Sakprosa tilhører kunstnerpolitikken

I et klartenkt innlegg i Prosa 2/2024 reiser Torgeir E. Sæveraas en interessant diskusjon: Er sakprosa kunst? Selv sår han tvil om gyldigheten av at kunstbegrepet også bør omfatte litterær sakprosa, slik det har vært fremmet i flere avisartikler og debattinnlegg det siste året, ikke bare av oss som representanter for NFFO, men også av 30 norske sakprosaforfattere som i et VG-innlegg. argumenterte for det samme.

For NFFO som politisk aktør har bruken av kunstbegrepet først og fremst en praktisk og fagpolitisk begrunnelse. «Aksjon sakprosa» og de mange utspillene knyttet til at sakprosa er skrivekunst oppsto i kjølvannet av stortingsmeldingen «Kunstnarkår» fra 2023, der forfattere og oversettere av sakprosa var utdefinert og plassert i «kunstens randsone», for å bruke et begrep fra meldingen.

Siden stortingsmeldingen er et strategisk dokument som skal legge grunnlaget for kunstnerpolitikken de nærmeste årene, bestemte NFFO seg for å ta affære. Foreningen har som en av sine viktigste oppgaver å jobbe for bedre rammevilkår for medlemmene og må spille på den banen beslutningstakerne inviterer oss til å møte opp på.

De statlige stipendene og innkjøpsordningene i Kulturrådet er blant de viktigste virkemidlene på litteraturfeltet. Foreningen har i mange år kjempet for at sakprosaen skal bli prioritert langt høyere her enn de blir i dag. Og siden disse virkemidlene hører inn under kunstnerpolitikken, valgte vi altså av strategiske årsaker å gå høyt ut med argumenter for hvorfor sakprosaen må defineres som en del av kunstbegrepet. Dessuten eksisterer heller ikke kunsten i et vakuum, og vi må sørge for å skaffe legitimitet for hvorfor myndighetene skal bruke av fellesskapets midler på offentlige tilskudd til sektoren. Derfor: Sakprosa er skrivekunst!

Heldigvis lyttet en samlet Familie- og kulturkomité på Stortinget til våre innspill, og slo i innstillingen fast at sakprosaen er en naturlig del av norsk kunst- og kulturpolitikk. Høyre og SV samlet seg i tillegg om en merknad om at «en manglende anerkjennelse» av forfattere og oversettere av sakprosa «fører til at disse gruppene gjennomgående blir nedprioritert gjennom de kulturpolitiske virkemidlene». Det er en viktig seier for NFFO og alle faglitterære forfattere og oversettere som jobber for sakprosaens anerkjennelse i samfunnet og bedre rammevilkår.

I foreningen vår finnes det faglitterære forfattere og oversettere som oppfatter seg som kunstnere, og andre som opplever kunstbegrepet som fremmed. NFFO er hjem for dem alle. Innlegget til Sæveraas illustrerer samtidig at Norge bør få en litteraturpolitikk som favner bredere enn støtte basert på en språklig og kunstnerisk begrunnelse. Faglitteratur er en bærebjelke i kunnskapssamfunnet og demokratiet vårt.