Informasjonskrigen

Strategisk bruk av informasjon, omdømmebygging og evnen til å manipulere eller styre andres informasjon har alltid gitt et overtak i krig og konflikt. Dette kommer tydelig frem i den pågående krigen i Ukraina, der både langsiktig propagandastrategi og kommunikasjonskunst har fått en viktig funksjon. Motstridende virkelighetsbilder og konspirasjoner er ingredienser i en informasjonskrig som også utfordrer oss i Norge til å tenke over hva vi legger i begrepet ytringsfrihet.

Propaganda

Det var først etter andre verdenskrig at propagandabegrepet for alvor ble belastet. Da Hitler kom til makten i Tyskland i 1932, utpekte han raskt 35-årige Joseph Goebbels til leder av et departement for nazistisk propaganda. Det å opprette et slikt departement i fredstid var noe nytt, og Goebbels’ propagandadepartement tok snart makten over film, radio, musikk, teater og presse som ble benyttet til å fremme den nasjonalsosialistiske ideologien.

Noen forbinder propaganda utelukkende med løgn, men vi gjør trolig lurt i å åpne for at begrepet kan innbefatte et helt spekter av metoder for kommunikasjonsstyring. Hvis propaganda bare er noe «den andre siden» bedriver, mister vi viktige dimensjoner ved strategisk bruk av informasjon i krig og konflikt. I samfunnsforskning studeres ofte propaganda i en slik litt videre betydning. Da kan også populærkultur inneholde elementer av propaganda, for eksempel koder for hvem og hva som skal ansees for legitimt eller ikke i en gitt kontekst. Propaganda formidler ofte koder for handlingsvalg mellom enkle opposisjonspar: det gode mot det onde, det kloke mot det dumme, det sympatiske mot det latterlige. Slik blir det vanskelig å nyansere eller komme med motforestillinger.

En langsiktig propagandastrategi

Øystein Bogen viser i sin bok Russlands hemmelige krig mot vesten (Bogen, 2018), hvordan den tidligere KGB-agenten Vladimir Putins førsteprioritet siden han ble innsatt som president i mai 2000, har vært å gjøre Russland stort og mektig igjen. Basert på grundig kildearbeid beskriver boka et regime som bevisst har bygget opp sin propagandastrategi over tid og hvordan denne strategien spiller på det Bogen omtaler som den russiske paranoiaen. Det er den dypt forankrede konspirasjonstroen som en stor del av den russiske befolkningen defineres av. Konspirasjonsteorier har, ifølge Bogen, dype røtter i Russland, og er utbredt ikke minst blant akademikere, militære og toppledere, og baserer seg på tanker om at den russiske kultur har en helt særegen plass i verden. Konspirasjonsteorien som ligger rotfestet i det russiske maktapparatet, handler om at NATO med USA i spissen jobber uavbrutt for å kue og underminere Russland, i verste fall med våpenmakt (Bogen 2018: 30).

I Kremls krigspropaganda er de lange linjene viktige. Propagandamaskineriet arbeider aktivt for å bevare Russland som imperium (Fatland, 2022). Invasjonen i Ukraina fremstilles som en fortsettelse av andre verdenskrig og kampen mot nazismen. Dette ble tydelig da en russisk offensiv øst i Ukraina startet kampen om Donbas-området i april 2022. Den Putin-tro avisen Komsomolskaja Pravda sammenlignet kampen med slaget om Kursk bare noen få mil lenger nord, der over en million av Hitlers soldater ble drept, skadet eller tatt til fange i juli 1943. I denne fortellingen handler de to slagene om det samme: å knuse nazismen og trusler mot Russland.

Putin trekker ofte på lange historiske lange linjer, og russlandskjenner Jørn Holm-Hansen påpeker at Putin ofte henter litt her og der. Som i en «ideologisk godtebutikk» låner han argumenter fra romantisering av tsartiden, nasjonalisme, kulturkonservatisme og sovjetnostalgi (Nøra, 2022).

