Hvis NFFO fjerner individuell vederlagsordning, bør det komme en ordning som tilsvarer reise- og diversestipendet. I motsatt fall er det vanskelig å se hva akademikere av min type har igjen for medlemskapet.
På NFFOs årsmøte stemte jeg for det vedtatte kompromissforslaget i saken om individuell vederlagsordning. Det innebærer videre utredning, og at de 30 millionene som styret foreslo å avsette til ordningen, blir redusert til 15. I tillegg leser jeg det alternative forslaget til årsmøtet – jeg var blant dem som signerte – slik at individuell vederlagsordning på sikt bør avvikles i sin helhet, dersom et slikt vedtak holder juridisk.
Når jeg signerte på forslaget, var det fordi jeg er hjertens enig i at rettighetene best forvaltes kollektivt. Det er kjernen i NFFOs begrunnelse og eksistens. Det er likevel noen nyanser her.
I tillegg til vitenskapelige publikasjoner har jeg de siste fem årene publisert én bok for allmennmarkedet og én akademisk lærebok. Det var aldri aktuelt å søke stipend for å skrive disse bøkene. I praksis er det umulig å skaffe vikarer som kan gjøre undervisningsjobben min ved NTNU. Det masteremnet jeg underviser i, kretser rundt temaer i min egen forskning. Få andre har forutsetninger for å gjøre den jobben. Så spesialiserte er mange av oss. Som mange andre skrev jeg derfor mesteparten av de to bøkene i helger, i ferier og på kveldstid.
Andre i akademiske stillinger har nok bedre muligheter til å sjonglere mellom ordinær lønn og stipendfinansiert virksomhet, men mange har det omtrent som meg. Vi som av og til skriver bøker, finner på en eller annen måte tid til dette innenfor de tids- og livsrammer vi har. Jeg er ikke misfornøyd med det. Jeg har jo min lønn og har få økonomiske bekymringer. De ressurser som forvaltes av Det faglitterære fond, bør i hovedsak gå til skribenter som er avhengige av stipender for å få gjennomført prosjektene de brenner for.
Men det er et men her. Individuell vederlagsordning er kommet til erstatning for reise- og diversestipendet. Dette stipendet var aktuelt for folk i min type stilling. Selv om jeg ikke kan ta meg fri fra jobben i tre eller seks måneder, kan jeg finne åpninger på to–tre uker for å skrive. Første gang jeg hørte om NFFO, var sent i 1990-årene, da kolleger oppfordret meg til å melde meg inn fordi dette stipendet var en fin mulighet for typer som meg.
Jeg tenkte derfor primært på individuell vederlagsordning som en erstatning for det bortfalte reisestipendet. Kanskje kunne ordningen utløse noen få tusenlapper en gang iblant, tenkte jeg. Selv om jeg hadde foretrukket videreføring av reisestipendet, var det et ok plaster på såret.
Hvis foreningen ønsker – og lykkes juridisk med – å fjerne individuell vederlagsordning, bør den derfor få på plass en ordning som omtrent tilsvarer det gamle reise- og diversestipendet. I motsatt fall er det vanskelig å se hva akademikere av min type har igjen for medlemskapet. For egen del vil jeg nok fortsette å betale min kontingent, for jeg liker både foreningen og dens formål. Men jeg vil ikke føle meg bekvem med å oppfordre kolleger til å bli medlemmer.
