Samfunnsvitenskapelig metode for å forstå seg på hva en tekst er og hva en tekst gjør, er en dårlig strategi.
I forrige utgave av Prosa kommenterer Birgitte Kjos Fonn min artikkel om det å være student på Oslomets master i sakprosa (som en kort stund het master i fagforfatterskriving). Fonn er ansvarlig for dette studiet. Der jeg ikke tar regelrett feil, der misforstår jeg, er hva hennes tekst påstår. Skal jeg nå svare at mye av det hun sier, er feil, og at hun misforstår? La meg i hvert fall få si noe om det andre avsnittet i teksten hennes, der hun belærer meg om nødvendigheten av teori- og metodekurs på masternivå. Hun mener å forstå at jeg synes det er kjedelig med teori og metode – og akkurat det kan jeg ikke ha hengende på meg.
Metode er veien til å finne ny kunnskap, en uttenkt strategi for å komme seg nærmere innpå fenomener i verden, for slik kanskje å avlure dem noen hemmeligheter. Men samfunnsvitenskapelig metode for å forstå seg på hva en tekst er og hva en tekst gjør, er en dårlig strategi. Det er ikke en strategi engang, bare noe man som student må igjennom på sakprosamasteren.
Uten teori blir det ikke særlig mange tanker om hva verden og livet er. Et innføringskurs i et fags teori skal by på grunnlagsproblematikk, og på sakprosamasteren får vi et kurs i journalistikkteori. Det snevrer inn faget og kan dessuten oppleves lite relevant. Mitt tips: Finn heller noe i vitenskapsteorien om det ikke finnes nok egnede tekster! Vitenskapsteoriens spørsmål omkring forholdet mellom forskersubjekt og forskningsobjekt kan i mange tilfeller også gjelde for sakprosaforfatteren. Står forskersubjektet og forskningsobjektet i et uavhengig forhold til hverandre? Er derfor objektivitet mulig? Eller er forskeren del av sitt materiale og dermed farget av det hun skal undersøke? Hvordan i så fall bringe det inn i analysene?
Mange av sakprosastudentene er velskolerte. De har med seg sine respektive fag når de begynner på sakprosamasteren. Derfor er det så viktig, tenker jeg, at det legges til rette for at det skal oppstå et godt møte mellom nettopp sakprosa/fagskriving og de fagene studentene kommer fra. Istedenfor utelukkende å kritisere innspillet mitt, kunne Fonn ha spurt seg om det tross alt var noe å lytte til her.
