Hvordan er det mulig, i 2025, å publisere et gult og svart tidsskrift, med ei kråke på forsida, uten en eneste artikkel om Moss?
Fra lederplass i Klassekampens bokmagasin ble det hevdet om Prosas forrige nummer at det «repeterer gamle klagesanger» og «søvndyssende forfallstanker». Allerede forsiden gjør Bokmagasinets skribent søvnig, og dersom poenget er at tidsskriftoffentligheten må handle om noe annet enn seg selv dersom den skal kunne være så livsviktig som den til stadighet hevder at den er, skal jeg gi ham en viss rett i det. (Selv om det jo skal sies at det ikke akkurat er Bokmagasinet – et ukentlig bilag med tekster om at norske bøker ikke er bra nok – jeg strekker meg etter når jeg etter nok en bankett er blitt mett på middelklassens sedvanlige beretninger om kulturens og samfunnets endetid.)
Problemet med forrige nummer av Prosa, og da spesielt dets forside, er isteden et annet, og langt viktigere, som overhodet ikke berøres av kritikken i Bokmagasinet: Hvordan er det mulig, i 2025, å publisere et gult og svart tidsskrift, med ei kråke på forsida, uten en eneste artikkel om Moss? Det hevdes i bladet at kråka er Prosas høye beskytter, men det er selvfølgelig bare tull. Kråka er Moss’ beskytter, det er noe alle vet.
Biolog og vitenskapsfilosof Naïd Mubalegh har en fin artikkel om kråker og måten Prosas første redaktør sammenlignet dem med skribenter på, men dette blir på siden av poenget, som er Moss. «Svarte og gule og kra-kra-kra» synges det gjerne på Melløs stadion, og det er ikke uten grunn. Stolte representanter for byens omfattende populasjon av Corvus cornix varslet en gang på 1700-tallet om en begynnende bybrann ved hjelp av sine karakteristiske, hese skrik. Brannvesenet kom til stedet, flammene ble slukket, og byen ble reddet.
Helt fra 1820-årene var kråkene derfor en del av byens segl, med seks eksemplarer som kretset rundt kirketårnet – muligens arnestedet for brannen som ikke ble. Fra 1953 tok den gule kråka helt over byvåpenet, men den virkelige skandalen, enda større enn den manglende omtalen av Moss i forrige nummer av Prosa, er at kråka nå er byttet ut. Under sammenslåingen med Rygge kommune i 2020 ble det inngått et kompromiss. Storkommunen skulle hete «Moss», men benytte gamle Rygges kommuneskjold: en stakkarslig og uinteressant «gullspore» som representerer et oldtidsfunn i en åker på 1800-tallet.
Dessuten har det blitt skrevet sakprosa i Moss.
Spørsmålet er derfor: Vil redaktøren ta selvkritikk for den manglende omtalen av Moss og bøte på skaden ved å starte en kampanje i Prosas spalter for å få mossekråka tilbake i kommunevåpenet?
«Én by, ett lag, én fugl.»
