Vi som ikke kan vende hjem

Etter Aserbajdsjans løsrivelse fra Sovjetunionen skjedde det mange endringer i landet mitt, ikke bare politisk og økonomisk, men også i verdiene og i kunsten. Begrepene ble fylt med ny mening. For norske lesere lyder dette kanskje helt gresk. Derfor vil jeg starte med en kjapp innføring i det sovjetiske Aserbajdsjans litterære tradisjoner.

Litteraturens kår under Sovjetunionen

Under sovjettiden ble både journalistiske artikler og litterære narrativer diktert av det politiske regimet og uført på politisk ordre. Ta for eksempel kvinnespørsmålet. I Sovjetunionens tidlige fase stod likestillingstanken sterkt. Stalin, Lenin og Trotskij, som ennå ikke hadde befestet sin makt, la stor vekt på å få kvinnene inn i politikken, industrien og landbruket. Kvinnen var imidlertid bundet fast til hjemmet og privatlivet av patriarkalske verdier, familien og barn, og for den politiske ledelsen var det om å gjøre å få rykket henne løs fra familiens lenker.

Derfor ble det nødvendig å romantisere begreper som arbeid, samfunnsliv og aktivisme. Følgelig skulle det skrives verk som hyllet kvinnens frihet, samfunnsnyttig arbeid og likestilling mellom kjønnene. Aserbajdsjanske forfattere begynte i større grad å skildre kvinnen som en uavhengig person, kvinnen som ønsker å være en nyttig samfunnsborger, den sterke kvinnen som ikke kvier seg for hardt arbeid.

Under andre verdenskrig mistet Sovjetunionen mange mennesker. Millioner døde, og hundretusener vendte hjem som uføre. Etterkrigsårene var preget av fattigdom og sult, samfunnet gikk inn i en dyp depresjon, og interessen for å stifte familie og føde barn dalte. Men Stalin trengte nye soldater, oljearbeidere og bomullsdyrkere – til krig og velstandsutvikling.

Dermed ble det nå en etterspørsel etter litterære verk som romantiserte og forherliget morsrollen, familielivet og det å føde barn. Fra 1950-tallet av var dette den litterære parolen over hele Sovjet.

I 1990-årene, etter Sovjetunionens oppløsning, ble Aserbajdsjan rammet av økonomisk krise og politisk kaos. Oppi alt dette befant kunsten, og særlig litteraturen, seg i et ideologisk vakuum. Nye internasjonale litterære trender var utilgjengelige – språket var en barriere, og internett fantes ikke. Dessuten hersket en årelang frykt for sensur. Men hovedgrunnen var at det ikke lenger forelå noen politiske krav og føringer for forfattere. De visste rett og slett ikke hva de skulle skrive om. Det eneste emnet som ble slått mynt på, var patriotisme. Etter 70 år med sovjetideologi var landet nå på vei tilbake til røttene (til islam, tyrkisme, osv.), og forfattere og lyrikere kunne så klart ikke holde seg utenfor en så gjennomgripende prosess.

En ny frihet

Jeg og flere av mine forfattervenner begynte å arbeide med litteratur i år 2000. Emner som patriotisme og tyrkisme hadde overlevd seg selv, og internetts inntog gjorde modernistisk og postmodernistisk litteratur tilgjengelig. Dermed kunne vi danne oss våre egne tanker omkring nye strømninger i kunsten. Og fremfor alt: Tradisjonen med å skrive etter politisk instruks var en saga blott. Den nye regjeringen hadde ennå ikke avgjort hvilke verdier den skulle bygge politikken sin på. Derfor fantes det ingen spesielle krav og føringer for kunsten.

Det var en frihet som vi benyttet oss av.

I disse årene var det et tomrom i litteraturen, filmen, bildekunsten – overalt på kunstfeltet. Den provinsielle romantikken som hang igjen fra sovjettiden – den idealiserte arbeidsmoralen, den surrealistiske kjærligheten, dyrkelsen av foreldreskapet og familien – var ikke noe for uavhengighetstidens forfattere. For oss. Man kan faktisk si at vi høstet våre tidligste skriveerfaringer som nådeløse kritikere av litteraturen vi ble presentert for. Vi satte oss som vår fremste oppgave å revidere verdigrunnlaget, sable ned de umenneskelige tankesettene og tradisjonene, luke ut alt som var dyrket frem og skjønnmalt, og fjerne tabuer.

