Bør sakprosa defineres som «kunst»?

Framtredende forfattere har nylig argumentert for at skriving av sakprosa skal regnes som kunstnerisk virksomhet, og at sakprosaforfattere bør anerkjennes som kunstnere, mens NFFO har tatt til orde for å utvide kunstbegrepet til også å inkludere litterær sakprosa.

Til tross for at undertegnede støtter saken innleggene tar opp, fullt ut – flere stipendhjemler til sakprosaforfattere og bedre innkjøpsordning – er jeg i tvil om argumentasjonen og de anvendte begrepene er de best egnede til å fremme den. Selv om jeg hardnakket vil hevde at sakprosa på sitt beste kan være litteratur, mener jeg at sakprosa ikke nødvendigvis bør defineres som kunst.

Begrepet litteratur
I Store norske leksikon definerer professor Frode Helmich Pedersen litteratur i mer snever forstand «som en betegnelse på skriftlige verk med varig verdi»; la oss her kalle det litteratur. Videre heter det at «[l]itteraturbegrepet brukes også ofte i enda snevrere forstand, i betydning skjønnlitteratur», som igjen «gjerne [blir] forbundet med diktning og dermed med fiksjon». Artikkelen presenterer så fire litterære hovedsjangre – dramatikk, lyrikk, epikk og sakprosa.

Her skjer det imidlertid en kategoriseringsfeil. For mens dramatikk, lyrikk og epikk er sjangre under sekkebetegnelsen «skjønnlitteratur», er «sakprosa» en sekkebetegnelse med flere undersjangre, ikke en sjanger i seg selv. Videre begår Helmich Pedersen nok en klassifiseringsfeil med setningen «Essayet er det typiske eksempelet på en skjønnlitterær sakprosasjanger.»

Dette er et selvmotsigende utsagn. En tekst kan selvsagt både ha elementer av skjønnlitteratur (dvs. diktning) og sakprosa i seg, men iblant, for eksempel ved påmelding til innkjøpsordningen, har det betydning hva slags type en tekst er. Det har også betydning for leseren; er det man leser, diktning eller en tekst som presenterer «direkte ytringer om virkeligheten»?¹

Jeg er derfor ikke enig i leksikonartikkelens utsagn om at «sakprosaen [også kan] være ‘skjønn’» – selv om jeg er helt enig i begrunnelsen, nemlig at slike tekster «ikke bare har som siktemål å presentere et bestemt tema i et tydelig språk, men også tilstreber litterær kvalitet», det vil si at de, hvis de lykkes, er å anse som litteratur.

Spørsmålet om «litterær kvalitet»
Hva er så «litterær kvalitet»? Til en viss grad vil svaret på det spørsmålet være subjektivt; det som oppleves skjellsettende for noen, faller steindødt til jorden for andre. I tillegg vil selv en bok de fleste anerkjenner at har litterær kvalitet, erfares ulikt fra leser til leser. Likevel er det nettopp denne indre, udefinerte, intellektuelt stimulerende og følelsesmessige utfordrende subjektive opplevelsen av å lese en tekst med varig verdi jeg vil hevde at kjennetegner lesningen av tekster med litterær kvalitet.

Samtidig varierer opplevelsen av litterær kvalitet mellom de forskjellige sjangrene, og slik sett mener jeg Helmich Pedersen gjør enda en klassifiseringsfeil når han setter «litterær kvalitet» utelukkende i forbindelse med «skjønn» litteratur – riktignok i betydningen «at skriften har estetisk egenverdi», men her underspiller han den sterke koblingen mellom skjønnlitteratur og diktning. For sakprosaens del tilslører dessuten utsagnet dens unike litterære kvaliteter.

Nylig har jeg for eksempel fordypet meg i Sigurd Evensmos forfatterskap, lest om hans livsløp som radikal skribent og forfatter, motstandsmann og kvinnebedårer, først fiksjonalisert i Grenseland-trilogien, deretter fortalt med Evensmos egen stemme i Inn i din tid og til slutt gjennom Stian Bromark og Halvor Finess Tretvolls biografi Alene blant de mange.

Av disse tre versjonene av den samme historien er memoarboken Inn i din tid mest litterær. Der Evensmo i romanverket delte opp egne opplevelser på flere karakterer, viser han nå fram egne styrker og svakheter i møte med svært dramatiske begivenheter på en måte som gir en slående litterær effekt.

Sakprosaen og litterær kvalitet
I motsetning til skjønnlitteraturen, der innlevelsen og fantasien står sentralt, virker litterær sakprosa på en annen måte. Den henter mye av sin kraft nettopp ved å ta utgangspunkt i noe virkelig. Det gjør selvsagt også mange romaner, men hvis skjønnlitteraturen skal oppleves mer sann og virkelig enn virkeligheten, må det som er sant innenfor diktningens univers, være sant der og ikke nødvendigvis ellers.

Det må derfor understrekes at den litterære sakprosaen er annerledes enn diktningen og kunsten, og ved at den tar opp forhold i den konkrete virkeligheten, kan litterær sakprosa virke enda sterkere enn diktningen. Jeg er derfor av den oppfatning at NFFO trygt kan overlate kunstbegrepet til diktningen, og at det ikke er noe i veien for å erkjenne at diktning er kongeveien til å skape litteratur.

Men – og det er her mener jeg essensen i NFFOs argumentasjon burde ligge – den er ikke den eneste; i en del tilfeller, som hos Evensmo, vil den heller ikke være den beste. Det debatten trenger, er klarere begreper, slik at vi kan skille mellom utøvelsen av en kunstnerisk aktivitet – diktning – og det resultat man ønsker å oppnå: en tekst med litterær kvalitet av varig verdi, kort sagt litteratur. I dagligtalen kan begrepet «kunst» benyttes om begge fenomener, noe som for den litterære sakprosaen faller uheldig ut. For sakprosaens del vil det derfor være en fordel om kunstbegrepet snevres inn snarere enn at det utvides.

Jeg har sånn sett intet imot at kunsten skal være forbeholdt diktningens rike. Det sentrale poenget er at sakprosa opplagt kan være litteratur i kraft av sin egen, unike egenart, og utøvere på feltet burde dermed i mye større grad kvalifisere til Statens kunstnerstipend, bedre innkjøpsordning og høyere royaltysats enn hva tilfellet er i dag.