Kvinnen med ljåen

1

Vi liker å tro at kritikere er nøytrale og høyt hevet over sine objekter, men det er det ingen av oss som er — vi er alle del av den kulturen bøkene skapes innenfor. Men for noen av oss er det vanskeligere å se bøkene utenfra enn for andre. Det gjelder de av oss som er forfattere selv. Vi er midt i, vi er ikke i det hele tatt utenfor, det er umulig for oss å være kalde og kjølige observatører av de fremmede objektene som havner på pulten foran oss. Vi er selv skapere av like objekter. Vi vet hva det koster å skrive en bok.

Jeg har vært kritiker siden jeg var i 20-årene. Og enda lenger enn det har jeg ønsket å være forfatter. 15 år etter at jeg sendte mitt første manus til et forlag (det ble heldigvis aldri publisert), debuterte jeg som romanforfatter i 2013. I mellomtiden hadde jeg vært både litteraturkritiker og -formidler i en årrekke. Og så, idet jeg debuterte som sakprosaforfatter i 2016, fikk jeg, helt parallelt, muligheten til å prøve meg som sakprosaanmelder i Aftenposten. Der sto jeg med min nye bok i den ene hånda og fikk en øks i den andre, og en ganske tydelig beskjed om å være usentimental. Jeg har heller ikke vært redd for å slakte. Men til enhver tid har jeg vært svært klar over at jeg kunne bli offer for den samme øksa selv. Jeg følte meg skjelvende usikker og uskikket i min nye dobbeltrolle. Hvor lite egnet jeg var til jobben, skulle jeg snart finne ut.

2

Først en slags beskrivelse av feltet. Særlig sakprosakritikken har levd under et slags faglig åk; en anmeldelse av en sakprosabok kan fortsatt, den dag i dag, ta form av en offentlig fagfellevurdering. Fagfolk har vurdert andre fagfolk i avisene, ofte har de ikke skrevet så mye mer enn denne ene, kritiske anmeldelsen av en bok som nesten omhandler det samme som det den gjeldende kritikeren har jobbet med hele livet, og kanskje har de noen svært faglige, men for offentligheten lite interessante innvendinger. Det blir nærsynt kritikk av sånt, kanskje som resultat av nærsynte bøker.

Majoriteten av forfattermedlemmene i NFFO er énbok-forfattere. Det skyldes at mye av sakprosatradisjonen som er bygget opp her til lands er skapt av forskere som har stablet kunnskap på kunnskap, argument på argument, og håpet at det oppsto en bok idet de hadde nådd de magiske 300 sidene. I tillegg har journalister og biografer bidratt til en voksende og mangfoldig sakprosa, mens bloggere og kokebokforfattere har fylt lommene til forlagene.

Men de siste årene har det kommet til en helt ny generasjon forfattere med store litterære ambisjoner, både fra akademia og journalistikken. Og det å anmelde litterær sakprosa krever mye mer av en anmelder enn det gjør å vurdere tradisjonelle fagbøker. Denne nye bølgen av sakprosa er skrevet for en allmenn offentlighet, mye mer enn for et fagfellesskap. Bokas suksess avhenger av formidlingen, ikke av faglige argumenter eller av et originalt bidrag til en forskertradisjon. Den er ikke skrevet for fagfellevurdering, men vil kritiseres for sine litterære kvaliteter. Og til det trengs det en bestemt type kritiker: Sakprosakritikeren.

Det betyr en kritiker som har sakprosa som sitt spesiale, ikke en fagperson. Som sakprosakritiker ser jeg etter fortelling og struktur, på hvordan forfatteren mestrer språket, og i tillegg til alle disse litterære vurderingene må jeg se på forfatterens evne til å vurdere og bruke kilder på en god måte. Det er i hvert fall sånn jeg har tolket mitt oppdrag, og sånn jeg har forvaltet det. I tillegg har jeg forsøkt å sette utgivelsene inn i et større perspektiv. Anmeldelser skal ikke bare være veiledning for leserne og påskjønnelser eller smekk på fingrene til forfatterne, de handler også om å forstå det større bildet. Hvordan flytter offentligheten eller historien seg av denne nye utgivelsen? Om jeg hver gang har klart å beskrive konteksten til bøkene, det vet jeg ikke. Men jeg tenker at dette også er en del av mandatet. Enda jeg av fag er idéhistoriker og journalist, har jeg derfor lest bøker om alt fra medisin og politikk til historie, debattbøker og personlige beretninger.