Gjennom over 20 år ved makten har president Putin møysommelig rigget sitt propagandamaskineri og opparbeidet seg nærmest total kontroll over de russiske massemediene. Før invasjonen av Ukraina fantes det noen få unntak i form av uavhengige aviser, tv-kanaler og radiostasjoner, men det store flertallet av russere fikk også da Putins sterkt redigerte versjon av historien. Å skape fortellinger som påvirker folks forståelse av virkeligheten er en sentral del av all politisk kommunikasjon. Det var dette Putin gjorde da han i talen til det russiske folket ved invasjonskrigens start snakket om at «for vårt land handler dette i siste instans om liv og død, om vår historiske fremtid som folk» og slik beredte grunnen retorisk for invasjonen av Ukraina. Eller da han videre begrunnet krigen med at Ukraina må avnazifiseres – en påstand som fremstår ekstra absurd siden den ukrainske presidenten Voldomor Zelenskyj selv er jøde og familien hans mistet flere medlemmer i Holocaust.

Falske nyheter og Svanesjøen

Begrepet falske nyheter kom inn i offentligheten med et brak i 2016 da Donald Trump kom til makten som amerikansk president, godt hjulpet av en omfattende russisk påvirkningskampanje bestående av falske og manipulerte nyhetssaker (Vosoughi, Roy & Aral, 2018). Falske nyheter ble kåret av det norske språkrådet til årets ord i 2017. Da vi arbeidet med definisjonen av begrepet til Store Norske Leksikon det året, viste det seg viktig å skille det fra innholdsmarkedsføring og satire som også kan benytte seg av journalistiske virkemidler, men uten å lage nyheter. I leksikonet landet vi definisjonen slik: «Falske nyheter er fremstillinger som ser ut som nyhetssaker, men der hensikten er å villede. Fremstillingen benytter vanlige journalistiske virkemidler for å fange oppmerksomhet og skape tillit og kan derfor være svært effektivt i ulike typer påvirkningsarbeid.»

Falske nyheter som begrep er imidlertid omstridt. Journalistiske miljøer har vært opptatt av at uttrykket er selvmotsigende siden nyheter per definisjon skal være sanne. Videre kan begrepet forvirre mer enn det klargjør, ikke minst etter at Donald Trump i sitt presidentembete hyppig benyttet merkelappen «fake news» på all journalistikk og alle journalister han var uenig i. Tendensen til å avskrive informasjonen man misliker eller ikke har tillit til, som falsk, spredte seg raskt i en rekke miljøer under den globale Covid 19-pandemien fra 2019.

I sin oversiktlige bok Falske nyheter. Løgn, desinformasjon og propaganda i den digitale offentligheten (2019) viser Bente Kalsnes hvordan begrepet falske nyheter på kort tid ble både fylt med og tømt for innhold. Putins bruk av uttrykket som del av informasjonskrigen som pågår parallelt med krigføringen på bakken i Ukraina, er et godt eksempel på slik begrepstømming. Da Russland angrep Ukrainia 24. februar 2022, omtalte Putin-regimet invasjonen som en «militær spesialoperasjon» som skulle «befri Ukraina fra nazister og undertrykkere». Få dager inn i krigen ble en ny medielov innført, der journalister, uavhengig av hvem de jobber for, risikerer opptil 15 års fengsel for å spre falske nyheter om det russiske militæret. I tillegg er det straffbart å uttrykke støtte til de vestlige sanksjonene mot Russland. Hendelsene i Ukraina skal omtales som en militær spesialoperasjon, og det er strengt forbudt å benytte ord som «invasjon» og «krig».

Etter at invasjonskrigen i Ukraina var i gang, ble det russiske ytringsrommet stadig snevret inn. Presset mot mediene økte, og myndighetene beordret stenging av flere liberale medier som ifølge dem hadde bedrevet spredning av falske nyheter, slik som radiokanalen Ekho Moskvy og tv-kanalen Dozjd. Dozjd var opprinnelig en kabelkanal, men etter å ha informert både om revolusjonen på Maidan-plassen i Kyiv og om den russiske annekteringen av Krim i 2014, ble kanalen kastet ut av det russiske kabelnettet, og sendte de siste årene som YouTube-kanal. Under kanalens aller siste sending 1. mars 2022 gikk hele tv-staben samlet av settet i et følelsesladet farvel på direkten. Deretter gikk sendingen over til et gammelt opptak av Tsjajkovskijs klassiske ballett Svanesjøen som en sterk symbolsk referanse til forsøk på å fordekke sannheten. I august 1991, da et mislykket militærkupp mot daværende president Mikhail Gorbatsjov ble begynnelsen på slutten for Sovjetunionen, viste nemlig statskanalene opptak av Svanesjøen i loop i flere dager i strekk og ingenting av hva som virkelig foregikk. Også ved landets leder Leonid Brezjnevs død i 1982, spilte statskanalen den tre timer lange ballettoppsetningen mens maktapparatet avgjorde hvem som skulle etterfølge ham (Cousins, 2022).