Kreative mennesker som fører krig mot sitt eget samfunn, er dømt til å bli marginalisert. Temaene vi skrev om, måten vi skrev på og livsstilen vår ble ikke akseptert i datidens Aserbajdsjan. Det var ikke enkelt å være i kreativ opposisjon. Alle statsstøttede aviser og tidsskrifter var stengt for oss, så vi måtte finne andre måter å publisere på. Sosiale medier, personlige blogger og nettsider var ennå ikke i skuddet. Å nå ut til leserne på egenhånd var umulig.

Men ute blant folk fantes det samtidig en tørst etter oppriktighet, åpenhet, protest, en pust av noe nytt – noe som ikke ble fanget opp av pressen og forlagsbransjen. Derfor var det noen som turte å gi oss en talerstol. Våre kontroversielle navn gjorde disse publikasjonene berømte. Vi ble hatet, men likevel lest. «De ødelegger ungdommen, undergraver moralen og fører samfunnet ut i fordervelse», ble det sagt.

Jeg glemmer aldri de kloke ordene jeg hørte en av redaktørene så kynisk si den gangen: «Det som selger best i kunsten, er protest.» Et faktum som vår generasjon utnyttet med stor suksess.

Det lyktes oss å bli ganske kjente. Og etter hvert som sosiale medier ble vanligere, kunne vi lettere nå ut til leserne.

Mislikt av alle

Min inntreden i litteraturen og den kreative opposisjonen skjedde da jeg var veldig ung, bare 19 år. Etter en stund innså jeg at jeg heller ikke kunne stå utenfor den politiske opposisjonen. Ideen om aktivt medborgerskap og samfunnsengasjement spilte en helt sentral rolle i skrivingen min. For meg skulle ikke litteraturen, verken prosaen eller lyrikken, betraktes adskilt fra politikken og de dramatiske omveltningene i landet. Jeg så litteraturen som en kunstform med elementer av samfunnsansvar. Med alderen kom jeg til å definere mine politiske tanker klarere, og jeg husker ikke engang når jeg begynte å trekke aktivisme inn i skrivingen. Politiske hendelser og emner inngikk i mitt daglige skrivearbeid.

På denne tiden var Radio Free Europes kontor i Baku fortsatt i drift. I 2012 ble jeg tilbudt å blogge på nettsiden deres. Der begynte jeg å skrive min egen spalte, som nådde ut til et stort publikum.

På et tidspunkt gikk det opp for meg at både folk flest, religiøse mennesker og landets myndigheter mislikte meg som forfatter. Jeg ble daglig utsatt for hatprat, krenkelser og trusler i sosiale medier. Kommentarfeltene til innleggene mine ble fylt av hatefulle ytringer hinsides all fornuft. Når jeg gikk på gata, måtte jeg se meg over skulderen. Jeg ante fare i enhver ukjent som jeg uforvarende møtte på min vei. Når jeg gikk inn i en heis, holdt jeg et nøye øye med de andre som gikk inn sammen med meg: Tenk om det er en som vil drepe meg?

I 2012 ble Rafiq Taği drept. Han var min venn. Forfatter og ateist. Noen år tidligere hadde han skrevet kritisk om islams store profet. Like etterpå utstedte religiøse fanatikere en fatwa som dømte ham til døden. Fem år senere ble vår kjære Rafiq muallim, lærer, som vi så ærbødig kalte ham, knivstukket på et busstopp, og få dager senere døde han på sykehuset. De fleste trodde at Rafiq Taği var drept av religiøse ekstremister, men noen mistenkte at myndighetene stod bak. Rafiq var nemlig også en opposisjonell forfatter. Drapsmannen har til dags dato ikke blitt funnet.

