sakprosa som omhandlet kvinnefrigjøring ble også viktig for lesbisk kamp. Lesbiske hadde dessuten mye til felles med ugifte kvinner, enker og enslige som også endte i kategorien «uten menn».

I 1976 skrev danske Vibeke Vasbo De kjenner ikke vår styrke om sitt liv i lesbekollektivet på Grefsen i Oslo, i Lesbisk Bevegelse og på Kvinnehuset, og fra sine erfaringer med å være en av de første kvinnelige kranførerne på Kværner. Det var mange som på denne tiden jobbet i bedrifter også som korttids løsarbeidere, eller som vasket gulv kvelder og morgener for å kunne være aktive i den ulønnede kvinnebevegelsen nærmest døgnet rundt ellers. Karen Christine Frieles debattbok Fra undertrykkelse til opprør kom ut samme år.

En del av den frigjørende sakprosaen omhandlet også kunst. Forfatteren Karin Moe ga ut en samling tekster i boka Kvinne & kunstnar i 1983, her var jeg invitert og skrev fra et lesbisk kunstnerperspektiv. I 1986 ble «The 2. International Feminist Book Fair» lagt til Oslo. På Kvinnehuset i Rådhusgata 2 var det et eget arrangement som hyllet lesbisk litteratur. Samme år ga danske Gunna Højgaard ut boka Kjære foreldre. Lesbiske forteller om deres forhold til familien.

Gerd Brantenbergs Opp alle jordens homofile er selvskrevet, og Gatland nevner den også selv om han mener at den heller må kalles en roman. Men både Opp alle jordens homofile fra 1973 og Ja vi slutter fra 1978 er historier fra virkeligheten, sett med et lesbisk skråblikk. I formen er de likevel romaner og ikke sakprosa. Gerd var også med i gruppen som skrev boka På sporet av den tapte lyst der fem feminister, hvorav flere bibliotekarer, satte sammen en fabelaktig oversikt over skjønnlitteratur med lesbisk innhold. De andre var Bodil Espedahl, Relsen Larsen, Lisbeth Nilsen og Astrid Torud. Boka er både sakprosa og et oppslagsverk med tabeller og referanser, og en form for lesbisk litteraturhistorie.

Norsk-dansk forsøstring

Lesbiske i Danmark og Norge hadde mye kontakt, og derfor ble utgivelsene i begge land tilgjengelige begge steder, uavhengig av om de ble oversatt. Danske Karin Lützen skrev Hvad hjertet begærer. Kvinders kærlighet til kvinder 1825–1985 i 1986, og ble oversatt av Kjersti Fjeldstad til norsk. Karin så på «udviklingen fra venindeforhold i borgerhjemmene, de første selverhvervende kvinders samliv, over den homoseksuelle subkultur frem til vor tids lesbiske kvinder».

Fra Norge har vi Jorun Volls Du skal ikkje elske. Lesbisk kjærleik i kristen-Norge fra 1993. Og i 2009 tok psykologen Anbjørg Ohnstad utgangspunkt i sitt arbeid med klienter i doktorgradsavhandlingen Lesbiske identiteter: skeive bevegelser som også finnes på nettet. Fra nyere tid vil jeg også nevne Siri Lindstads bok Å fylle L-ordet med mening (2010) som er en bok basert på intervjuer med lesbiske fra hele landet og fra forskjellige miljø. Tittelen kommer fra tv-serien The L Word, og her brukes den som bakteppe i boka.

Danske Pernille Ipsens bok Et åbent øyeblikk fra 2020 forteller om forfatterens liv som barn i et kvinnekollektiv, og med utgangspunkt i sine sju mødre skriver hun om deres bakgrunn, om aksjoner, samhold og konflikter i Rødstrømpebevægelsen og Lesbisk Bevægelse i Danmark. Mange av dem det skrives om her hadde også et sterkt forhold til det lesbiske miljøet i Norge.

I 2020 kom også en liten, personlig bok fra Marianne Rovas Olsen, Fremtiden er ikke lenger hva den pleide å være, med hennes tanker om ungdomstiden og erfaringer fra Kvinnehuset og kvinneverkstedet SFINXA og det lesbiske miljøet i Oslo. Den finnes også som lydbok.