Resultatet av sensuren er at den store majoriteten av den russiske befolkningen får sin informasjon gjennom de statlige fjernsynskanalene. Statspropagandaen er effektiv og har skapt frykt for at NATO skal angripe. Mange tror at invasjonen i Ukraina er en redningsoperasjon, og russiske medier melder om at et stort flertall av befolkningen støtter invasjonen helhjertet.

Bente Kalsnes minner oss på at dersom det blir umulig å skille fakta fra det falske, mister fakta og rasjonaliteten sin kraft, og gir grobunn for forvirring og kaos (2019). Det gjør det enklere for emosjonelle og fryktbaserte fremstillinger å vinne frem. Selv om falske nyheter skader samfunn og undergraver demokratiske prosesser, er det å vedta lover mot dem svært problematisk. Putins medielov illustrerer godt hvordan en lov mot falske nyheter kan brukes av autoritære ledere for å slå ned på journalister og medier så vel som på opposisjonelle politikere eller engasjerte borgere. Den nye russiske medieloven kriminaliserer kritisk journalistikk og snevrer ytterligere inn rommet for ytringer.

Filosof og politisk tenker Hannah Arendt hevdet for over 70 år siden at poenget med propaganda ikke nødvendigvis er at folk skal tro på alt som blir sagt.

Dersom alle alltid lyver til deg er ikke konsekvensen at du tror på løgnene, men at du ikke tror på noe lenger. Et folk som ikke lenger kan tro på noe, kan ikke bestemme seg (…) Med et slikt folk kan du gjøre hva du vil (Arendt, 1951/1976: 80, min oversettelse).

Modige stemmer

En russisk journalist som modig trosset sensuren og vakte stor oppmerksomhet internasjonalt, er redaktøren Marina Ovsjannikova som med sin plakat på direktesendt russisk statlig tv 14 mars 2022 formidlet antikrigsbudskapet sitt med «No war!» på engelsk og «stopp krigen, ikke tro på propagandaen» på russisk. Protesten ble kuttet etter noen sekunder, men viste en sprekk i de lojale, statskontrollerte mediene.

Den liberale russiske avisen Novaja Gazeta var også raskt ute med å fordømme invasjonen. Avisens redaktør Dmitrij Muratov vant fredsprisen i 2021 sammen med filippinske Maria Ressa, og deler av Nobelkomiteens innstilling kan i ettertid leses nærmest som et frempek på det som skulle komme: «En fri, uavhengig og faktabasert journalistikk beskytter mot maktmisbruk, løgn og krigspropaganda». Da han mottok fredsprisen i Oslo, understrekte Muratov at han aksepterte den på vegne av de seks modige journalistkollegaene fra Novaja Gazeta som var drept siden avisen ble opprettet i 1993. Den mest kjente er nok journalisten og menneskerettighetsforkjemperen Anna Politkovskaya som ble skutt i heisen opp til leiligheten sin den 7. oktober i 2006. Politkovskaya skrev om krigen i Tsjetsjenia og de fryktelige handlingene lokalbefolkningen der ble utsatt for. Da hun ble drept, holdt hun på med en artikkel om utstrakt korrupsjon i den russiske republikken. I et hjørne i redaksjonslokalene til Novaja Gazeta i Moskva har skrivebordet til Politkovskaya stått i 15 år, nøyaktig slik hun forlot det.

En uke etter invasjonen av Ukraina kom Novaja Gazeta ut på både ukrainsk og russisk med beskjeden «Vi kommer aldri til å anerkjenne Ukraina som fiende, eller ukrainsk som fiendens språk». Ikke lenge etter ble avisen tvunget til å slette alt materiale om krigen i Ukraina, og de bestemte seg for at det var umulig å fortsette publiseringen. Nå står også de andre skrivebordene i redaksjonslokalene tomme. Like før Novaja Gazeta pakket sammen, publiserte de bildet av tv-redaktøren Ovsjannikova med antikrigsplakaten sin på første side av avisen. Ordet «krig» på plakaten var sladdet, siden det er forbudt å omtale invasjonen slik, og dette gjorde om mulig bildet av Marina Ovsjannikova til et enda sterkere symbolsk uttrykk.

