Litteraturens kraft ligger i mangfoldet

Det er ikke bare hvermannsen som undrer seg over hva en forfatter er. Nå ved årsmøtet i NFFO er det verdt å undre seg over at ikke engang organisasjonen selv klarer å forklare hva det dreier seg om på en pedagogisk måte overfor politikerne. Da NFFO prøvde seg på kulturpolitiske kampanjer som var rettet mot forfordelingen av skjønnlitterære forfattere kontra sakprosaforfattere, måtte de snakke kulturråds-språket og kalle sakprosa for kunst.

For de som driver med kunst, får midler. I Norge blir de aller fleste skjønnlitterære bøker kjøpt inn gjennom Kulturrådets innkjøpsordning til folkebibliotekene. Bare et fåtall blir såkalt «nullet». For sakprosabøkene blir derimot bare et fåtall kjøpt inn, mens det store flertallet blir «nullet».

Politikerne tenker vel at fagbokforfattere har jobb i akademia og ikke trenger pengene i samme grad. Det er derfor det aldri blir noe skikkelig løft for innkjøpsordningene for sakprosa.
Svært mange av NFFOs medlemmer er riktignok akademikere som skriver bøker på si. Det gjenspeiles i et litt arkaisk navn hvor det understrekes at det er en forening for fag-litterære forfattere (og oversettere). Likevel er noen av de mest kjente og sterkeste forfatternavnene i Norge for eksempel: Åsne Seierstad, Morten Strøksnes, Simen Sætre, Erika Fatland, Hilde Østby, Kristina Quintano m.fl. ikke først og fremst faglitterære forfattere, eller akademikere med bok på si. De skriver litteratur. Altså (skrive)kunst. De er yrkesforfattere og frilansere. Jeg selv regner meg i denne kategorien. Jeg prøver å skrive litteratur om og fra virkeligheten mot alle odds og bedre vitende, kan man si.

Tenk hvis sakprosaforfattere og skjønnlitterære forfattere var likestilt kulturpolitisk, i medieoffentligheten og representert i to foreninger som samarbeidet tett. Jeg vet ikke hva løsningen her er. Kanskje burde akademikerne (fagbok-forfatterne) lage sin egen forening og vi andre sakprosaforfattere ha en egen forening? Kanskje vi heller skulle gått over til Forfatterforbundet? Det er ikke bare lett dette; for fordelingen av stipendmidler, innkjøp og statens litteraturpolitikk er komplisert.

Hvis vi skal beholde dagens organisasjonsstruktur må fagbokforfatterne/akademikerne og sakprosaforfatterne/frilanserne stå sterkere sammen til tross for delvis divergerende mål. Burde man starte med å gi organisasjonen et mer samlende navn?

Ser man utaskjærs er det et større perspektiv rundt sakprosabegrepet: er det (skrive)kunst? Ja. Selvsagt! Jeg tenker først på Svetlana Aleksejevitsj. Så ramler de alle fram, mine forfatterforbilder: Bruce Chatwin, Fredrik Sjöberg, Jon Krakauer, Kerstin Ekman, Barbara Ehrenreich, Joan Didion, Rebecca Solnit, Ronny Ambjörnsson og Geoff Dyer.

Sistnevnte avviser skillet mellom skjønnlitteraturen og sakprosaen i Det jeg egentlig ville si (Flamme, 2016):

[Det er] et skille som ikke lar seg opprettholde. Fiksjon, ikke-fiksjon – disse glir over i hverandre hele tiden. (…) Denne avvisningen er noe av det bøkene mine dreier seg om. Jeg tenker på dem som, ja, hva skal jeg si? Jo, nettopp, bøker.

(…) Poenget er at teknikkene stort sett er de samme i skjønnlitteratur og sakprosa. (…) Min innvending gjelder folk i romanforfatterleiren med deres ubestridte antagelse om at romanen, uavhengig kvaliteten til hver enkelt av dem, på et eller annet vis skulle være overlegen.

Den generelle sakprosaen tilbyr noe annet enn fagbøkene, noe vi vil trenge mer av fremover. Det er forskjell på å lese en bok i klasserommet for å lære om et tema og en bok du har på nattbordet, også for å lære om noe – og i tillegg noe om deg selv. Fagbøker og læremidler er konkrete og lettfattelige entiteter på en helt annen måte enn sakprosa basert på journalistikk eller essayistikk.

Den litterære holdningen handler om å ta leseren med seg inn i en situasjon hvor leseren selv deltar. Hvor mange små og tilsynelatende lite relevante detaljer bidrar til å gjøre det beskrevne mer levende. Det er en kunst å få det til. De beste sakprosaforfatterne gjør det på lik linje med skjønnlitterære forfattere.

Med fremveksten av kunstig intelligens, som vil kunne erstatte mye av fagbøkenes funksjon, blir det et enda større behov for nettopp den personlige og originale forfatteren, som ikke bare sammenfatter det som fins om et tema – men drar det et steg videre, i sitt eget språk.

Det er ikke litteraturens jobb å gjøre verden mindre, og mer oversiktlig, men snarere det motsatte: å beskrive virkeligheten som så kompleks, mangetydig og stor som den faktisk er.

Splid og sekterisme synes å prege alle kunstnerorganisasjonene i Norge. Vanlige folk ser på dette og får bekreftet fordommer og stereotyper. Kulturpolitikerne (om det fins noen) rister på hodet – og politikken står på stedet hvil. Det er synd. Fordi de som har laget uro har gode poenger. Fordelingspolitikken mellom de ulike gruppene er både gammeldags og urettferdig. Forfatterforbundet har rett når de peker på skjevheter i stipendfordelingen for skjønnlitteratur. NFFO har rett når vi peker på skjevheter i innkjøpsordningene mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Det heter at når krybben er tom bites hestene. Krybben er imidlertid ikke tom (ennå: det kan bli verre med FrP i regjering eller Høyres forslag om bok-moms). Foreløpig er det først og fremst forvirring og skjevheter i forståelsen av hva en forfatter er, og dermed også hvor pengene skal gå.

Alle må anerkjenne at generell sakprosa er like verdifullt som skjønnlitteratur, og vi må ha ordninger som sørger for at de som lever av å skrive bøker, får lønn for arbeidet. Dét er et superenkelt utgangspunkt som gjør at de riktige organisasjonsstrukturer, en opplyst debatt og en fornuftig politikk kan følge.