Sakte, men sikkert skal Samtiden ta innpå Morgenbladet, mens Ellefsen står på desken og roper: «Se, alle våre konkurrenter er døden nær.»
Tidsskriftenes tid er over, skriver Morgenbladets kulturredaktør, Bernhard Ellefsen, i Prosa. Han utelukker riktignok ikke at et under kan skje. En eller annen gruppering kan treffe planken og bli noe betydningsfullt. YouTube har eksempler på det. Han viser også til «underlødige soloaktører» som Ole Asbjørn Ness og Wolfgang Wee med sine podkaster.
Men som fenomen, som medieprodukt, er tidsskriftene døden nær. Han håper ånden kan overleve på sitt vis. Leseren kan møte tidsskriftånden på kultursidene til særlig Klassekampen og Morgenbladet, «for langsomhet og kritisk tenkning er ikke fordrevet fra offentligheten, bare fordi tidsskriftene står ved randen av utslettelse», skriver han.
Han bruker Samtiden som bevis på at han er en sann profet. At Aschehoug solgte Samtiden, betegner han som tragisk. Han har sikkert flertallet i Kultur-Norge med seg på det.
Men hvorfor i alle dager skulle Aschehoug drive videre et tidsskrift der opplaget sank år for år? De har måttet nedbemanne kraftig de to siste årene. Skulle de ha kuttet enda en stilling for å dekke underskuddet på Samtiden?
Det som har skjedd med Samtiden siden jeg overtok, betegner Ellefsen som en «skjending». Han holdt begravelsen for Samtiden i Morgenbladet for to år siden (Jeg svarte her).
Samtiden lever i beste velgående. Vi har 66 prosent flere individuelle abonnenter enn vi hadde det siste året under Aschehoug.
Jeg er enig med Ellefsen i at det ser mørkt ut for tidsskriftene. Det er derfor jeg har gjort store endringer i Samtiden. Tidsskriftet kunne ikke lenger være slik Ellefsen ønsker. Det ville gått rett i bøtta.
Det er ikke lett å overleve i dagens mediebilde med fire papirutgaver per år. Det hjelper ikke så mye om artiklene legges ut på nettet.
Samtiden vil nå fram til leseren med noe mer. Derfor utvidet vi til sju papirutgaver med flere sider – og økte prisen, selvsagt. I tillegg legger vi ut essay, anmeldelser, debatt og intervjuer vi ikke får plass til i papirutgavene, på nettet.
I år vil vi publisere godt over 100 artikler i papirutgaven, bortimot det dobbelte av tidligere.
Vi utvidet i 2023 Samtiden til et nyhetsnettsted for kulturlivet. I år har vi utvidet boksatsingen til også å dekke bokbransjen.
Vi ligger an til å publisere bortimot 3000 artikler på nettsiden i år. Halvparten vil være enkle nyhetsartikler, mest om bøker, noe om kultur, litt om samfunn.
Ellefsen har rett: Samtiden er ikke det det en gang var. Gamle Samtiden som han sørger over, ville ikke mange nok lesere ha.
Samtidig er Samtiden fortsatt det det har vært i 135 år – et papirtidsskrift der dyktige skribenter står i kø for å slippe til.
Endringen av Samtiden er blitt krevende fordi vi er blitt motarbeidet av kultureliten, representert ved Kulturrådet, som forvalter tilskuddssordningen for tidsskrifter. I 2022 fikk vi 860 000 kroner i støtte. I 2023 ble vi fratatt støtten uten begrunnelse.
Kulturrådet ga Samtiden dødsstøtet. Jeg valgte å selge pengemaskinen Dagligvarehandelen i fjor for fortsatt å kunne gi ut Samtiden.
I 2024 ga Kulturrådet oss en plass nederst ved bordet. Vi fikk 150 000 i støtte og 100 000 kroner til innkjøp til bibliotekene.
Når Klassekampen og Morgenbladet et godt stykke på vei har overtatt den posisjonen tidsskriftene en gang hadde, skyldes det at staten har pøst penger inn i disse avisene.
Da ordningen for pressestøtte ble lagt om, klarte Morgenbladet å komme seg inn under støtteordningen for dagsaviser fordi de tilfredsstilte kravet om å ha 20 fast ansatte journalister.
Det endte med at Morgenbladet fikk økt støtten fra 11 til 22 millioner i 2023. Morgenbladet svømmer i penger. De har gått med ca. 40 millioner i overskudd de siste 5 årene og har rundt 55 millioner kroner i egenkapital.
Om Ellefsen slår opp i Bibelen, Første Samuelsbok, kapittel 17, kan han lese om David og Goliat. Han bør merke seg den nedlatende tonen Goliat omtaler David i.
Han vet hvordan det gikk. Vi prøver ikke på å slå ut Morgenbladet med ett kast. Sakte, men sikkert skal Samtiden ta innpå Morgenbladet, mens Ellefsen står på desken og roper: «Se, alle våre konkurrenter er døden nær.»