Etter at Rafiq Taği ble drept, føltes alt annerledes for meg og forfattervennene mine. Når vi gikk i byen, gjennom mørke bakgater, når vi tok heis, når vi gikk inn i vårt eget tomme hjem, kjente vi en kald kniv i siden. Vi fryktet alle som kom uforvarende på oss, det vil si: Vi fryktet det var noen som skulle drepe oss. Denne frykten gled gradvis over i en vedvarende paranoia. (I ettertid skulle jeg ta med meg denne paranoiaen inn i romanen Marina, som har blitt utgitt på norsk mens jeg har vært i Norge.)

Drapet på Rafiq Taği tok motet fra en stor del av 2000-tallets forfattergenerasjon. Noen begynte å utøve streng selvsensur, noen flyktet fra landet, og noen valgte å selge talentet sitt til djevelen for å kunne leve stille og rolig og uten frykt.

Flukten til Georgia

Jeg var blant dem som flyktet fra landet. Ennå kan jeg huske den natta da jeg forlot Baku. Vi reiste fra Aserbajdsjan med tog. Om natta stengte jeg døra til tomannskupeen vår med et skjerf. Jeg og mannen min rømte til Tbilisi i Georgia. Vi visste ikke at vi om få år skulle bli nødt til å rømme derfra også.

Etter drapet på Rafiq Taği kom det nok et anslag mot forfattermiljøet. Det begynte å versere sexvideoer med journalister som var uglesett av myndighetene, filmer som var tatt med skjult kamera. Det mest kjente tilfellet var rettet mot journalisten Khadija Ismailova fra Radio Free Europe. Videoen med henne var ikke den første, men hun ble den første journalisten som ikke ga opp jobben, men fortsatte å stå i kampen.

Men mange forfattere kom ikke over sjokket. Frykten for skjulte kameraer forfulgte alle aktivister, journalister og samfunnsengasjerte mennesker som stod på dårlig fot med styresmaktene. Ingen kunne føle seg trygge på at myndighetene ikke satt på et sexopptak av dem. Hvorfor ville det vært så ille da, lurer kanskje den jevne nordmann på. Alle har jo sex? Og det er et helt naturlig spørsmål for en person som har vokst opp og bor i et av Europas mest velutviklede samfunn der menneskene og deres privatliv respekteres. Men dette skjer i Aserbajdsjan, i et land der nesten hele befolkningen er muslimer, der antallet æresdrap øker for hvert år, og sex er tabu til og med i litteraturen.

Etter at vi hadde flyttet til Georgia, fikk jeg en invitasjon fra Meydan TV, et eksilmedium som ble etablert i Tyskland av aserbajdsjanske emigranter og som fortsatt er i virksomhet. Jeg jobbet ett år for Meydan TV, som bloggredaktør og på diverse prosjekter. Sønnen min ble født i Berlin. På sykehuset ga de ham en fødselsattest, men sa at legitimasjonskort kunne han bare få på Aserbajdsjans ambassade ettersom han var aserbajdsjansk statsborger.

Etter ett år, da mitt tyske visum var utløpt, vendte jeg tilbake til Georgia for å fortsette å jobbe for Meydan på deres kontor i Tbilisi. På Aserbajdsjans ambassade i Berlin limte de inn et bilde av sønnen min i passet mitt, og sa at jeg måtte reise til Aserbajdsjan for å få pass til ham. Med dette dokumentet fikk vi med oss sønnen vår til Georgia.

På samme tid ble det opprettet straffesak mot hele teamet til Meydan TV i Baku, som hadde vært forfulgt av politiet i lang tid. Jeg og mannen min, som jobbet som designer i Meydan, var blant de siktede. Etter noen måneder ble begge brødrene mine, som bodde i Aserbajdsjan, arrestert for salg av narkotika. Brødrene mine, som bodde i hver sin by, ble arrestert på samme dag, på samme tidspunkt, og med samme mengde narkotika i lommene. Etter dette forstod vi hva som ventet oss i Aserbajdsjan. Men ambassaden stod fast på at vi måtte returnere for å skaffe legitimasjon og pass til sønnen vår. Det ville være ensbetydende med å bli arrestert. Vi hadde nå to valg: Enten å dra til Aserbajdsjan og bli fengslet, eller å holde sønnen vår i Georgia ulovlig, uten papirer. Begge utsiktene var forferdelige.