I seks år har stabelen av sakprosa bygget seg opp på pulten min, og jeg har i mellomtiden også vært innom juryene til Brageprisen og Kritikerprisen. Jeg har antagelig fått disse juryoppdragene fordi jeg er god i jobben min (jeg liker å tenke det), men kanskje også fordi det ikke er så mange rene sakprosakritikere å velge mellom. Og grunnen til det igjen, er at det er vanskelig å stå i denne jobben over lang tid. Dermed blir det ikke mange som gjør akkurat det gjennom mange år: kun anmelder sakprosa.

3

Så nå, som vi har klargjort hva jobben går ut på: Hva er problemet? Hva er det som gjør at jeg ikke tror at jeg kan fortsette som sakprosakritiker? Det er mange ting, men la oss starte med det økonomiske. Folk tror ikke at det er sant når jeg forteller hva jeg tjener på å anmelde bøker i Norges største avis. Det virker usannsynlig. Honoraret utgjør en så lav timelønn at jeg for lenge siden har regnet ut at det lønner seg for meg å jobbe på Kiwi nede i gata.

Jeg oppfatter det som ren feighet at Kritikerlaget ikke kjemper fram ulike satser for forskjellige typer anmeldelser, eller i det minste anbefaler alle sine medlemmer å benytte seg av Journalistlagets dagsatser (som for tiden er på over 6000 kroner per dag). Per nå benytter de seg av disse litt vage formuleringene:

1) Standard kritikk og kommentartekster kr 6 400

2) Mer arbeidskrevende kritikker og kommentartekster kr 10 200

Jeg kjenner ikke til noen som får sats nummer 2. Ingenting regnes som mer arbeidskrevende. La gå at plateanmelderen gjerne hører flere ganger på plata, men for argumentets skyld tviler jeg sterkt på at de hører på den sammenhengende i tre dager før de skriver en anmeldelse. Men det å lese gjennom en 700 sider lang bok én gang og vurdere kilder og referanser i tillegg, det tar faktisk minst tre dager. Selv en kort sakprosabok tar det flere dager å lese ordentlig, med vurdering av kilder og å lese seg opp i omlandet. Ja, jeg vil gå så langt som til å hevde at det å være en kvalifisert og samvittighetsfull sakprosaanmelder krever mer av deg enn noen annen sjanger jeg kan forestille meg. Jeg er redd for at jo mer presset kritikerne blir, på penger og tid (som egentlig er det samme), jo mer står alle de viktigste prinsippene for fall.

Grunnen til at jeg kaller det feighet, er at Kritikerlaget godt vet at det å anmelde en plate som det tar én time å lytte til, og det å anmelde en sakprosabok som det tar tre dager å lese, er to helt forskjellige jobber. Likevel formulerer de seg såpass vagt. De kan gjøre det fordi det ikke har noen konsekvenser.

4

I tillegg er det kritikerens usikkerhet: Vil jeg få jobb igjen? Hvert øyeblikk kan du droppes fra spaltene, det finnes ingen kontrakt som binder oppdragsgiver og deg sammen. Hva gjør du idet du får kulturredaktørens nære slektnings utgivelse i hendene, og skjønner at du ikke liker boka? Vil du få jobb igjen, om du skriver akkurat det du mener? Dette dilemmaet sto jeg i, og jeg visste at det hadde med habilitet å gjøre. Som frilanser har jeg ingen garantier for fremtiden, jeg har bare mine meningers mot. Jeg har bare min integritet.