Nedstengingen av de mer liberale mediene gjør at det sivile samfunn i Russland i stadig mindre grad er i stand til å korrigere virkelighetsbildet som Putin og hans allierte regisserer.

Digital kontroll

Russland stengte også Facebook og Twitter, Instagram og TikTok og tok slik et skritt i retning av Kina med tanke på det å isolere seg fra det globale internettet. Det er fremdeles mulig få tilgang til internasjonale medier og nettsider gjennom Nettleseren TOR, men det krever at du er over gjennomsnittlig teknologisk interessert og selv oppsøker slik alternativ informasjon. Noen russere er definitivt klar over den pågående sensuren. De fleste av de som har demonstrert mot invasjonen av Ukraina er unge, med høy utdannelse, de bor i byer og får informasjon fra andre kanaler enn statlig tv. Demonstrantene er sinte og ønsker å få slutt på løgnene og sensuren. De er også svært modige, for det blir slått hardt ned på slike demonstrasjoner.

Grunnleggeren av medienettverket Vkontakte (VK), ofte referert til som Russlands facebook, er den 38-årige gründeren og milliardæren Pavel Durov. Durov, som var 27 år gammel da han startet VK, har uttalt at han følte seg stadig mer presset av styresmaktene til å oppgi brukerdata til dem. Til slutt forlot han Russland og startet delingsplattformen Telegram som er blitt uhyre viktig i den digitale informasjonskrigen både i Russland og i Ukraina. Som en blanding mellom meldingstjeneste og offentlig kanal fremstår Telegram som en digital kamparena. Zelenskyj og den ukrainske regjeringen benytter den til å informere borgerne sine, oppdatere om krigen og advare om nært forestående angrep.

Siden krigen startet, har Telegram vært en viktig kilde både informasjon og desinformasjon. Bevisst spredning av feilaktig eller villedende informasjon er en sentral del av krigføring. Pavel Durov, som selv har familie fra Ukraina, vurderte å stenge Telegram i både Russland og Ukraina i begynnelsen av mars 2022. I en melding i sin russiskspråklige kanal med 650 000 abonnenter skrev han at han var bekymret over at Telegram i stigende grad var blitt en kilde til uverifisert informasjon. Han oppfordret brukere til å være forsiktige med all informasjon de fant på plattformen og la til at han ikke ønsket at Telegram skulle brukes til å forsterke konflikt og oppfordre til hat. Trusselen om å stenge Telegram fremkalte misnøye både blant russiske og ukrainske brukere. Durov ombestemte seg da det ble tydelig at Telegram også var et viktig kommunikasjonsverktøy for den ukrainske regjeringen og borgerne for å koordinere motstand og evakueringer.

Russland har til nå ikke klart å kontrollere infostrømmen i samme grad som for eksempel Kina som har brukt mange år på å bygge sitt sofistikerte kontrollsystem. Hilde Nagell viser i sin velskrevne bok Digital Revolusjon (2020) hvordan Russland har vedtatt en plan som skal koble hele landet over til en annen internettløsning enn den internasjonale. Ved å lage sin egen DNS (Domain Name System)-standard kan Russland isolere og begrense sin internettrafikk til de sidene russiske myndigheter ønske at innbyggerne skal bruke, for eksempel Facebook-etterligningen VK. Slik vil Russland kunne følge i Kinas fotspor, der frakoplingen startet allerede i slutten av 1990-årene da den kinesiske brannmuren, som bestemmer hva landets nettbrukere skal ha tilgang til, ble dannet. Mye av informasjonskrigen på russisk side har følgelig handlet om å styre informasjon og om å sensurere.