Flukten til Norge

I august 2016 kom det et brev som satte nok en støkk i meg. Det var et avslag på søknaden vår om permanent oppholdstillatelse i Georgia. «Deres opphold her er ikke i overenstemmelse med statens interesser», kunne utlendingsmyndigheten fortelle oss. Mitt hjemlands lange arm kunne altså strekke seg helt inn i nabolandet for å kaste meg ut derfra.

Jeg hadde ingen steder å dra. Sønnen min, som var født i eksil, manglet pass. I Georgia kunne vi vente oss deportasjon, og i hjemlandet fengsel.

Det var da, mens familien var i panikk, at jeg ble invitert til å bo i Levanger. Jeg husker at jeg stilte Marianne fra ICORN, organisasjonen som inviterte meg, ett eneste spørsmål: «Kan jeg ta med meg sønnen min uten pass?» Jeg lurte ikke på hvor Levanger var, hvor mange som bodde der eller hva jeg skulle gjøre der.

Innen en måned var vi allerede i lufta, takket være den felles innsatsen fra organisasjoner som FN, UDI og ICORN. Da vi gikk ombord i flyet fra Amsterdam til Trondheim, ga flyvertinnen den tre år gamle sønnen min en morsom passholder med bilde av et fly på. Ved synet av denne gaven klarte jeg ikke å holde tårene tilbake: Sønnen min hadde jo ikke noe pass å putte i den.

På én dag forflyttet vi oss fra det ennå nokså varme Kaukasus og over i den kalde, norske høsten. Mitt første minne er forbauselsen til kontaktpersonen min, Vivi-Ann. Hun hadde sett bilder av meg på Facebook, og lagt merke til det lange og velstelte håret mitt. Det var nok denne kvinnen hun forventet å treffe. Men der stod jeg foran henne helt snauskallet. To år med frykt, bekymringer og stress hadde nødvendigvis satt sitt preg. Jeg hadde ikke orket å sitte lenger og se på at jeg mistet håret, og hadde raket det rett av.

Fra de første dagene husker jeg at en ansatt på flyktningmottaket kom med frekkheter og upassende råd. Disse uhøflighetene, som jeg ignorerte, kunne dreie seg om alt mulig – fra formaninger om hva jeg skulle kle på sønnen min, til bemerkninger om at mannen min var tjukk.

Ny hverdag i nord

De første ukene i Norge hadde jeg bare lyst til å sove ut. Utryggheten jeg hadde kjent i Georgia, hadde gjort at jeg gjennom de to siste årene hadde vært oppe om nettene – først når naboene begynte å våkne, klarte jeg å få meg noen timers søvn. Men de første ukene i Levanger var det hyppige møter med flyktningtjenesten, som gjorde det umulig for meg å sove ut over morgenen. Og siden sønnen min ikke fikk barnehageplass, måtte jeg være hjemme med ham hele dagen. Dermed slet jeg igjen med søvnløshet.

Et helt år gikk uten at jeg klarte å ta del i lokalsamfunnet, og når sant skal sies, hadde jeg heller ikke lyst. Det å ikke skjønne hva folk snakket om på gata, i butikken og på bussen, føltes godt. Endelig slapp jeg å proppe hjernen med informasjon.

I Norge fortsatte jeg å samarbeide med Meydan TV, og med noen medier i Georgia og Ukraina. Internett la alt til rette for å drive med journalistikk. Det var enkelt å finne intervjuobjekter via sosiale medier, søke i nettressurser og lage multimediainnhold. Jeg holdt tett kontakt med aserbajdsjanske fotografer, som skaffet til veie foto- og videomateriale til artiklene mine. Alt dette krevde organisatoriske evner og mye tid. Selv om kroppen min befant seg i Norge, var alle tankene mine i Aserbajdsjan.