Jeg mistet ikke jobben av å skrive negativt om redaktørens nære slektning. Selvfølgelig gjorde jeg ikke det. Men det er kanskje i sånne tilfeller jeg har følt på en slags skjelvende usikkerhet. Hvor det riktige svaret på «hva kan jeg skrive her» er skummelt, nemlig at jeg kommer til å skrive noe som også kan true min egen posisjon. At dette kan føre til at jeg mister oppdrag i fremtiden.

Reglene for habilitet er latterlig strenge i Aftenposten, så akkurat det formelle er ikke en bekymring engang: Etter hvert har det vært nesten umulig for meg å anmelde bøker i et lite miljø. Man kan ikke være på samme forlag som den man anmelder, man kan ikke ha vært på en privat fest eller i et middagsselskap med den man anmelder, men i utkanten av en stor fest hvor man ikke har hatt kontakt, det kan gå. Ingen bekjentskaper, fiender eller venner kan anmeldes, ingen man har jobbet med, tett eller perifert, det skjønner jeg selvfølgelig.

Men det blir lett forkrøplende at jeg ikke engang kan nevne de mest sentrale aktørene i et felt (som Marta Breen, om jeg skriver om feminisme, eller Guro Sibeko, om jeg nevner rasisme), fordi jeg kjenner dem. Jeg kjenner jo etter hvert ganske mange sentrale mennesker i sakprosamiljøet! Som kritiker ser det da ut som at jeg ikke engang har fått med meg referansepunktene. Da jeg fikk boka til en jeg hadde gått på skole med for 30 år siden – men ikke hatt kontakt med siden – til anmeldelse, måtte jeg gå noen runder med meg selv, og ta det opp med bokansvarlig. Om ikke det er å samvittighetsfullt tenke habilitet, så vet ikke jeg.

5

Det som imidlertid truer habiliteten min mest, er alle de internaliserte båndene jeg legger på meg selv: Kan jeg skrive kritisk om en bok «alle» tydeligvis elsker? Det har jeg gjort mange ganger, og alltid med hjertet i halsen. Jeg har ikke gjort det for å være kontrær eller få klikk, jeg har bare oppriktig ment noe om en bok. De bøkene jeg virkelig har slaktet, har jeg dessuten lest to ganger. Det må jeg! Det er for skummelt å slurve, hvis man skal gjøre noe så alvorlig som å gi en negativ dom over et stort arbeid. Derfor håper jeg selvfølgelig alltid at jeg leser en bok jeg liker. Da kan jeg lese den bare én gang.

Men hvis det skjer, at jeg slakter en bok «alle» elsker, så oppstår det ofte et fenomen jeg ikke var utsatt for da jeg først prøvde meg som kritiker for nesten 30 år siden: Jeg blir latterliggjort på sosiale medier av forfatterens venner. Hele min eksistens er nå under lupen, jeg er et dårlig menneske, jeg er dårligere enn et dårlig menneske. Jeg er rasist! Jeg er idiot!

En gang tagget Kjetil Rolness meg i et innlegg på Facebook, fordi jeg hadde skrevet negativt om en forfatter han tydeligvis mente at ikke fortjente kritikk. Enhver som har opplevd å bli tagget av Kjetil Rolness vet at det oppleves som å bli angrepet av en sulten ulveflokk; følgerne hans latterliggjør og ydmyker deg i dagevis, det er hundrevis av kommentarer. Da mintes jeg, med en viss nostalgi, de håndskrevne brevene med skjelvende pensjonistskrift jeg kunne motta i mine første år som journalist og kritiker, før internett. Brevene som kom fram en uke etter at en anmeldelse sto på trykk, og der anliggendet bare var å korrigere en skrivefeil. Hva gjør det med meg å bli dratt gjennom den digitale søla om jeg er kritisk til en bok? Gjør det at jeg er reddere? Jeg vet ikke, for dette kan være skjult også for meg selv.