Propagandashow

På åtteårsdagen for den folkerettsstridige anneksjonen av Krim, 18. mars 2022, overrasket Putin ved å vise seg midt i en enorm folkemengde og tale til folket som del av et enormt propagandashow på Luzjniki-stadion i Moskva. Luzjniki er Russlands største fotballstadion, og nå var det duket for et kjempearrangement som ble direktesendt på statlig russisk tv. Arrangementet ga assosiasjoner til populistiske politiske kandidaters rallyer, eller kanskje snarere til et digert vinteridrettsarrangement med store, entusiastiske folkemengder og russiske flagg. Putins boblejakke og høyhalser følger dette scriptet. I tillegg til russiske soldater ble en rekke av OL-heltene fra det nylig avsluttede OL i Beijing hyllet. Luzjniki tar 80 000 mennesker, og fra tv-bildene å dømme var det helt fullt. Publikum viftet med flagg og bannere med bokstaven Z som er blitt et symbol for støtte til invasjonen av Ukraina. Mange holdt frem plakater med slagord av typen «For fred uten nazisme», som et ekko av den offisielle russiske begrunnelsen for spesialoperasjonen i Ukraina. Målet med propagandashowet og hyllesten av soldatene som er med i den såkalte spesialoperasjonen, kan ha vært å styrke følelser som patriotisme, samhold og stolthet med pomp og prakt som virkemidler. Det kan være behov for slike følelser når invasjonen ikke gikk like glatt som de russiske myndighetene hadde planlagt og et stort antall unge soldater vil komme hjem i kiste – i den grad de kommer hjem i det hele tatt.

Heltefortellinger

Informasjonsstyring betyr ikke uten videre at innholdet man formidler er usant, men kan være forsøk på å påvirke folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler. Man velger ut noen sterke fortellinger, bilder og hendelse og løfter dem inn i folks bevissthet. Heltefortellinger står sentralt i informasjonskrigen. De kan forme folks forståelse av virkeligheten og påvirke viljen til politisk og/eller militær støtte, og de kan styrke moralen i egne rekker. De kan skape patriotisme, samhold, håp, trøst og tro, men også berede til kamp.
Et interessant eksempel på ukrainsk side er heltefortellingen om «spøkelset i Kyiv», formidlet i sosiale medier med hashtagen #theGhostofKyiv. Ukrainske myndigheter skrev i krigens første fase på Telegram om den ukrainske MIG-29 piloten som vant seks luftseire på 30 timer den første dagen av den russiske invasjonen. De bildene som finnes, viser en person i full jagerflyveruniform med maske som skjuler ansiktet. Piloten er ikke identifisert, noen mener det er en taxisjåfør som har tatt opp sin tidligere karriere som jagerpilot, det spekuleres også i om den myteomspunne piloten kunne være en kvinne. Mange tror fortellingen er diktet opp for å skape håp. Faktasjekkerne sier at de ikke kan bekrefte at den er usann, men heller ikke at den er sann. En skikkelig heltehistorie er det iallfall. Den skapte samhold og håp som en kraft i en tidlig periode av krigen der vanlige mennesker rustet seg til kamp. De lokale heltene i krigens første fase var nettopp menn og kvinner som satt i parkene og laget brannbomber, det var de vanlige menneskene. De som alltid rammes sterkest i krig.

Hvem som er den største helten på ukrainsk side er det likevel ingen tvil om. Volodomyr Zelenskyj. Da han kom til makten i mai 2019, var det få som hadde særlige forventninger til juristen og skuespilleren som ukrainere flest kjente fra tv-serien «Folkets tjener», om en historielærer som ved en feiltagelse blir president. Det ble raskt tydelig at den tidligere skuespilleren forstår viktigheten av god kommunikasjon, historiefortelling og omdømmebygging. Da invasjonskrigen startet, byttet han ut dressen med khakifarget T-skjorte og snakker direkte til folket sitt hver dag for å mane til samhold og minne dem på at han er der for dem. Video-selfiene der han filmet seg selv i Kyivs gater, ofte sammen med rådgivere og kollegaer, ble raskt ikoniske. Han delte bilder av seg selv i sosiale medier med soldater i felt, med mennesker som forberedte seg på kamp og med sårede på sykehusene, for å skape samhold, motivere til kamp, og få verdens støtte. Slik viste han at han slett ikke hadde flyktet slik desinformasjonen skulle ha det til.

Mens mediene fløt over av ubekreftede historier, korrespondentene hadde et svare strev med å sortere mellom det falske og det sanne, og mediehusene opprettet arbeidsgrupper for faktasjekking som tok i bruk innovative metoder som geo-lokalisering og omvendte billedsøk, holdt presidentens kollegaer mobiltelefonene sin frem på videosnuttene, med dagens tid som en meta-kommentar til all desinformasjonen: Zelenskyj er her og nå.