Arbeidet reddet meg fra depresjon, men hindret meg i å bli integrert i Norge siden det tok så mye tid. Etter to år sluttet jeg derfor som journalist og gikk i gang med å lære meg norsk, noe som etter hvert gjorde det mulig for meg å ta del i byens kulturliv. Filmvisninger, bokdiskusjoner, samtaler med kreative folk i kunstforeningen var ting som begynte å interessere meg. Samtidig ble jeg i stand til å lese avisene, og jeg ble bedre kjent med den norske samfunnsdebatten. Det beste var at jeg som kreativ person kunne komme i kontakt med organisasjoner, utgivere og pressefolk.

Det å bli integrert i det norske dagliglivet gjorde at jeg kom ut av en tvungen dobbelthet, jeg hadde vært fysisk til stede i ett land, men mentalt levd i et annet. Også i dag følger jeg med på det som skjer i hjemlandet mitt, men jeg lever ikke lenger mentalt i Aserbajdsjan. Jeg er veldig interessert i de politiske valgene i Norge, jeg er opptatt av miljøspørsmål og andre saker, og jeg har akseptert dette landet som mine barns hjemland.

Jeg har vært heldig som fikk komme til Norge som fribyforfatter, og jeg ble tidlig introdusert for folk i kommunale posisjoner og i kulturlivet. Det har vært lett for meg å stifte nye bekjentskaper. Som forfatter blir jeg tatt varmt imot. Likevel følte jeg meg veldig ensom i starten. Nordmenn er nemlig ganske reserverte av seg, til forskjell fra menneskene der jeg vokste opp. Og for andre utlendinger er det ikke like lett som det var for meg å komme inn i det norske samfunnet. Jeg merker en dyp kløft, en uoverstigelig barriere, mellom flyktninger og nordmenn.

Jeg kan ikke huske å ha opplevd rasisme i Norge. Men jeg har lagt merke til noe som er like farlig, nemlig en total likegyldighet. Det handler dessverre ikke bare om kulturforskjeller. Unge er likegyldige overfor eldre, innfødte overfor innvandrere, og samfunnets vinnere overfor taperne. Denne likegyldigheten er hele den moderne globale verdens svøpe.

Muslimsk kvinnefellesskap

Da jeg kom til Norge, tenke jeg at jeg skulle finne vennskap og fellesskap med moderne, sekulære mennesker innen kunst og litteratur. Jeg trodde at man bare kan være venner med mennesker som deler ens eget verdensbilde, ens verdier og oppfatninger, og at det er i et fellesskap av slike mennesker man kan finne indre ro og tilfredshet.

Men det jeg fant, var fellesskap, vennlighet og ro blant vanlige muslimske kvinner i et fremmed land. Hvordan skjedde det? Var det i desperasjon? I mangel av alternativer? Var det kanskje fordi de minnet meg om de beskjedne, muntre og hjertevarme kvinnene fra barndommen min? Eller handler det om at vi alle, uavhengig av vårt verdensbilde, bærer merkelappene «østlig» og «muslim», og at vi ikke har noen andre enn hverandre? Jeg vet ikke.

En to års tid etter at jeg hadde blitt kjent med disse snille og omgjengelige kvinnene som tok meg inn i sin omgangskrets, ble venner med meg, inviterte meg hjem til seg og kom på besøk til meg, forsto jeg at de hadde reddet meg fra ensomheten og tungsinnet, at de hadde gitt meg livsgleden tilbake. De ble som en nær familie for meg og barna mine.

Etter at jeg hadde møtt dem, ordnet ting seg for familien min. Jeg klarte å forsone meg med dette landet som jeg bor i, med det kalde klimaet, med livets rutine, og jeg fant sinnsro.

Men dette fellesskapet og vennskapet hadde også et annet aspekt. Da jeg ble kjent med disse muslimske kvinnene, fikk innblikk i deres indre verden, deres relasjoner, livet de bygget seg i Norge, oppdaget jeg noe annet og enda viktigere. Et eget samfunn som er fullstendig avsondret fra det politiske, sosiale og kulturelle livet i Norge. Et folk som har laget seg sine egne miniversjoner av Iran, Pakistan og Afghanistan. De har ikke klart å tilpasse seg det norske samfunnet, normene og rutinene, men i hverandre gjenkjenner de sitt eget land, sitt hjemsted, og de søker tilflukt i hverandre, kvinner som prøver å være lykkelige på sine små øyer.