6

Jeg lovte en øks, jeg lovte en ljå, og jeg lovte visst også i ingressen en kortstokk full av hjerterdronninger. Øksa har vi allerede vært innom: Det er bedre å være litt «hard i klypa» som Aftenposten-kritiker Preben Jordal, fungerende leder i Kritikerlaget, har uttrykt det, i et slags feiende angrep på det han mener er for mye intetsigende kritikk.¹ Og jeg har absolutt vært det. Altså hard. Jeg har vært hard i klypa, jeg har vært tydelig, jeg har svingt øksa. Men etter hvert som jeg har skrevet kritikk, har jeg tatt det mer og mer inn over meg: Noen har gjort like store ofre som meg, kanskje flere, og har likevel ikke klart å skrive en bok jeg kan like, som om det at jeg liker en bok og finner den relevant og viktig egentlig skal bety så mye fra eller til. Og nå sitter jeg og skal gjøre livet til gjeldende forfatter litt vanskeligere, og forfattergjerningen litt mer utakknemlig, i en tid da forfatteren og forfatteryrket er mer og mer utsatt og sårbart. Hva skjedde med forsøk, med å prøve og feile?

I et system hvor det mer enn noensinne er vinn eller forsvinn, hvor bokhandlene er mer kommersielle og forlagene pumper ut influensere for å holde skipet flytende, har jeg visst at min mening, og min alene, har muligheten til å løfte en bok, eller kaste forfatter og bok inn i glemselen. Gode anmeldelser fra en av Norges viktigste kulturredaksjoner blir plukket opp av forlaget, som sender den gledesstrålende ut til alle bokhandlerne, og de igjen, de henter fram boka jeg gir panegyrikk og stiller den fram, så alle kundene kan se. Jeg liker ikke denne makten. Jeg syns meningene om bøker burde være mangfoldige og mange, jeg vil ikke at makten over etterlivet til en bok skal forvaltes av de få. Så selv om jeg er habil, er jeg del av et helt inhabilt system, altså inhabilt i den forstand at det ikke fungerer på litteraturens og forfatternes premisser.

Og jeg har begynt å tenke, som den anarkisten jeg er, som den kritiske kritikeren jeg er: Er det dette som er motsetningsparet? Slapp kritikk, eller skarp kritikk? Jeg heller mer mot, nå, at motsatsen til slakten og den kritiske lesningen ikke er «hverdagsanmelderi» som Preben Jordal kaller det, men nyanser, kontekster og perspektiver, uten å være ensidig for eller imot en bok. En sakprosautgivelse kan være interessant og viktig, uten å være verdens beste bok, for eksempel, og noen av de beste sakprosabøkene jeg har lest, forandrer kanskje ikke verden og kunnskapen så mye. Men i en avisredaksjon premieres kritikeren alltid om hen er panegyrisk eller har vendt tommelen helt ned. Alt i mellomsjiktet forsvinner.

Det sier sitt at da Dagbladet i 2021 skulle legge om anmelderiet sitt, ville de at kritikerne først skulle formulere noen setninger om bøkene de eventuelt skulle skrive om, en slags liten prøveanmeldelse, og droppe dem som var midt på treet. Jeg, for min del, trenger ikke engang å gjøre disse «forhåndsinnsalgene», for jeg har internalisert denne måten å tenke på. Tommelen opp eller ned er allerede blitt til de viktigste og helt uuttalte målepunktene for en bok. Uten å trenge å formulere det høyt tenker jeg sånn allerede før jeg har begynt lesingen: Er dette en tommel opp- eller tommel ned-bok?

7

Men er det egentlig her kompasset skal befinne seg? Hva med de bøkene jeg bare antar at er dårlige? Hva med alle de «kule» og interessante forfatterne som «alle» vil lese, og hva med alle dem som aldri fremkaller den begeistringen? De stille forfatterne, de som gjemmer seg i hjørnene, som ikke har spennende liv, bare spennende penner. Ja, jeg vet at det høres ut som om jeg forsvinner fra temaet habilitet, men vi må ta innover oss at mange forfattere som tekstlig kan være svært interessante, forbigås fordi de ikke fremstår interessante in persona. Så hvor habile er egentlig den typen avgjørelser?