Og så kom talene hans. Taler så velregisserte og retorisk kraftfulle at det er lett å glemme at dette er en mann som lever i en bunkers og leder et land i krig. På sitt beste er det en Obama-aktig schwung over dem. Zelenskyj briljerte med sine talegaver og snakket seg rett inn i folks hjerter. Til kongresser, parlamenter, folkevalgte – til og med ved Grammyutdelingen snakket han. Talen til Knesset i Israel, der han snublet seg inn i en Holocaust-sammenligning, ble unntaket som bekreftet regelen om hans evne til å skyte retorisk blink i enhver sammenheng. Nasjonalforsamlingene sto formelig i kø for å få sin Zelenskyj-tale.

De fleste talene er bygget opp over en tredelt mal: Først viser han til status quo og Ukrainas grufulle lidelse her og nå. Deretter bruker han strategier for å skape kulturell enhet og identifikasjon med publikum: Franskmennene fikk sitt Verdun, deres nasjonsbyggende traume fra første verdenskrig; USA fikk både Pearl Harbor, Martin Luther King og 11. september. Talen til det norske storting understreket vår felles vikinghistorie fra Gardariket, minnet om at vi deler grenser med en felles, farlig nabo, og refererte til 17-mai-togene våre der det i år vil gå mange ukrainske flyktningbarn. Han er opptatt av Norge som kystnasjon og skaper sammenheng og tilknytning mellom Norge og Ukraina. Talene avsluttes med en konkret bønn om hjelp, gjerne med en definert bestilling om hva landet trenger av utstyr og våpen. Til Stortinget var talens formål å få våpen til svartehavsområdet der minene «flyter fritt». Zelenskyj appellerer til tilhørernes frykt når han spør oss om vi kan forestille oss hvordan slike miner kan ramme sivil skipsfart og passasjerbåter.

Fortellinger som appellerer både til bevisstheten og til ubevisste impulser hos folk regnes for å ha det beste påvirkningspotensialet. Zelenskyjs kommunikasjonsstrategi og enestående formidlingsevner har trolig vært avgjørende for de raske geopolitiske og sikkerhetspolitiske endringene vi har vært vitne til etter at invasjonskrigen startet. Vi ser et unikt taktskifte i internasjonal politikk og strukturer, som når den norske regjeringen besluttet å donere våpen til Ukraina og med det gikk bort fra forbudet fra 1959 mot å eksportere våpen til land som er i krig.

Etter Putins spilleregler?

I krigen i Ukraina er informasjonsutvekslingen som vi er så avhengige av, blitt en del av selve slagmarken. Norske og internasjonale nyhetsmedier har jobbet hardt for å verifisere informasjonen som kommer inn om krigen på bakken, og faktasjekkere over hele verden jobber på høygir. Mens EU valgte å stenge tilgangen til de to statlige russiske kanalene Sputnik og RT (Russia Today) som Putin-regimet bruker til å spre propaganda om krigen i Ukraina, har Norge i skrivende stund ikke gjort det. Norges ståsted vitner om en holdning der man ikke nødvendigvis møter konspirasjonsteorier og feilaktige påstander med sensur, men med fakta og argumentasjon. I motsetning til RT og Sputnik, som er åpne om sin tilknytning til russiske myndigheter, skjuler mange aktører forbindelsene sine. Den norske faktasjekkeren Faktisk.no viser at russisk propaganda har et spesielt godt utgangspunkt for å spres i såkalt alternative medier. Dette er nettsteder som utfordrer tradisjonelle presseetiske normer og sprer desinformasjon og konspirasjonsteorier i mye større grad enn andre. Selv om slike spredere av desinformasjon kan være med på å undergrave demokratiske verdier, kan heller ikke her løsningen være sensur. For som Jo Nesbø sier det i kronikken «Kan Putin slås med fortellinger?»:

Er det ønskelig eller en gang hensiktsmessig å spille etter Putins regler? Det virker tross alt selvmotsigende at demokratiske land skal gi fra seg demokratiske goder og prinsipper som ytringsfrihet og innsyn, selv for midlertidig å beskytte demokratiske verdier (Nesbø, 2022)

Kunnskap og bevissthet om hva propaganda og informasjonsstyring er, og hvordan slike prosesser fungerer i den digitale offentligheten, kan hjelpe oss til å forstå og reflektere over det som skjer, samt gjøre oss bedre rustet til å stå imot angrep og forsøk på å manipulere.