Noen ord fra ekkokammeret

Mohamed Abdis kritikk av stiftelsen Fritt Ord i Prosa er velkommen. Vi har noe makt i norsk kulturliv. Vi får sjelden kritikk. Det er bra om flere mener noe om hva vi bruker penger på, hvem som gis priser og gjerne også hvem som sitter i styret.

Artikkelen presenteres som Abdis kommentar til Hilde Gunn Slottemos bok om Fritt Ords første femti år. Men det virker ikke som Abdi har lest boken så godt.

Han gjør et poeng av at Fritt Ord driver et “samrøre mellom profitt og filantropi”. Forskrekket noterer han at stiftelsen “flere ganger har gjort en del investeringer som har økt profitten”.

Her har han helt rett. Vi forvalter jo kapital. God avkastning trengs for å gi mer enn hundre millioner kroner årlig til bøker, konferanser, biblioteker og annet. Uten profitt blir det i lengden ingen penger å dele ut.

Abdi mener også at “FOs selvrekrutterende styre i grunnen [er] et ekkokammer”. Betydningen av “ekkokammer” er “at informasjon, meninger blir gjentatt og forsterket innen en gruppe […] uten diskusjon med personer med andre synspunkter”.

Få linjer senere motsier Abdi seg selv ved å sitere Slottemo, som i boken poengterer spenningene i styret mellom dem som “vektlegger ytringsfriheten som prinsipp” og dem som har “ei pragmatisk, konsekvensorientert holdning”. Det første oversetter Abdi til “ytringsfrihetsfundamentalisme”, det passer fiendebildet hans. Det andre kunne han ha oversatt til “ytringsansvar”, men det passer ikke i bildet.

Uansett slår det visst ikke Abdi at spenninger av denne typen vanskelig kan finnes i et ekkokammer.

Flere eksempler er nevnt i boken. Fritt Ord holdt seg unna karikaturstriden fra 2005-06 og fremover. Styret var uenig om hvorvidt karikaturtegningene kunne forsvares når mange muslimer følte seg støtt av dem. Akkurat som offentligheten ellers var det.

Uenigheten besto da jeg kom inn i styret i 2011. Først i 2015 fikk jeg gjennomslag for å gi Fritt Ords Honnør (ikke hovedprisen) til Flemming Rose og Vebjørn Selbekk.

Abdi klemmer også til mot “FOs besettelse med debatter om såkalt woke, kanselleringskultur og slikt i nyere tid”.

Ja vel?

Hans ferskeste eksempel fra “nyere tid” er at Peder Nøstvold Jensen (Fjordman) i 2013 fikk et bokstipend. Helt utypisk for en mindre bokbevilgning diskuterte vi den over flere møter. Til slutt ble vi enige om at Jensen hadde et legitimt behov for å forsvare seg mot at han ble tillagt et stort ansvar for 22. juli-terroren i 2011. Og kun det.

Abdis andre eksempel fra “nyere tid” er enda eldre: Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen i 2009. Også her har han oversett (?) noe i Slottemos bok, nemlig at Monsen (utrolig nok) ble fremmet som et “benkeforslag” på tampen av diskusjonen. Styret var nemlig låst i dyp uenighet om hvorvidt Trygve Hegnar burde få prisen. Ingen ante helt hvor kontroversiell Monsen var.

Begge sakene diskuteres fortsatt i Fritt Ord. Jeg har aldri vært i et annet miljø som tar kritikk så tungt. Men hvilken forklaringskraft har de egentlig?

Hvis Abdi seriøst ville vurdere om Fritt Ord er “besatt” av “woke”, burde han ha sett på listen over vinnere av stiftelsens priser. Det er gjennom dem vi mener noe. Kan han (utenom Monsen) finne en eneste pris til høyreorientert “kulturkrig”?

Jeg kan heller ikke se noen pris som tematiserer “woke” eller kanselleringskultur. Nærmest kommer årets honnør til lærerne på Oslo Katedralskole (som Abdi også er kritisk til). På den annen side fikk Ella Marie Hætta Isaksen en honnør i 2023. Den ble kritisert som støtte til kontroversiell, samisk identitetspolitikk.

Hva så med begrepet ytringsansvar, som Abdi (og Slottemo) mener Fritt Ord er lite interessert i? En vanlig definisjon er “ansvar for å ytre seg på en måte som ikke skader eller krenker andre”. Se på de samme listene. Finnes det (utenom Monsen) en eneste mottaker som ikke viser ytringsansvar?

Abdis “ekkokammer” har, ifølge ham, oppstått fordi styremedlemmene er for like: etnisk norsk, universitetsutdannet middelklasse, bosatt i og rundt Oslo. Dette som en naturlig følge av at styret rekrutterer seg selv. Det er ikke helt usant. Det var i alle fall ikke usant.

Selvrekruttering er litt rart, men følger av at Fritt Ord som stiftelse verken har eiere eller medlemmer. Og ja, styret har bestått av mennesker som ligner hverandre. Kanskje fikk vi for sent inn en med innvandrerbakgrunn (Sylo Taraku i 2022), men han var langt fra den første til å bli vurdert.

De som kommer inn, må fremfor alt ha kompetanse på saksfeltene som er viktige for Fritt Ord. Likevel skjeler vi hele tiden til balanse mellom kjønn og politiske ståsteder. Vi ønsker minoriteter inn, vi vil ha noen yngre (alle er 50+), vi ønsker at ikke alle skal bo i Oslo.

Vi bør dessuten tenke klasse, sier både Abdi og Slottemo. Ja, gjerne, men vi er kun syv. Det finnes grenser for hvor mange vi kan representere, samtidig som kompetansen sikres.

I dag har styret en innvandrer og muslim (Taraku), en homofil og handikappet (meg), en prest som bor i Bergen (Kjersti Norheim), samt kjønnsbalanse og politisk balanse. Abdis “ekkokammer” blir stadig mer mangfoldig. Han kan vel glede seg litt over det.