Praktisk-teoretisk med rom for skriveprosjekter

I Prosa nr. 6 2022 skriver Aasne Jordheim at hun begynte på masteren i sakprosa ved OsloMet i 2019 og så opplevde at skriveprosjektet hun hadde med seg ikke ble fulgt opp. Som medstudentene Lars Sandved Dalen og Wenche Aale Hægermark påpeker i samme artikkel, trenger det ikke være slik. Studiet er lagt opp slik at det både er mulig å gjøre et skriveprosjekt og et forskningsarbeid som masteroppgave. Hvis man tar den pakken med enkeltkurs som er anbefalt på denne masterlinjen og ellers følger opplegget slik det er tenkt, er det godt rom for å jobbe med skriveprosjekter også før man begynner på selve masteroppgaven.

Så syntes artikkelforfatteren, slik jeg forstår det, at det var kjedelig med obligatoriske teori- og metodekurs. Det skjønner jeg for så vidt godt – jeg tror de fleste som har vært student en gang har opplevd kjedelige teori- eller metodeinnslag. Men det er dessverre en forutsetning på masternivå at studentene får med seg en grunnpakke av teori, metode og grunnlagskunnskaper. Her er utdanningsinstitusjonene underlagt noen retningslinjer som går utenpå de individuelle preferansene.

Det fine på masternivå er at studentene kan spesialisere seg så snart grunnlagskunnskapene er på plass. På denne masteren kan studentene spesialisere seg innen alt fra litterær journalistikk og essayistikk via fag- og forskningskommunikasjon til biografi, sakprosahistorie og utviklingen i bokbransjen, for å nevne noe. Metodene kan være samfunnsvitenskapelige eller humanistiske, avhengig av masterprosjektet man har valgt. Mediefag er i utgangspunktet tverrfaglige, og bredden i tematikk og tilnærminger i masteren er til for å gi studenter med forskjellige interesser det nødvendige grunnlaget for videre arbeid.

I tillegg er den praktisk-teoretiske tilnærmingen grunnleggende, og hvis masteroppgaven er et skriveprosjekt, er refleksjonen over egen praksis helt sentralt. Dette er helt motsatt av hva som står i artikkelen, som sammen med flere andre ting ser ut til å være basert på en samtale forfatteren har hatt med en av de – utmerkede – studentene som tok det beslektede årsstudiet på bachelornivå i 2006–2008. Eksstudenten har fortsatt svært gode refleksjoner, men når artikkelforfatteren bruker disse refleksjonene til å skape inntrykk av at vi i dag ikke gjør nettopp de tingene vi gjør, blir det veldig feil.

Etikk og kildekritikk

Sakprosa-masteren ved OsloMet var i en overgangsperiode på ett år underlagt masteren i journalistikk. Jordheim syntes det var mye journalistikk i masteren da hun begynte, men det skyldes at hun hadde begynt på en master i journalistikk. I likhet med annen informasjon om studiet var ikke det underkommunisert, noe som også går frem av artikkelen. Siden er sakprosamasteren blitt en selvstendig studieretning, så situasjonen som beskrives i artikkelen er ikke lenger så aktuell. Når det er sagt, er det vanskelig å studere sakprosa på 2000-tallet uten å forholde seg til journalistikkens innflytelse, og grensene mot andre sakprosafelt er flytende. For eksempel er begrepet litterær journalistikk ofte synonymt med narrativ eller kreativ sakprosa. Essayet kan være en kunstform, og det kan være journalistikkinspirert. Noen av Norges fremste sakprosaforfattere er journalister. Dessuten – og dette er spesielt viktig – sammen med (særlig) historiefaget har journalistikken levert sentrale innsikter om redelig omgang med kilder og fakta, saklighet og åpenhet – normer som ikke alltid etterleves i dag-til-dag-journalistikken, men som er helt avgjørende for den som skriver eller publiserer sakprosa.

Det beste fra journalistikken kommer derfor til å fortsette å være med oss i overskuelig fremtid. Men det betyr ikke at studentene våre jobber med nyhetsjournalistikk. De jobber med bokmanus om takhager eller Narendra Modis politikk, de formidler helsestoff på nye, spennende måter, eller de undersøker hva som skjer med biografers arbeid når globale tech-selskaper eier de kildene man før kunne finne i en kasse på loftet. I det hele tatt er biografi et område studentene våre er spesielt interessert i, og som dessuten NFFO ba oss fokusere særlig på da masteren ble planlagt, så det kommer vi til å fortsette med. Påstanden om at foreleserne er «stort sett biografiforfattere», er derimot helt feil.

Essayistikk

Sakprosastudiet ved OsloMet er en liten master med et begrenset antall studieplasser. Dette muliggjør tett oppfølging av de studentene som ønsker det, men er også grunnen til at det er felles teori- og metodekurs med andre mediefag og at andre studenter har adgang til de samme kursene. Dette er noe de fleste opplever som berikende, ikke begrensende. Det er imidlertid helt feil at sakprosastudentene ikke får gå sammen med sitt eget kull, eller at fokuset «skifter» fra skriveprosess til journalistikk og metode. Det som stemmer er at siden det er mulig å ta studiet på deltid, velger studentene selv rekkefølgen på sine kurs, og slik kan de komme i utakt med sine opprinnelige medstudenter.

Det er også helt feil at studiet ikke er opptatt av å bryte ned de kunstige grensene mellom «tørr» vitenskapsprosa og andre former for kunnskapsformidling, og dette vet studentene våre. Det er videre feil at studentene ikke får lov til å skrive essayistisk. Flere skriver essayistisk, til og med i selve masteroppgaven. Essayet er imidlertid en sjanger som stiller store krav til utførelsen, og det er heller ikke all tematikk som egner seg for essayistisk behandling. Det er selvsagt vår plikt å veilede studentene om både sjanger og annet, men det er til syvende og sist studentens valg. Det enkelttilfellet som refereres i artikkelen, kjenner jeg ikke til. Mitt klare inntrykk er uansett at de rådene vi gir studentene våre, vanligvis blir ansett som vel fundert.

Det meste av feilene og misforståelsene i artikkelen kunne lett ha blitt korrigert før den kom på trykk, noe jeg også ga anledning til. Men i tillegg er det et tema her som det egentlig ikke er opp til meg å besvare, men som jeg har lyst til å kommentere likevel. Det jeg egentlig opplever at Jordheim ønsker seg, er det skrivekurset som var forløperen til dette studiet for 20 år siden. I dag tror jeg ganske enkelt ikke økonomiske og andre krav til universitetssektoren ville tillatt et rent skrivekurs i sakprosa – det ville blitt sett på som en unødvendig luksus uten arbeidslivsrelevans. Det betyr ikke at det ikke kunne vært en fin idé, under helt andre forhold.