Når Bernhard Ellefsen skriver på kommentarplass i Morgenbladet at kjendiseri ikke er sentralt i kritikken², motbeviser hans egen avis dette i samme utgave: Thomas Seltzer kommer med en (såvidt jeg kan skjønne fabelaktig) bok om USA, og alle de store avisene anmelder boka samme uke som den kommer ut.

Jeg har selv vært en del av denne flokken. Som regel får vi kritikere vite at det er magre budsjetter og lite rom for å hente inn ekstra titler, anmeldelsene vi skriver legges i kø og kommer på trykk lenge etter at boka har kommet ut. Men alt dette er glemt i samme sekund som det helt overraskende og ut av det blå kommer en bok om Trond Giske eller Abida Raja. Da har vi både tid og råd til å hoppe på, da må vi lese i rekordfart. «Jeg har ofte sagt det, og jeg sier det gladelig igjen: Det finnes ingen oversette mesterverk i norsk samtidslitteratur, og det finnes ingen forbigåtte genier», hevder Bernhard Ellefsen selvsikkert i kommentaren, men jeg er helt sikker på at han tar feil, i hvert fall om norsk sakprosa. Det er umulig å få oversikt over alle titlene. Og mens vi løper i flokk etter Giske, kan et mesterverk ha sneket seg under radaren.

Det er nå ljåen kommer inn i bildet: Det er alle de bøkene som aldri kommer inn i spaltene. 15 000 titler utgis i Norge hvert år, alt medregnet³, hvorav cirka 300 sakprosatitler meldes opp til innkjøpsordningen for sakprosa og regnes som egnet for allmennmarkedet og bibliotekene. Og bare rundt 100 sakprosabøker kjøpes inn av Kulturrådet og fordeles til norske biblioteker, jeg vil anslå at det er færre enn det som anmeldes.⁴ Så det verste er ikke en «hverdagsanmeldelse», men fortielsen, og det er den som er vanligst for norske forfattere.

Jeg liker ikke å være kvinnen med ljåen, hun som har lest alle forlagslistene og sagt nei til mesteparten av bøkene. Bare her er det enorme hull å tette! Jeg tenker at habilitet også handler om dette: Hun ganske stillferdige barnebokforfatteren som leverer briljante tekster, hun som plutselig og ut av det blå blir nominert til og drar hjem Nordisk Råds pris. Og hva med alle dem som ikke engang nomineres eller anmeldes?

8

Nå kommer jeg til den egentlige og aller viktigste grunnen til at forfatter Hilde Østby ikke kan være kritiker Hilde Østby. Da jeg skrev boka Kreativitet, sammenlignet jeg den kreative prosessen med det som skjer i Alice i eventyrland av Lewis Carroll, det ga så tydelig mening for meg. Eventyrlandet er fantasien og dagdrømmene, Alice er nysgjerrigheten, de morsomme ideene er som filurkatten som plutselig dukker opp av intet. Den hvite kaninen er drivkraften og retningen i arbeidet. Men det som alltid stopper det kreative arbeidet, mer enn noe annet, er hjerterdronningen, selveste den indre kritikeren. I Carrolls mesterverk roper hun «av med hodet!» til alle hun ser, også Alice.

Og nettopp hjerterdronningen har blitt sterkere og mer høylytt for hver eneste negative kritikk jeg har skrevet. Hver slakt har vært vond å skrive, både fordi jeg vet at jeg sårer en kollega og mulig venn eller samarbeidspartner, men også fordi det har vært en hindring for mitt eget kreative arbeid. Kritikeren Hilde blir til min indre kritiker.

Men det er verre enn det. Jeg sitter på et møte i en av juryene jeg er blitt oppnevnt til og diskuterer titler, og det gjør vondt for meg, hver av mine kolleger og venner som usentimentalt skal kastes ut av vurderingen for en pris. Og så kommer det fra et av de andre jurymedlemmene: «Det er så mye vanskeligere nå. I fjor var det så lett, da var det bare de fire nominerte som skilte seg ut. Nå er det så mange virkelig gode.» Og jeg stivner. Det blir helt kaldt inni meg. Forfatteren Hilde sitter helt stille og forsøker å ikke begynne å gråte, for «i fjor», det var da jeg utga en (kritikerrost) bok, som nå, i én setning, er diskvalifisert av min jurykollega, det var jo bare fire gode sakprosabøker og ingen av dem var min, og nå vet jeg det: jeg ble ikke engang vurdert.