Aserbajdsjansk forfatter i Norge

Livet som innvandrer har dessuten gitt meg noe som jeg aldri har hatt før, nemlig litt tid til overs. I løpet av de siste fem årene har jeg greid noe jeg alltid har hatt lyst til, men aldri før fått til – jeg har skrevet to romaner. Den ene er utgitt i hjemlandet mitt på grunn av den stedbundne tematikken. Den andre ble plukket opp av en norsk utgiver og oversettes nå til norsk.

Den ene romanen handler om mine år som flyktning, om forholdene flyktningene levde under, om hvordan lidelsene våre påvirker oss psykisk og moralsk. Krig og kvinner er også hovedmotiv i kvinnefortellingene mine. Hvordan påvirker krig kvinner? Hvem er krigens største ofre? Hvorfor lider kvinnene mest? Hovedbudskapet i fortellingene mine som har krig som bakteppe, er dette: Krig er umoralsk!

Selv om jeg tror at jeg kan få en vid leserkrets, innser jeg at jeg aldri kommer til å bli en norsk forfatter siden jeg ikke kommer til å kunne skrive på norsk. Jeg har forsonet meg med dette og anser meg som en aserbajdsjansk forfatter som bor i Norge. Jeg lar meg inspirere av fortellingene til forfattere som bor i dette landet, som har en annen etnisk og språklig bakgrunn, og jeg har tro på at jeg skal kunne utvikle mitt forfatterskap videre i Norge.

For forfattere som bor utenlands, og særlig for dem som ikke kan vende hjem, slike som oss som i praksis lever i eksil, er det spesielt viktig å kunne analysere situasjonen nøkternt og sindig. Å legge opp en strategi uten å vike fra virkeligheten. Hvem er de norske leserne våre, hva interesserer dem, hvilke temaer kan interessere meg som representant for et annet samfunn, en annen nasjon og kultur?

Slike spørsmål er viktige å besvare om man ønsker seg en karriere som forfatter, og derfor har jeg brukt mye tid på å sette meg inn i hva norske lesere er opptatt av, og hvordan bokbransjen fungerer. Og endelig har sønnen min noe å putte nedi passholderen som han fikk på flyet: Sitt norske pass. Riktignok er det bare et utlendingspass, men jeg gråter ikke lenger ved synet av denne gaven.

Om Gunel Imanova:

• Gunel Imanova ble født i 1981 i Aserbajdsjan. Som ung voksen ble hun med i et opposisjonelt forfattermiljø.
• I 2012 startet hun en samfunnskritisk blogg på nettsiden til Radio Free Europe. Etter drapet på forfatteren Rafiq Taği samme år ble situasjonen så utrygg at hun og ektemannen flyktet til Georgia.
• Hun ble journalist for Meydan TV, et aserbajdsjansk eksilmedium etablert i Berlin i 2013. I ett år arbeidet hun fra Berlin, hvor hun fikk en sønn.
• Aserbajdsjanske myndigheter opprettet straffesak mot teamet bak Meydan TV. Begge Imanovas brødre ble arrestert, angivelig for narkotikahandel.
• Da Imanova og familien i 2016 mistet oppholdstillatelsen i Georgia og risikerte fengsel i Aserbajdsjan, ble de invitert til Levanger i Trøndelag av det internasjonale fribynettverket (ICORN). Her fortsatte hun arbeidet for TV-stasjonen i to år til.
• Meydan TV fikk Fritt Ords og ZEIT-Stiftungs Free Media Award i 2017 for sin modige og objektive rapportering fra Aserbajdsjan.
• Imanova har skrevet fire diktsamlinger, en roman og en memoarbok som er oversatt til norsk.

Kilder: Forfatterkatalogen.no , Frittord.no og Gunel Imanova selv.