Det kom også en bok om den danske Lesbiske Bevegelsen i 2021, Lesbisk kraft er pedalkraft.

Danske Vibeke Vasbo har vært en sentral skikkelse i dannelsen av både Rødstrømpebevægelsen og Lesbisk Bevægelse, og har nå nylig, i 2022, gitt ut boka Denne gang går vi hele vejen. Det er mange likhetstrekk mellom kvinnebevegelsen i Danmark og Norge. Men der feministene i Norge stadig kom i konflikt med Kvinnefronten på grunn av det tette samarbeid de til tider hadde med partiet AKP (ml), så rommet Rødstrømpene flere syn. De diskuterte både patriarkat og kapitalisme og hadde sine interne debatter. Rødstrømpene fikk på mange måter «de norske konfliktene» innad i samme bevegelse.

Unni Rustad og Ellen Aanesen, begge med fortid fra Kvinnefronten, sto bak utgivelsen av Vi var mange (2018) om 1970-tallets kvinnebevegelse. Her intervjuer de både kvinnefrontere, nyfeminister og uorganiserte, og her finnes flere intervjuer av og med lesbiske. Lesbiske, som mange homofile menn, ble trukket til de større byene, derfor ble det største miljøet for lesbiske feminister i Oslo. En styrke ved boka er at den beskriver aktivitet fra flere steder i landet.

Til slutt vil jeg vise til mitt egen verk, en stor og tung feministisk sakprosa-/kunstbok: Vi spiste, sov og drakk feminisme som ble utgitt av SFINXA forlag høsten 2020 midt i koronaen. Boka inneholder mye til nå ukjent historisk materiale, fra en periode som har vært med å forandre mye særlig for kvinner. Den omhandler aksjonene, dagliglivet, konflikter og kunst fra den norske feministiske kvinnebevegelsen, som hadde et stort islett av lesbiske aktivister. Jeg har trukket over 100 stemmer inn i boka og henvist til enda flere. Dette er en bok om kvinnefrigjøring hvor de kreative lesbiske feministene spilte en sentral rolle. Vi aksjonerte og vi ble arrestert, fikk forelegg av politiet og ble flere ganger satt på glattcelle, blant annet i kampen for selvbestemt abort og støtteaksjonene for samekvinnene fra Alta.

Samarbeid og konflikter

Lesbiske sto også for de første homo- og lesbedemonstrasjonene i Oslo i 1975 og 76. En gruppe på fire ble intervjuet i dagspressen som åpne lesbiske allerede i 74. Mange av de lesbiske feministene var pådrivere for en politikk for åpenhet og stolthet og aksjonerte for en videre og mer mangfoldig kjønnsrolle for alle kvinner. Den første krisesentergruppa besto av lesber, og lesbiske var også de som i realiteten drev Kvinnehuset til glede og nytte for alle kvinneorganisasjonene der. At lesbiske i mange land også var særs aktive i arbeidet mot hiv og aids – til tross for den minimale fare de sto i – er også en glemt historie.

Så hva er frigjørende sakprosa, eller hva er sakprosa som kan stimulere til frigjøring? Bøker om og av menn fungerer ikke nødvendigvis frigjørende for kvinner, selv om kvinner har en formidabel evne til å trekke inspirasjon fra mannlige protagonister. På den annen side er det mange menn som ikke greier å identifisere seg med kvinnelige karakterer og erfaringer fra et kvinneunivers, så de burde kunne forstå viktigheten av bøker om kvinner for kvinner. Det var mange grunner til at lesbiske feminister iblant kom i konflikt med homoorganisasjonene, selv om lesbiske også jobbet innenfor disse gruppene. Homobevegelsen har stort sett vært dominert av menn og menns agenda, og til tider har den også vært ganske kvinnefiendtlig både sosialt og politisk. Derfor er historier om lesbiske, lesbisk organisering og egen lesbisk litteratur viktig – slik sakprosa om kvinner og kvinneorganisering har vært og er viktig for å få frem alle kvinners historier og erfaringer.

Helt sikkert er det at vi trenger mye, mye mer frigjørende sakprosa!

Skrevet med innspill fra forfatter Gerd Brantenberg og bibliotekar Relsen Larsen.