Men jurymedlem Hilde holder kjeft, er profesjonell, biter det i seg. Bærer smerten helt rolig til jeg kommer hjem og kan gråte fritt. Jeg vet nå at jeg aldri vil få en pris, og at selv ikke når jeg skriver en kritikerrost bok, blir jeg vurdert og tatt alvorlig.

Å få dette dolkestikket i magen så overraskende, eller denne klubba i hodet, det er sånn det er å sitte på begge sider av bordet, og jeg kjenner en stund at jeg ikke vil sitte på noen sider av dette bordet. Jeg kommer ut med høstens bok, Kart over ensomheten, og idet den kommer ut får jeg én god kritikk, en panegyrisk en i bok365, og jeg er så glad, men så blir det stille. Ingen kritikere løfter opp boka mi, og det jeg trenger er en god anmeldelse i en dagsavis. Høsten er ikke over, og kanskje det skjer. Jeg vet at alt avhenger av den kritikken, og den må være empatisk, det må være en kritiker som skjønner hva slags arbeid jeg har nedlagt i denne boka, og jeg vet at det ikke er så mange som både leser empatisk og litterært i sakprosafeltet, det er mange som leser faglig, men empatisk?

9

«Noen må ha narret Maja Lunde til å tro at hun er veldig flink til å skrive, for nå gir hun ut en bok uten å ha noe spesielt å melde.»⁵ Denne ondskapsfulle setningen sto på trykk da Maja Lunde utga sakprosa, en bok om de første månedene av pandemien og nedstengningen. Her er Preben Jordal hard i klypa på en måte som minner om ren mobbing. Har jeg noensinne skrevet noe så slemt? Trenger vi denne typen infernalskiader, eller trenger verden mer empati?

Kritiker Kjetil Røed tar i boka Fra punktum til kolon (2022) til orde for en mer empatisk kritikk, en kjærligere og mer vennlig kritikerrolle, en som kan presentere en slakt slik at den er full av omtanke for verket. Jeg vet ikke om det går. Jeg vet bare at negativ kritikk ikke bare smerter den jeg skriver om, men også meg selv. Jeg mister troen på at jeg noen gang kan skrive noe som vil være godt nok. Og hvem er jeg til å dømme andre? Jeg forsøker å skrive empatisk kritikk. I min verste slakt skylder jeg på forlaget. Likevel forfølger øksehuggene meg, jeg tenker på dem stadig. Var jeg rettferdig nok, leste jeg empatisk nok?

Jeg kjenner meg fremmed for meg selv i denne pompøse, opphøyde rollen, denne personen som ser på skrift som et mesterskap, ikke som forsøk på kommunikasjon og dialog. Jeg vil ikke være hun som kommer inn i ethvert forsøk på samtale og sier: «Det der var en dårlig konstruert setning, og hva slags argument er egentlig det? Har du belegg for det?» Jeg vil være hun som prøver så godt hun kan å skrive litteratur.

10

Derfor må jeg pakke ljåen, øksen og kortstokken min ned, kanskje for alltid, men i hvert fall for en stund. Til jeg håndterer min egen indre kritiker, og til sakprosakritikkens kår er blitt så gode at jeg får de økonomiske betingelsene som må til for å gjøre en god jobb. Til det blir større plass til flere anmeldelser og mer rom for nyanser.

For jeg savner det jo. Noen ganger er det å være sakprosakritiker helt fantastisk. Som når man finner en ny stemme eller kan oppdage en bok før alle andre, og jeg gleder meg til å fortelle alle jeg møter at denne boka finnes. Det er noen få sånne magiske øyeblikk i anmelderiet. Da føler jeg meg som Alice i eventyrland.